«Drømmebilen min var en stormfull affære»

Hvor mye koster bilholdet deg i måneden – og hvordan ser regnestykket ut?

– Jeg har en Toyota Auris. Hvilken årsmodell, er jeg ikke helt sikker på. Den er cirka 10 år gammel. 

Da vi fikk barn (nå 9 og 13), leste jeg noen biltester i VG. Toyota Avensis kom best ut med hensyn til best karosseri, best plass og så videre. Dermed kjøpte jeg den hos Hadeland Bil, fordi jeg kjenner dem.

Da jeg senere skulle bytte bil, ville jeg gå for Avensis igjen. Men da var den gått ut av produksjon. Auris var mest lik Avensis, så det ble Auris. Den går som en japansk klokke, som Seiko med andre ord. I begynnelsen var det en familiebil. Nå bruker jeg den mest til å dra ut for å klatre, til Damtjern (ved Liertoppen), Hammern (ved Glomma i Sørum), Mega (Løkenhavna ved Kolsås) og Fetsund (Sørum). Jeg bor på St. Hanshaugen i Oslo og sykler alltid til jobb.

Hva bilen koster meg i måneden, har jeg null peiling på. Det burde jeg kanskje ha funnet ut. Den er bensindrevet, eller – det er en hybrid. Jeg har ikke behov for å fylle så mye bensin. Hva prisen til enhver tid er, bryr jeg meg derfor ikke særlig mye om. Jeg har selvsagt forsikret bilen, gjennom Storebrand, tror jeg. Som psykolog er jeg medlem av (fagforeningen) «Akademikerne». Det innebærer at det er en god avtale, som vi har når det gjelder alle sånne ting.

Hvordan påvirket kostnadene hvilke bilvalg du faktisk har gjort? Hvilket råd deler du gjerne om smart bilhold?

– Da jeg skulle kjøpe bilen, hadde jeg et tak på 200.000 kroner. Jeg fikk den for et stykke under det. Ellers kommer jeg ikke på noe spesielt når det gjelder kostnader og smart bilhold.

Hvordan gjør du vedlikehold? Håndvask eller vaskehall? Hvor ofte?

– Jeg håper på regnvær. Det er beboerparkering der jeg bor, og dermed står den alltid parkert utendørs. Den får seg en vask når det regner. Sønnen min på ni vasker den innvendig, fordi han synes det er gøy. Det får han ukelønn for: 50 kroner. Han gjør det ikke fast, men når han får det for seg. Han kan si «nå er det rotete i bilen din, pappa», og da gjør han det.

Hva gjør du med dekk, skift og oppbevaring?

– Det gjør Norges hyggeligste dekk-skifter, Vidar Haugen på Harestuas Shell-stasjon, som nå heter ré:al (st1). Hvorfor har den forresten byttet navn? Alle kjenner Vidar Haugen. Han er en legende på Hadeland. Han har kjørt en masse NM-konkurranser i rally og drar gjerne ned til Monza for å se på Formel 1-løp. Han er bil.

Jeg er alltid sist ute når det gjelder bytte av hjul, som nå fra vinter- til sommerhjul. Da ringer han og sier «Lars, nå er det på tide å skifte dekk» – og da skjer det. Det har jeg gjort i så å si alle år, og slik får jeg meg en kjøretur og anledning til å slå av en prat med Vidar.

Jeg har skiftet selv. Før. Da jeg var gift, var det jeg som brukte jekken og løftet bilen – og kona som skiftet hjul. Dette må ha vært i 2011. Kåre Valebrokk, den gang vår nabo og redaktør i Dagens Næringsliv, kom forbi og bemerket på sitt sedvanlige vis «Hvem sier at kvinner ikke kan».

Hvordan sjekker du historikken på bilen når du kjøper bruktbil? Og hvor lang levetid mener du bilen din bør ha?

– Den tidligere eieren av Auris-en var ifølge selgeren hos Hadeland Bil en veldig grei og ordentlig fyr fra nord for Oppdalen (Lunner kommune), på den andre siden av Mylla. Jeg kan ingenting om bil og tok ham på ordet.

Hvor parkerer du bilen din? Inne – eller ute hele året? Bruker du trekk hvis den står ute?

– Jeg bor i General Birchs gate ved (friområdet) «Idioten» på St. Hanshaugen, der det er beboerparkering. Jeg har funnet meg en «hemmelig plass», som ingen vet om – og kan selvsagt ikke eksakt røpe hvor den er.

Før var det 60 parkeringsplasser i nærområdet, og da var det ingen problemer med å finne et sted å parkere bilen de gangene jeg kom sent hjem fra «moder’n» på Hadeland. Nå er det blitt brede sykkelstier overalt, på bekostning av parkeringsplassene. De er borte.

Jeg har to kompiser som er medlemmer av MDG, og jeg har påpekt overfor dem at de bor i hus med parkering på eiendommen – «og da er det ikke noe problem». Men når det er sagt, så er det blitt veldig fint rundt omkring her på St. Hanshaugen. 

Er det en, eller flere, bruks- og nytteegenskaper bilen din må ha? Hva lytter du og dere til i bilen?

– Jeg har faktisk gjort litt research når det gjelder dette, og blant annet sjekket om bilen har tilhengerfeste. Det har den ikke, og jeg synes ikke det er superviktig. Varme i rattet og massasje i setet, sier du? Fins det? Det har jeg ikke hørt om, før nå.

Apropos rattet: På vei hjem fra klatring på Damtjern en gang, bemerket kompisen min i passasjersetet at jeg satt og «krimpet» i rattet [red.anm.:  «krimp» er en måte å gripe klatretak]. Det var jeg ikke klar over; det gjorde jeg helt ubevisst.

Noe herk med å være forelder, er at du – med barn i bilen – må lytte til Kaptein Sabeltann og nå den badstu-låta «Bara bada bastu» som Sverige stilte med i Melodi Grand Prix (Eurovision 2025). De greiene der hører vi aldri på! Jeg har spilt i band og har egne spillelister for bil, typisk bilmusikk. Selv om jeg tilpasser det litt, er det bra med noe oppdragelse når det gjelder musikkvalg og -smak. «The War on Drugs» er optimalt for musikk i bil. Bob Dylan og Wu-Tang Clan.

Hvilken farge har bilen din? Hvilke er godtatt? Og hvilken farge kan bilen din aldri ha?

– Den er sølvfarget, eller noe sånt. Det er den fargen alle biler har. Det er ingen farge bilen min ikke kunne hatt. Slikt bryr jeg meg ikke om.

Hva er den dårligste bilinvesteringen du har gjort – og hvorfor ble den så gal?

– Egentlig bryr jeg meg bare om én bil: Tidlig 90-talls Jeep Cherokee. Jeg hadde en pasient som var redd for tunneler; fikk panikkangst ved å skulle ta seg gjennom dem. Jeg sa «ta med deg bilen, så kjører vi gjennom tunneler».

Jeg husker godt at mutter’n (lege Anne Marie fra Harestua) hadde en Dodge Aspen, og så «rocka» pasienten min opp i en Jeep Cherokee, som man satt veldig høyt og godt i – og motoren brummet. Jeg spurte hva den hadde kostet, og utbrøt «30.000!» ved svaret. Deretter kjøpte jeg en lik, en mørk grønn Jeep Cherokee. Den var sånn at jeg bare kjørte en tur for å kjøre en tur, jeg cruiset rundt. Men det var et helsikes mye herk med bilen. Den var ikke laget for norske, saltede veier. Den rustet sønder og sammen, alt falt fra hverandre. Noen anbefalte meg å la Anders ta en kikk på den. Han jobbet i Prepple Houmbs (vokalist i Dumdum Boys og tidligere 10-punktsjekket av Motor) verksted og var ekspert på rust.

Da jeg kom inn i verkstedet, ljomet Van Halen og Guns N’ Roses fra høyttaleranlegget – og så stakk det et par legger ut fra under en bil. Prepple rullet ut på en sånn tralle som mekanikere ligger på. Anders var ute til lunsj, men Prepple åpnet likevel panseret – og utbrøt umiddelbart: «Dette har jeg aldri sett før!» Lokket til oljen var ikke skrudd igjen, jeg hadde glemt det, og den rant bare ut. De fikset bilen. Men det var en stormfull affære, og langt fra bærekraftig. Det er 10 år siden. Jeg hadde den i to år. Da gikk den ikke gjennom EU-kontrollen. Selv om det kostet meg 30.000, tok Cherokee-en meg ut av 40-årskrisen.

Hvilke av dine bildrømmer stanses av lommeboka? Og hva slags bil hadde du valgt nå om pengene ikke var en begrensning?

– Nei, hva skulle det ha vært? Det måtte være at jeg dro til USA for å kjøpe en Jeep Cherokee som aldri har vært utsatt for saltede veier, og at jeg påførte den en legering som beskytter mot salt. Vent, vent – kanskje jeg skal gjøre det. Det var slitsomt å ha Cherokee-en, men samtidig oppførte den seg som en femme fatale. Forholdet var dramatisk og turbulent, hun (Cherokee-en) var forførende og impulsiv – aldri kjedelig. Vi satt liksom aldri i sofaen, tilbakelent, stille og rolig, og så på Netflix.