BILNERD, JAVISST: Det finnes bilbutikker som har færre biler enn Ketil Solvik-Olsen, her bak rattet på sin Plymouth Prowler.Foto: PRIVAT
10-punktsjekken med Ketil Solvik-Olsen:
– Kosebilene mine er billigere enn konas hverdagsbil
Ketil Solvik-Olsen fikk sin nerdeinteresse for klassiske amerikanske farkoster inn med «morsbensinen». Den tidligere samferdselsministeren fra Frp har seks av dem i farens garasje hjemme på Jæren og hos en god venn. «Hverdagsbilen» er konas Jeep.
Motor spør ukentlig norske bileiere om hvordan de (eventuelt) klarer å holde nede bilutgiftene. Dyrekjøpte erfaringer og gode råd kommer på Motor.no hver uke. Denne gangen: tidligere samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen.
Hvor mye koster bilholdet deg i måneden – og hvordan ser
regnestykket ut?
– Hverdagsbilen, som kona kjører, er en Jeep Compass Plug-in
Hybrid 2021-modell. Hun skal ha noe som er moderne og pålitelig. Men jeg har jo
noen biler som jeg bruker. Mer hobbybiler. Ingen Kina-biler, og det kommer jeg
nok aldri til å få. Bil er «passion» for meg, derfor kjøper jeg ikke en hvilken
som helst bil.
Ketil Solvik-Olsen (53)
Assosiert partner i kommunikasjonsbyrået Geelmuyden Kiese. Samferdselsminister
i Erna Solbergs regjering i fem år (2013–2018). Første nestleder i
Fremskrittspartiet fra 2021 til 2023, andre nestleder 2013 til 2019.
Er fra Time og Bryne på Jæren, men bor i Voksenkollen i
Oslo. Gift med lege Tone Solvik-Olsen. To barn. Har i perioder vært bosatt i
USA, der han studerte på 1990-tallet. Uteksaminert fra Universitet i Toledo i 1997,
sammenfallende med årsmodellen (1997) på Solvik-Olsens Dodge Viper GTS.
De jeg har, er amerikanske, alle sammen: 1997-modell Dodge
Viper GTS, 2001-modell Plymouth Prowler, 2005-modell Dodge Ram SRT-10, 1985-modell
Cadillac Seville, 2005-modell Chrysler 300C og 1996-modell Chrysler New Yorker.
Jeg hadde fire til inntil for ett år siden, men har solgt unna en del for å
finansiere utdanning for min datter. De påregistreres noen uker om gangen for
å kunne bli kjørt. Chrysler 300C-en og Seville-en er vel påregistrert nå. Jeg
er en flittig bruker av digital av- og påregistrering. Jeepen som kona
kjører, er alltid påregistrert. Men når det gjelder de andre, er jeg veldig
bevisst på å ha én registrert om gangen. Jeg kjører de andre for å få varmet
dem opp og smurt motoren og sånt. Så blir den parkert, og så
påregistrerer jeg den neste.
HVERDAGSBILER: Konas Jeep Compass og en helelektrisk Fiat 500e brukes i den daglige kjøringen.
TRÅKKER PÅ: I Oslo-trafikken er det oftest sykkel som er fremkomstmiddel.
Nå om vinteren, når veiene er dårlige, er det nok stort sett
Chrysler 300C-en jeg bruker. Viper-en og de andre er mest godværsbiler. Jeg
oppbevarer et par av dem i min fars garasje på Jæren. De andre står parkert hos
en god venn på Sola, i oppvarmet lagerhall.
Hvor langt jeg kjører til sammen i alle bilene per år? Jeg
har ikke peiling. Men konas Jeep kjører vi nok 20.000 kilometer. Det blir litt
kjøring i forbindelse med jobb, ungene til håndballkamper og fritidsaktiviteter,
samt en og annen bilferie. Til jobb i Oslo sentrum sykler jeg stort sett. Jeg
sykler 5000 kilometer i året. Det er god trening. Så blir det et par tusen
kilometer på hver av de andre bilene. Antakelig mindre.
Jeg kjører litt mellom Oslo og Bryne, der jeg har en del
jobb. Da bruker jeg ofte en av kosebilene, slik at jeg får kjøreopplevelsen
samtidig som transportetappen blir unnagjort. Selve kjøringen tar cirka syv
timer, så spørs det hvor mye jeg stopper underveis. Og det kan hende jeg blir
«revet med» og ikke kjører motorveien helt frem, men tar avstikkere på lokale
fylkesveier og riksveier, for også å få naturopplevelsen.
Det er selvsagt en avskrivningskostnad på ny bil. På hvor
lang tid skal den avskrivningen løpe? Jeg ser for meg at en bil skal leve i 15
år. Da koster den 30.000 til 40.000 per år. Forsikring ligger på 12.000 til
15.000 kroner. Plug-In Hybrid går mye på strøm. Kanskje en tusenlapp per måned.
Så er det de andre bilene. Men stort sett er salgssummen den
samme som den jeg har kjøpt dem for. Summen av kosebilene, med tanke på av- og
påregistrering og forsikring, tror jeg egentlig er billigere enn den ene nye
bruksbilen vi har. Min oppfordring til folk er at bilhobby egentlig ikke behøver
være så dyrt, hvis du kan skru litt selv og kjøper biler som er i god stand.
Hvordan påvirket kostnadene hvilke bilvalg du faktisk har
gjort? Hva er det smarteste du har gjort for å få kostnadene ned?
– Selv om jeg har en del biler, er jeg opptatt av å spare
penger for å ha råd til å ha bilene. Lagerforsikring for hver av bilene mine
koster et par hundrelapper per måned når de er avregistrerte. Bruksbilen vår
kjøpte vi rett etter at den ble lansert, og da fikk vi en god pris. Men de
andre bilene har jeg kjøpt fordi det er biler jeg alltid har drømt om, og som
jeg synes det er kjekt å ha.
De er litt sære; det å kjøpe den Dodge Viper GTS ... Det som
har vært viktig for meg når jeg kjøper de bilene, er at prisen er god i forhold
til det jeg anser de er verdt. At de har lav kilometerstand, og at de er hele og
gode. For jeg har ikke fasiliteter til å begynne å mekke bil fra bunn.
Men alle bilene mine har jeg kjøpt fordi de snakker til
hjertet mitt, ikke fordi de snakker til hodet. Samtidig vet jeg at hvis jeg
trenger å frigjøre penger, vil jeg stort sett få tilbake det jeg har brukt for
å kjøpe dem. Det er ikke en stor utgift, selv om jeg har bundet en del kapital til
bilene.
Stort sett vet jeg om alle bilene jeg totalt sett har hatt, «lever». Jeg solgte nettopp en Chrysler Stratus Cabriolet. Den kjøpte jeg som
ny, og så kjøpte jeg den tilbake for noen år siden – og nå donerte jeg den til
«Valdres Gatebil», slik at ungdommen skal kunne skru på den. Og så har jeg –
eller hadde jeg – en Chrysler Neon. Den er skrotet. En Cadillac Seville 1993-modell.
Den ruller ennå et sted. Så hadde jeg en Dodge Journey, som jeg donerte til Filadelfiakirken
før vi flyttet til USA i 2018. Den er påregistrert. En Chrysler 300M –
skrotet. Chrysler Stratus 1997-modell, den er skrotet.
Altså, det er ikke jeg som har skrotet dem. Det er kjøperne
som senere har skrotet dem.
Jeg hadde en Buick Park 98-modell i USA. Den er for lengst
skrotet. En Cadillac Seville i USA i 2003. Den hadde jeg tenkt å ta med til
Norge, men det overlevde den ikke. En Chevrolet SSR Pickup. Den står i USA, som
familien vi bodde hos der, har kjøpt av meg. Den er for så vidt i et godt hjem
ennå.
Og så hadde faren min en «kongebil». Det vil si en bil han
kjøpte av Slottet i 1992: Dodge LeBaron 1980-modell. Den står et sted på
Bjerkreim i Rogaland. Akkurat den håper jeg å kunne kjøpe tilbake til familien.
Jeg har fått inn bilinteressen med, jeg vil ikke si
morsmelken, men «morsbensinen». Farfaren min startet bensinstasjon på Bryne på
1930-tallet. Vi flyttet til Bryne da jeg var veldig liten, og da bodde vi på
bensinstasjonen et år før huset vårt sto ferdig. Vi bodde på dekklageret. Og så jobbet jeg på
en bensinstasjon i veldig mange år.
UT PÅ TUR: Ketil Solvik-Olsen med sin 2001-modell Plymouth Prowler. Begge gleder seg til sommeren.
Hvordan gjør du vedlikehold? Polering? Håndvask eller
vaskehall?
– Ikke i vaskehall. Jeg håndvasker bilene og polerer dem
relativt greit, og jeg gjør det selv. Jeg har litt for mye vaskemiddel stående.
Men jeg synes det er kos å holde ting ved like. Oljeskift og slike ting,
EU-kontroll og annet vedlikehold foretar jeg ved et verksted. Det er noen jeg
stoler på, som gjør en god jobb og alt «hvitt» og sånne ting.
Bilene er relativt plettfrie. Holder du dem ved like ved
håndvask, trenger du ikke alltid å ta fram poleringsgreiene. Jeg tok for meg
samtlige av bilene mine i fjor sommer, før jeg reiste til USA. Da går det med en
halv dag til hver av dem. Når bilene stort sett står innendørs, og ikke er
eksponert for vær, holder de seg rimelig godt.
Hva gjør du med dekk, skift og oppbevaring?
– Det skifter jeg selv. Jeg skulle gjerne hatt en stor
garasje. Det har jeg ikke, men det er mulig å få gjort alt utendørs. Det er
bare én av bilene vi har vinterdekk til: Jeepen. De andre står på Jæren, der
det sjelden er snø, på sommerdekk eller helårsdekk – og de blir ikke kjørt når
det er dårlig vær. Så dekkene jeg har til overs, står innerst i garasjen. Da
jeg vokste opp, fikk jeg forkjærlighet for Michelin og Semperit, som vi solgte
mye av på bensinstasjonen på Bryne. Men så lenge det er snakk om velkjente
europeiske eller amerikanske merker, avhenger valget av pris. Det er ikke så
ofte vi kjøper dekk. De som står på Jeepen nå, er dekkene som kom med bilen da
vi kjøpte den ny.
Men det skal ingen Kina-dekk på bilen min. Bare så det er
sagt.
Hvordan sjekker du historikken når du kjøper bil? Og hvor
lang levetid mener du bilen din bør ha?
– I Norge kan du gå inn på Vegvesenets hjemmeside for å
sjekke historikk og EU-kontroller, og da får du et inntrykk av antallet eiere
bilen har hatt – og hvor lenge de har hatt den. I USA er det litt mer
komplisert. Prowleren kjøpte jeg i Detroit i 2020. Selgeren av en slik bil er som
regel bilinteressert og har selv sjekket historikken før han kjøpte den. I
dette tilfellet var det en pensjonert arbeider fra en Dodge-fabrikk.
Cadillac-en hadde vært eid av et ektepar fra California i 25 år, før en
Cadillac-samler fra Illinois kjøpte den. Han hadde den i ett år. Han måtte
selge den videre, fordi han fant seg en dame som hadde tre Cadillacer. De hadde
«bare» plass til syv i garasjen, så da måtte han selge den åttende –
tilfeldigvis den jeg kjøpte av ham.
Hvor lang levetid en bil bør ha, er helt avhengig av hvor
lenge den blir kjørt. Men en bil bør kunne gå 200.000 til 300.000 kilometer,
eller i rundt 20 år. Kanskje lenger. Men når man ser på hva som virkelig er
gjennomsnittsalderen, og hvor rask utviklingen er når det gjelder teknologi og
sikkerhet og at slitasje medfører at ting ikke virker så godt – har en bil gått
i 20 år, skal man være ekstra forsiktig.
På den annen side: Med unntak av konas bil, er den nyeste
bilen i min stall 20 år. De andre er eldre, men jeg kjenner historikken.
Viperen er kjørt 40.000 kilometer, Prowleren 30.000 kilometer. Det er 1000
kilometer per år, og da må du kunne forvente at de skal leve nesten evig, hvis
de oppbevares tørt og godt.
VETERANEN: En 1985-modell Cadillac Seville er en av Ketil Solvik-Olsens seks amerikanere.
GOD JUL: På julekortet han sendte i 1995, var det selvfølgelig først og fremst en bil. Men også fire nisser.
Hvor parkerer du bilen din? Inne – eller ute hele året?
– Garasjen vår ble bygd samtidig med huset. Den er 4,85
meter dyp. Jeepen er ikke spesielt stor, men den får ikke plass, hvis det
samtidig skal stå en sykkel der. Tomten vår er av Oslo kommune tegnet inn med
to biloppstillingsplasser. Men da jeg oppsøkte plan- og bygningsetaten for å
legge frem saken min – bygge ut garasjen – var beskjeden «ikke aktuelt».
Det innebærer at alle naboenes biler står utendørs,
istedenfor at garasjene kunne vært brukt til noe fornuftig (som parkering av
bil). Jeg blir bare frustrert. Men, da blir det bare mer skraping av is om
vinteren for å få bilen kjøreklar. De andre bilene står innendørs (på Bryne og
Sola, red.anm.). Så i andre kommuner går det faktisk an å ta vare på verdiene sine.
Er det en, eller flere, bruks- og nytteegenskaper bilene
dine må ha? Hva lytter du til når du kjører?
– Adaptiv cruisekontroll er fantastisk bra. I det er det
også innebygd en sikkerhet. Den kan faktisk bremse bilen, ikke bare varsle. Den
gjør kjøringen mye mer behagelig. Mer spøkefullt kan jeg si at ja,
tilhengerfeste er bra, men det er enda kulere å kjøre og hente bark i en Dodge
SAT-10 pickup. Det er bedre å ha en bil med lasteplan, enn å måtte trekke en
tilhenger bak bilen. Vi har tilhengerfeste på Jeepen. Det er veldig
praktisk, når det gjelder å henge på et sykkelstativ.
Chrysler er ganske flinke når det gjelder oppkobling til
lydanlegg og sånne ting. Det hender jeg leier andre biler, men jeg er alltid
veldig glad for å kunne komme tilbake til Jeepen og Chryslers «Uconnect». Ute
på tur lytter jeg ofte til podkaster, spesielt amerikanske nyhets- og
diskusjonsprogrammer. Når jeg bruker Viperen og Prowleren, er det på med
Bruce Springsteen og «Hungry Heart». Da får jeg assosiasjoner til opplevelser
fra USA, og da er livet bare godt.
Hvilke farger har bilene dine? Har du en favorittfarge?
– Det er helt avhengig av hvilken bil det er snakk om.
Amerikanske sedaner mener jeg primært sett skal være svarte, fordi de likner
limousiner. Viperen må selvsagt være rød, pickupen og Prowleren er
sølvfargede. Fargene er med på å skape bilens sjel. Fasongen og detaljene kommer
best til sin rett på Prowleren som sølvfarget.
Det er ganske mange farger som ikke vil passe til disse
bilene. Cadillacen er en «Commemorative Edition», hvit med blått tak, hvitt og
blått skinninteriør. Det var litt friskere fargevalg på 1980-tallet og
tidligere. Den gjør seg den, selv om den ikke er svart, som en limousin skal
være. Det viktigste for meg er harmoni i fargevalget, innvendig og utvendig.
Lamborghini kler å være oransje, fordi det symboliserer
fart. Samme farge på Jeep Compassen ville bare sett harry ut.
INGEN VASKEHALL: Ketil Solvik-Olsen vasker sine biler for hånd, og slik har det vært lenge – som bildet antyder. Her er det en Dodge Le Baron Medallion som får seg en skrubb.
Hva er den dårligste bilinvesteringen du har gjort – og
hvorfor ble den så gal?
– Ingen har vært direkte dårlige. Eller jo, jeg kjøpte en
brukt Chrysler 300M for et par år siden. Jeg betalte ikke mye for den, så det
ble ikke et stort tap. Men da lærte jeg at man kan ikke stole på alle som sier
at bilen er fikset og bruksklar. Da den ble løftet opp på bukken, og vi kunne gå
litt «dypere» inn enn det jeg hadde klart med speil mens den sto parkert, viste
det seg at bilen var pill råtten.
Men den fikk jeg byttet bort til en fyr som liker å holde på
med sånt, mot en bil i bedre stand.
Jeg glemte å si at jeg akkurat hadde solgt en Dodge Dakota
Pickup. Den havnet i Kristiansand. Da fikk jeg litt penger imellom, slik at jeg
kom greit ut av det økonomisk – men følte likevel at jeg var blitt lurt av
selgeren av Chrysleren.
Stort sett kan du stole på folk, og det synes jeg er veldig
fint.
Hvilke av dine bildrømmer stanses av lommeboka? Og hva
slags bil hadde du valgt nå, om pengene ikke var en begrensning?
– Jeg har en liste over et titalls biler jeg har lyst på og en
vakker dag kommer til å ha. Men bilavgiftene i Norge er innrettet slik at en
Dodge Challenger Hellcat, en bil med tusen hestekrefter til mange millioner, det
kan jeg bare glemme. Den må ned i bruktmarkedet for at jeg skal få råd. Drømmen
nå er en Dodge Viper 2005- eller 2006-modell kabriolet. Fortsatt er de akkurat
litt for dyre. Avhengig av utstyrspakke, må du nok betale fra 600.000 og
oppover.
Men de skal ikke så mye ned i pris, før de begynner å gå opp
igjen.
Viperen jeg har nå, er en 1997-modell. Den
ligger på 800.000 kroner. Den er litt dyrere enn kabriolet, fordi det er en
kupéutgave. Jeg har jo inne noen autosøk på Finn, så da får jeg stadig
oppdateringer når det gjelder hvor mye de ligger på. Med «American Racing
Edition» og noen spesielle fargevalg blir det fort dyrere. Jeg ender gjerne
opp med å kikke på biler i kategori to, der du vet at de er brukt og vil finne
noen små skavanker – men skal vite om det for å legge merke til det.