BILNERD, JAVISST: Det finnes bilbutikker som har færre biler enn Ketil Solvik-Olsen, her bak rattet på sin Plymouth Prowler.

10-punktsjekken med Ketil Solvik-Olsen:

– Kosebilene mine er billigere enn konas hverdagsbil

Ketil Solvik-Olsen fikk sin nerde­interesse for klassiske amerikanske farkoster inn med «mors­bensinen». Den tidligere samferdsels­ministeren fra Frp har seks av dem i farens garasje hjemme på Jæren og hos en god venn. «Hverdagsbilen» er konas Jeep.

Publisert

10-PUNKTSJEKKEN

Motor spør ukentlig norske bileiere om hvordan de (eventuelt) klarer å holde nede bilutgiftene. Dyrekjøpte erfaringer og gode råd kommer på Motor.no hver uke. Denne gangen: tidligere samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen.

Les tidligere 10-punktsjekker her

Hvor mye koster bilholdet deg i måneden – og hvordan ser regnestykket ut?

– Hverdagsbilen, som kona kjører, er en Jeep Compass Plug-in Hybrid 2021-modell. Hun skal ha noe som er moderne og pålitelig. Men jeg har jo noen biler som jeg bruker. Mer hobbybiler. Ingen Kina-biler, og det kommer jeg nok aldri til å få. Bil er «passion» for meg, derfor kjøper jeg ikke en hvilken som helst bil.

Ketil Solvik-Olsen (53)

  • Assosiert partner i kommunikasjonsbyrået Geelmuyden Kiese. Samferdselsminister i Erna Solbergs regjering i fem år (2013–2018). Første nestleder i Fremskrittspartiet fra 2021 til 2023, andre nestleder 2013 til 2019.
  • Er fra Time og Bryne på Jæren, men bor i Voksenkollen i Oslo. Gift med lege Tone Solvik-Olsen. To barn. Har i perioder vært bosatt i USA, der han studerte på 1990-tallet. Uteksaminert fra Universitet i Toledo i 1997, sammenfallende med årsmodellen (1997) på Solvik-Olsens Dodge Viper GTS.

De jeg har, er amerikanske, alle sammen: 1997-modell Dodge Viper GTS, 2001-modell Plymouth Prowler, 2005-modell Dodge Ram SRT-10, 1985-modell Cadillac Seville, 2005-modell Chrysler 300C og 1996-modell Chrysler New Yorker. Jeg hadde fire til inntil for ett år siden, men har solgt unna en del for å finansiere utdanning for min datter. De påregistreres noen uker om gangen for å kunne bli kjørt. Chrysler 300C-en og Seville-en er vel påregistrert nå. Jeg er en flittig bruker av digital av- og påregistrering. Jeepen som kona kjører, er alltid påregistrert. Men når det gjelder de andre, er jeg veldig bevisst på å ha én registrert om gangen. Jeg kjører de andre for å få varmet dem opp og smurt motoren og sånt. Så blir den parkert, og så påregistrerer jeg den neste.

HVERDAGSBILER: Konas Jeep Compass og en helelektrisk Fiat 500e brukes i den daglige kjøringen.
TRÅKKER PÅ: I Oslo-trafikken er det oftest sykkel som er fremkomstmiddel.

Nå om vinteren, når veiene er dårlige, er det nok stort sett Chrysler 300C-en jeg bruker. Viper-en og de andre er mest godværsbiler. Jeg oppbevarer et par av dem i min fars garasje på Jæren. De andre står parkert hos en god venn på Sola, i oppvarmet lagerhall.

Hvor langt jeg kjører til sammen i alle bilene per år? Jeg har ikke peiling. Men konas Jeep kjører vi nok 20.000 kilometer. Det blir litt kjøring i forbindelse med jobb, ungene til håndballkamper og fritidsaktiviteter, samt en og annen bilferie. Til jobb i Oslo sentrum sykler jeg stort sett. Jeg sykler 5000 kilometer i året. Det er god trening. Så blir det et par tusen kilometer på hver av de andre bilene. Antakelig mindre.

Jeg kjører litt mellom Oslo og Bryne, der jeg har en del jobb. Da bruker jeg ofte en av kosebilene, slik at jeg får kjøreopplevelsen samtidig som transport­etappen blir unnagjort. Selve kjøringen tar cirka syv timer, så spørs det hvor mye jeg stopper underveis. Og det kan hende jeg blir «revet med» og ikke kjører motorveien helt frem, men tar avstikkere på lokale fylkesveier og riksveier, for også å få naturopplevelsen.

Det er selvsagt en avskrivningskostnad på ny bil. På hvor lang tid skal den avskrivningen løpe? Jeg ser for meg at en bil skal leve i 15 år. Da koster den 30.000 til 40.000 per år. Forsikring ligger på 12.000 til 15.000 kroner. Plug-In Hybrid går mye på strøm. Kanskje en tusenlapp per måned.

Så er det de andre bilene. Men stort sett er salgssummen den samme som den jeg har kjøpt dem for. Summen av kosebilene, med tanke på av- og påregistrering og forsikring, tror jeg egentlig er billigere enn den ene nye bruksbilen vi har. Min oppfordring til folk er at bilhobby egentlig ikke behøver være så dyrt, hvis du kan skru litt selv og kjøper biler som er i god stand.

Hvordan påvirket kostnadene hvilke bilvalg du faktisk har gjort? Hva er det smarteste du har gjort for å få kostnadene ned?

– Selv om jeg har en del biler, er jeg opptatt av å spare penger for å ha råd til å ha bilene. Lagerforsikring for hver av bilene mine koster et par hundrelapper per måned når de er avregistrerte. Bruksbilen vår kjøpte vi rett etter at den ble lansert, og da fikk vi en god pris. Men de andre bilene har jeg kjøpt fordi det er biler jeg alltid har drømt om, og som jeg synes det er kjekt å ha.

De er litt sære; det å kjøpe den Dodge Viper GTS ... Det som har vært viktig for meg når jeg kjøper de bilene, er at prisen er god i forhold til det jeg anser de er verdt. At de har lav kilometerstand, og at de er hele og gode. For jeg har ikke fasiliteter til å begynne å mekke bil fra bunn.

Men alle bilene mine har jeg kjøpt fordi de snakker til hjertet mitt, ikke fordi de snakker til hodet. Samtidig vet jeg at hvis jeg trenger å frigjøre penger, vil jeg stort sett få tilbake det jeg har brukt for å kjøpe dem. Det er ikke en stor utgift, selv om jeg har bundet en del kapital til bilene.

Stort sett vet jeg om alle bilene jeg totalt sett har hatt, «lever». Jeg solgte nettopp en Chrysler Stratus Cabriolet. Den kjøpte jeg som ny, og så kjøpte jeg den tilbake for noen år siden – og nå donerte jeg den til «Valdres Gatebil», slik at ungdommen skal kunne skru på den. Og så har jeg – eller hadde jeg – en Chrysler Neon. Den er skrotet. En Cadillac Seville 1993-modell. Den ruller ennå et sted. Så hadde jeg en Dodge Journey, som jeg donerte til Filadelfiakirken før vi flyttet til USA i 2018. Den er påregistrert. En Chrysler 300M – skrotet. Chrysler Stratus 1997-modell, den er skrotet.

Altså, det er ikke jeg som har skrotet dem. Det er kjøperne som senere har skrotet dem.

Jeg hadde en Buick Park 98-modell i USA. Den er for lengst skrotet. En Cadillac Seville i USA i 2003. Den hadde jeg tenkt å ta med til Norge, men det overlevde den ikke. En Chevrolet SSR Pickup. Den står i USA, som familien vi bodde hos der, har kjøpt av meg. Den er for så vidt i et godt hjem ennå.

Og så hadde faren min en «kongebil». Det vil si en bil han kjøpte av Slottet i 1992: Dodge LeBaron 1980-modell. Den står et sted på Bjerkreim i Rogaland. Akkurat den håper jeg å kunne kjøpe tilbake til familien.

Jeg har fått inn bilinteressen med, jeg vil ikke si morsmelken, men «morsbensinen». Farfaren min startet bensinstasjon på Bryne på 1930-tallet. Vi flyttet til Bryne da jeg var veldig liten, og da bodde vi på bensinstasjonen et år før huset vårt sto ferdig. Vi bodde på dekklageret. Og så jobbet jeg på en bensinstasjon i veldig mange år.

UT PÅ TUR: Ketil Solvik-Olsen med sin 2001-modell Plymouth Prowler. Begge gleder seg til sommeren.

Hvordan gjør du vedlikehold? Polering? Håndvask eller vaskehall?

– Ikke i vaskehall. Jeg håndvasker bilene og polerer dem relativt greit, og jeg gjør det selv. Jeg har litt for mye vaskemiddel stående. Men jeg synes det er kos å holde ting ved like. Oljeskift og slike ting, EU-kontroll og annet vedlikehold foretar jeg ved et verksted. Det er noen jeg stoler på, som gjør en god jobb og alt «hvitt» og sånne ting.

Bilene er relativt plettfrie. Holder du dem ved like ved håndvask, trenger du ikke alltid å ta fram poleringsgreiene. Jeg tok for meg samtlige av bilene mine i fjor sommer, før jeg reiste til USA. Da går det med en halv dag til hver av dem. Når bilene stort sett står innendørs, og ikke er eksponert for vær, holder de seg rimelig godt.

Hva gjør du med dekk, skift og oppbevaring?

– Det skifter jeg selv. Jeg skulle gjerne hatt en stor garasje. Det har jeg ikke, men det er mulig å få gjort alt utendørs. Det er bare én av bilene vi har vinterdekk til: Jeepen. De andre står på Jæren, der det sjelden er snø, på sommerdekk eller helårsdekk – og de blir ikke kjørt når det er dårlig vær. Så dekkene jeg har til overs, står innerst i garasjen. Da jeg vokste opp, fikk jeg forkjærlighet for Michelin og Semperit, som vi solgte mye av på bensinstasjonen på Bryne. Men så lenge det er snakk om velkjente europeiske eller amerikanske merker, avhenger valget av pris. Det er ikke så ofte vi kjøper dekk. De som står på Jeepen nå, er dekkene som kom med bilen da vi kjøpte den ny.

Men det skal ingen Kina-dekk på bilen min. Bare så det er sagt.

Hvordan sjekker du historikken når du kjøper bil? Og hvor lang levetid mener du bilen din bør ha?

– I Norge kan du gå inn på Vegvesenets hjemmeside for å sjekke historikk og EU-kontroller, og da får du et inntrykk av antallet eiere bilen har hatt – og hvor lenge de har hatt den. I USA er det litt mer komplisert. Prowleren kjøpte jeg i Detroit i 2020. Selgeren av en slik bil er som regel bilinteressert og har selv sjekket historikken før han kjøpte den. I dette tilfellet var det en pensjonert arbeider fra en Dodge-fabrikk. Cadillac-en hadde vært eid av et ektepar fra California i 25 år, før en Cadillac-samler fra Illinois kjøpte den. Han hadde den i ett år. Han måtte selge den videre, fordi han fant seg en dame som hadde tre Cadillacer. De hadde «bare» plass til syv i garasjen, så da måtte han selge den åttende – tilfeldigvis den jeg kjøpte av ham.

Hvor lang levetid en bil bør ha, er helt avhengig av hvor lenge den blir kjørt. Men en bil bør kunne gå 200.000 til 300.000 kilometer, eller i rundt 20 år. Kanskje lenger. Men når man ser på hva som virkelig er gjennomsnitts­alderen, og hvor rask utviklingen er når det gjelder teknologi og sikkerhet og at slitasje medfører at ting ikke virker så godt – har en bil gått i 20 år, skal man være ekstra forsiktig.

På den annen side: Med unntak av konas bil, er den nyeste bilen i min stall 20 år. De andre er eldre, men jeg kjenner historikken. Viperen er kjørt 40.000 kilometer, Prowleren 30.000 kilometer. Det er 1000 kilometer per år, og da må du kunne forvente at de skal leve nesten evig, hvis de oppbevares tørt og godt.

VETERANEN: En 1985-modell Cadillac Seville er en av Ketil Solvik-Olsens seks amerikanere.
GOD JUL: På julekortet han sendte i 1995, var det selvfølgelig først og fremst en bil. Men også fire nisser.

Hvor parkerer du bilen din? Inne – eller ute hele året?

– Garasjen vår ble bygd samtidig med huset. Den er 4,85 meter dyp. Jeepen er ikke spesielt stor, men den får ikke plass, hvis det samtidig skal stå en sykkel der. Tomten vår er av Oslo kommune tegnet inn med to biloppstillings­plasser. Men da jeg oppsøkte plan- og bygningsetaten for å legge frem saken min – bygge ut garasjen – var beskjeden «ikke aktuelt».

Det innebærer at alle naboenes biler står utendørs, istedenfor at garasjene kunne vært brukt til noe fornuftig (som parkering av bil). Jeg blir bare frustrert. Men, da blir det bare mer skraping av is om vinteren for å få bilen kjøreklar. De andre bilene står innendørs (på Bryne og Sola, red.anm.). Så i andre kommuner går det faktisk an å ta vare på verdiene sine.

Er det en, eller flere, bruks- og nytteegenskaper bilene dine må ha? Hva lytter du til når du kjører?

– Adaptiv cruisekontroll er fantastisk bra. I det er det også innebygd en sikkerhet. Den kan faktisk bremse bilen, ikke bare varsle. Den gjør kjøringen mye mer behagelig. Mer spøkefullt kan jeg si at ja, tilhengerfeste er bra, men det er enda kulere å kjøre og hente bark i en Dodge SAT-10 pickup. Det er bedre å ha en bil med lasteplan, enn å måtte trekke en tilhenger bak bilen. Vi har tilhengerfeste på Jeepen. Det er veldig praktisk, når det gjelder å henge på et sykkelstativ.

Chrysler er ganske flinke når det gjelder oppkobling til lydanlegg og sånne ting. Det hender jeg leier andre biler, men jeg er alltid veldig glad for å kunne komme tilbake til Jeepen og Chryslers «Uconnect». Ute på tur lytter jeg ofte til podkaster, spesielt amerikanske nyhets- og diskusjonsprogrammer. Når jeg bruker Viperen og Prowleren, er det på med Bruce Springsteen og «Hungry Heart». Da får jeg assosiasjoner til opplevelser fra USA, og da er livet bare godt.

Hvilke farger har bilene dine? Har du en favorittfarge?

– Det er helt avhengig av hvilken bil det er snakk om. Amerikanske sedaner mener jeg primært sett skal være svarte, fordi de likner limousiner. Viperen må selvsagt være rød, pickupen og Prowleren er sølvfargede. Fargene er med på å skape bilens sjel. Fasongen og detaljene kommer best til sin rett på Prowleren som sølvfarget.

Det er ganske mange farger som ikke vil passe til disse bilene. Cadillacen er en «Commemorative Edition», hvit med blått tak, hvitt og blått skinninteriør. Det var litt friskere fargevalg på 1980-tallet og tidligere. Den gjør seg den, selv om den ikke er svart, som en limousin skal være. Det viktigste for meg er harmoni i fargevalget, innvendig og utvendig.

Lamborghini kler å være oransje, fordi det symboliserer fart. Samme farge på Jeep Compassen ville bare sett harry ut.

INGEN VASKEHALL: Ketil Solvik-Olsen vasker sine biler for hånd, og slik har det vært lenge – som bildet antyder. Her er det en Dodge Le Baron Medallion som får seg en skrubb.

Hva er den dårligste bilinvesteringen du har gjort – og hvorfor ble den så gal?

– Ingen har vært direkte dårlige. Eller jo, jeg kjøpte en brukt Chrysler 300M for et par år siden. Jeg betalte ikke mye for den, så det ble ikke et stort tap. Men da lærte jeg at man kan ikke stole på alle som sier at bilen er fikset og bruksklar. Da den ble løftet opp på bukken, og vi kunne gå litt «dypere» inn enn det jeg hadde klart med speil mens den sto parkert, viste det seg at bilen var pill råtten.

Men den fikk jeg byttet bort til en fyr som liker å holde på med sånt, mot en bil i bedre stand.

Jeg glemte å si at jeg akkurat hadde solgt en Dodge Dakota Pickup. Den havnet i Kristiansand. Da fikk jeg litt penger imellom, slik at jeg kom greit ut av det økonomisk – men følte likevel at jeg var blitt lurt av selgeren av Chrysleren.

Stort sett kan du stole på folk, og det synes jeg er veldig fint.

Hvilke av dine bildrømmer stanses av lommeboka? Og hva slags bil hadde du valgt nå, om pengene ikke var en begrensning?

– Jeg har en liste over et titalls biler jeg har lyst på og en vakker dag kommer til å ha. Men bilavgiftene i Norge er innrettet slik at en Dodge Challenger Hellcat, en bil med tusen hestekrefter til mange millioner, det kan jeg bare glemme. Den må ned i bruktmarkedet for at jeg skal få råd. Drømmen nå er en Dodge Viper 2005- eller 2006-modell kabriolet. Fortsatt er de akkurat litt for dyre. Avhengig av utstyrspakke, må du nok betale fra 600.000 og oppover.

Men de skal ikke så mye ned i pris, før de begynner å gå opp igjen.

Viperen jeg har nå, er en 1997-modell. Den ligger på 800.000 kroner. Den er litt dyrere enn kabriolet, fordi det er en kupéutgave. Jeg har jo inne noen autosøk på Finn, så da får jeg stadig oppdateringer når det gjelder hvor mye de ligger på. Med «American Racing Edition» og noen spesielle fargevalg blir det fort dyrere. Jeg ender gjerne opp med å kikke på biler i kategori to, der du vet at de er brukt og vil finne noen små skavanker – men skal vite om det for å legge merke til det.

Powered by Labrador CMS