Motor spør ukentlig norske bileiere om hvordan de (eventuelt) klarer å holde nede bilutgiftene. Dyrekjøpte erfaringer og gode råd kommer på Motor.no hver uke. Denne gangen: kunstneren Sverre Malling.
Hvor mye koster bilholdet deg i måneden – og hvordan
ser regnestykket ut?
– Det har jeg ingen formening om. Heldigvis. Det er en
utgiftspost som er helt vanvittig. Dette handler ikke om det praktiske liv. Det
handler om å holde en glødende interesse ved like. Livet er altfor kort til å
være praktisk. Man må prøve å komme tett på barndomsdrømmen. Jeg har tre biler
totalt. Den første bilen jeg kjøpte, noensinne, er en 1965-modell Volvo P1800
S. For å være helt korrekt, Volvo 1800 S. Den kjøpte jeg i 2005. Jeg er litt
stolt over å ha hatt den i over 20 år. Den er nesten å regne som et
familiemedlem.
Bestefaren vant Rally Monte-Carlo
Min glødende bilinteresse går gjennom slekten. Min bror og
avdøde far. Min bestefar, Per Malling, vant Rally Monte Carlo i 1955. (Red.anm.: Inntil Oliver Solberg vant sammenlagt i 2026, var Per Malling / Gunnar
Fadum eneste mannlige norske deltagere som hadde vunnet rally-klassikeren).
Sverre Malling (48)
Sverre Malling er billedkunstner, maler, grafiker, skulptør,
kurator, rettstegner og skribent. Var 17 år gammel da han debuterte på
Høstutstillingen i 1995.
Har hatt en rekke soloutstillinger og er innkjøpt av mange
velrenommerte museer.
Utdannet ved Statens kunstakademi 2000–2004.
Bor i Oslo.
Når det gjelder bruk av bil, er både Citroënen og
Volvoen veteranbiler. Det er ikke hverdagsbiler, og jeg bruker dem ikke
vinterstid. Jeg trenger ikke bilene til fremkomstmiddel i hverdagen, til jobb
og sånne ting. Disse benytter jeg mer i forbindelse med fritid, drar rett og
slett på langturer – og har store og fine opplevelser med dem.
Citroënen er en 1972-modell: Citroën SM. En ganske
interessant Citroën-modell, en slags grand tourer. Spesiell også i den
forstand at den hadde en sekssylindret Maserati-motor. Min er en treliter. Det
er en slags prestisjemodell som Citroën begynte å lage på begynnelsen av og
utover 1970-tallet, med videreutviklet chassis fra DS-en – med progressiv
servostyring og hydraulikksystemet.
Veldig karakteristisk Citroën, men også med italiensk motor
som er veldig sportslig: Tre liter forgassermotor og 180 hestekrefter, så det
går unna. Da den kom, var den veldig futuristisk – slik man så for seg
fremtiden i 1970. Avantgarde. Avansert, som Citroën
er, og samtidig med unik komfort. Det sies at den nesten er som å sitte i et
flyvende teppe.
Det er noe med at det er fransk, og at franskmenn går
motstrøms. Et ordtak lyder slik: Citroën er like komplisert under panseret som
det dens eier er i hodet.
Annonse
– Det er noe ved å ta vare på noe
Da jeg var liten, hadde SM-en et nær mytisk skjær over seg.
Det var en bil man nesten aldri hadde sett, bare som Corgi-modeller. Det var så
å si der min interesse for biler startet, med lekebiler.
Jeg er uhelbredelig interessert i veteranbiler. For meg er
det litt av en livsstil. Det er noe ved å ta vare på noe. Vedlikeholdet. Bilene
er i veldig god stand. De kan nesten se ut som om de er nye, rett fra
fabrikken.
BRUKSBILEN: Sverre Malling med sin Jeep Grand Cherokee 1996-modell.Foto: Privat
Bil nummer tre er det jeg kanskje kan kalle bruksbilen min:
Jeep Grand Cherokee 1996-modell – LM, altså Limited. En slags luksusutgave. Den
gangen var vel ikke SUV-biler et etablert begrep, men dette er vel det som kan
kalles en av de første SUV-ene. Firehjulstrekk, stor og solid. Mye komfort, med
elektriske vinduer, soltak og varme. Min er sekssylindret. Den kraftigste
modellen er åttesylindret.
Jeg kjøpte den egentlig for å kunne transportere ting. Den kan
imidlertid også fungere som familiebil. Du kan kjøre til hytta med den, og i
terrenget.
Det er vanskelig å si hvor langt jeg totalt kjører per år. Men
jeg bruker dem. Det har bilene godt av. De er ikke museumsobjekter. Jeg prøver
å lufte alle, og drar på langturer hvert år – til Vestlandet, Dalarna i Sverige,
Stockholm, ned til København av og til.
Volvoen har jeg brukt til å kjøre landet rundt, bortsett fra
nord for Bodø.
En slags lekebiler
Hvordan påvirket kostnadene hvilke bilvalg du faktisk
har gjort? Hva er det smarteste du har gjort for å få kostnadene ned? Hvilket
råd deler du gjerne om smart bilhold?
Jeg er egentlig i et dilemma. Fordi Volvoen og Citroënen egentlig er en slags lekebiler. Morsomme,
fine og vakre doninger. Men så tenkte jeg altså at jeg måtte ha en praktisk
bruksbil, som kunne brukes til å hente arbeidsutstyr og ved i Bjørkelangen. Til
fjells på vinterstid. Dilemmaet er at den så flott og vakker: Er det forsvarlig
å bruke den på saltede veier?
EN SLAGS LEKEBIL: Mallings Volvo P1800 S.Foto: Privat
Det som er flott med Volvoen, som mange mener er en forkledd
Amazon, er at Volvo i Sverige fortsatt lager deler til de gamle bilene. Det er
alltid mulig å få tak i deler til Volvo P1800.
Hvis du skulle være interessert i veteranbiler, ville jeg
anbefale å kjøpe Volvo P1800, fordi det er en bil med sterk karakter, egenart
og sjarm. Den er udødeliggjort som «Helgenen-bilen» fra krimserien «Helgenen» (TV-serie
1962–1969 med Roger Moore i hovedrollen som Simon Templar – kilde: Store norske
leksikon).
Hvordan gjør du vedlikehold? Polering? Håndvask eller
vaskehall? Hvor ofte?
– Der jeg bor nå, har jeg ikke lenger tilgang til
hageslange. Tidligere har jeg pleid å ha det som hyggelig ritual på vårparten, å
polere bil. Bruke en hel dag til å vaske og rengjøre bil, og etterpå polere inn
– og la det stå over natten – og polere av.
Jeg tar meg god tid. Det skal ikke være gjenstand for
hastverk. Det er ikke en last, det er en glede.
Når du setter deg inn i bilen, må du kjenne etter om det kan
være noe rart, noe som ikke stemmer. Er det noe som skurrer? Det er en nær
sanselig opplevelse.
Annonse
30 år – ingen rust
Hva gjør du med dekk, skift og oppbevaring?
– Det har jeg gjort selv. På Jeepen har jeg piggdekk. Men
herregud, så fikk jeg en bot for det, også. Jeg hadde parkert utenfor butikken og skulle bli bøtelagt for å ha parkert feil. Men ikke bare det. Jeg skulle i
tillegg få bot fordi jeg hadde pigg. Det er helt håpløst.
Det er nesten helt umulig å kjøre bil i byen.
Hvordan sjekker du historikken på bilen når du har
kjøpt bruktbil? Og hvor lang levetid mener du bilen din bør ha?
– Min Cherokee er 30 år gammel. Den er i veldig flott stand,
og det var litt av motivasjonen for å kjøpe den. Da hadde den bare gått 90.000
kilometer, nå 100.000 kilometer. Og den er fri for rust, uten en eneste ripe.
Forrige eier, en eldre herre, hadde knapt brukt den. Den
hadde vært parkert i en varm garasje. Han hadde polert og vasket den, og kjørt
den i Tyskland.
Jeg skal aldri selge bilene mine. I alle fall ikke min Volvo
P1800. Den skal jeg ha med meg hele livet. Tanken på å selge den er galskap;
over mitt lik. Når jeg gravlegges, skal det være som en slags egyptisk farao, i
et gravkammer med Volvoen ned i graven – med meg sittende i forsetet.
Det er slik jeg vil bli husket. Så glad er jeg i den bilen!
Hvor parkerer du bilen din? Inne – eller ute hele
året?
– Jeg har en garasjeplass til alle bilene. Det er svært
sjelden jeg har latt noen av bilene stå parkert ute over natten, på gata.
Er det en, eller flere, bruks- og nytteegenskaper
bilen din må ha? Hva lytter du til når du kjører?
– Jeg kunne si at det verste ved Jeepen er bensinforbruket.
Bilen er amerikansk og laget på den tiden da det helt sikkert var en naturlig
sak å fylle tanken full. Det koster jo skjorta i dag. Den sluker bensin.
Men når det er sagt. Det er en veldig komfortabel bil. Med
firehjulstrekk er den fantastisk god å kjøre på skogsbilveier og -stier. Og det
at den er så romslig. Den har plass til en hel familie, og samtidig rom for
bagasje. Hvis man drar ned setene, blir det enormt med plass.
I Volvoen og Citroënen er jeg mest takknemlig for å høre
lyden fra motoren. Jeg synes det er flott.
Jeg har et dårlig anlegg fra gamle dager i Volvoen, men
lytter aldri til det. Samme med Citroënen.
I Jeepen har jeg noe Spotify jeg kan høre på. Det er litt
koselig.
Hvilken farge har bilen din? Hvilke er godtatt? Og
hvilken farge kan bilen din aldri ha?
– Det går litt i det samme. Volvoen er rød. Klassisk rød,
dyp og fin rød farge. Citroënen er mørk burgunder rød. På fransk heter den vel
Rouge Grenade, granateplerød. Citroën har et eget navn på den fargen og lakken,
og andre farger - gullfarger som heter det ene og det andre.
Jeepen er også burgunderrød, med litt metallic i.
Jeg mener de ulike bilmodellene har ulike karakterer. For
eksempel er det mange som sier at de ikke kunne tenke seg å ha hvit bil. Men
har du en hvit Volvo P1800, har du en flott bil. Fordi det er den fargen
Helgenen hadde.
Toyota 2000 GT – hvit – er helt fantastisk. Jaguar XJS
som hvit, er ganske flott.
Dette blir veldig nerdete. Men det er faktisk biler som er
fine som hvite. Tro det eller ei.
Jeg har sansen for at det fins en fargerik koloritt i biler.
Jeg lengter litt tilbake til gullalderen på 50-60-70-tallet, da man var litt
vågale med hensyn til fargevalg. Nå er det liksom bare kjedelig. Alle skal ha
mørk grå eller svart.
Hva er den dårligste bilinvesteringen du har gjort?
– Jeg har bare hatt disse tre bilene. Ingen av dem er
dårlige investeringer. Overhodet ikke. Jeg elsker disse bilene over alt på vår
jord. Jeg er medlem av flere bilklubber, blant annet Citroën SM-klubben. Jeg
vil jo si at SM-miljøet er veldig bra i Norge.
Og så er vi en gjeng med interesse for sportskupeer fra 1960
til 1970-tallet. Den heter «Gentlemen driver’s weekend». Vi reiser på turer til
Vestlandet og steder som Geiranger. Det er viktig å ta vare på dette, spesielt
i en tid hvor alt handler om å kaste det gamle og bare kjøpe nytt.
Hvilke av dine bildrømmer stanses av lommeboka?
– Som barn hadde jeg lekebiler rundt meg hele tiden.
Lamborghini Miura, Jaguar E-Type og James Bonds Aston Martin. Det var
drømmebilene mine da jeg var liten, og det er det fortsatt. Jeg har et
lidenskapelig forhold til biler.
Jeg hadde ikke takket nei til en Miura. Heller ikke
sveitsiske Monteverdi 375. Italienske Iso Grifo er veldig flott. Det samme med
Jensen Interceptor, den britiske feelingen, med Chrysler V8-motor.
Når jeg sier «biler», snakker jeg egentlig om klassiske
biler. Moderne biler er jeg uinteressert i. Når folk snakker om det, melder jeg
meg helt ut. Jeg snakker om biler med egenart, som har en historie, noe
kunstnerisk ved seg – biler som stikker seg ut.
Før i tiden var det å lage biler en ingeniørkunst. De
prøvde å skape historie, og var ganske grensesprengende da de gikk i gang.
Jeg ville aldri hatt en elektrisk bil. Jeg er gammeldags.
Det eneste måtte være at jeg kunne ønske meg en bil med tolvsylindret motor. En
gang i livet, kunne jeg tenke meg å ha det. En mann med respekt for seg selv,
burde en gang eie en V12-er.
73
73
72
74
76
77
73
77
76
81