– Kan jeg fortsatt kjøre MC når jeg er 84?

Hvor mye koster motorsykkelholdet – hvordan ser regnestykket ut?

– Jeg er som regel den første som henter ut sykkelen fra vinter­opplag hos Petter’n og hans «Hjelpis Motor-Stall» på Brobekk, og den siste som leverer den inn igjen. Hvis jeg skal gjette litt, beløper årlige driftskostnader seg til 15.000 kroner. Det er det lagring, service og spesielle omkostninger kommer på.

Ettersom min Suzuki LS 650 Savage er å regne som veteran­motorsykkel, betaler jeg ikke veiavgift. Tanken rommer 15 liter. Med full tank kan jeg kjøre ganske langt. Drivstoffutgifter er omtrent lik null. Jeg kjører hver dag, uansett vær. Det kan innebære full Gore-Tex-mundur og at nakken min blir usjarmerende våt. Når det er kaldt og regn, ser jeg ut som Michelin-mannen. Men jeg har også motorsykkelstøvler med høye hæler og en mengde hjelmer til forskjellig bruk og anledninger.

Det dreier seg om mye småkjøring og daglig drift. Aldri typiske søndagsturer. Bruk i hverdagen. Jeg har et sett bærestropper som sørger for at jeg kan få meg med stor og omfangsrik oppakning. Full bagasje.

Jeg kjøpte sykkelen i 1998 og kjørte rundt med den i ett år, før jeg tok lappen i 1999. Jeg regner med at risikoen ved å røpe det ikke er særlig høy; det er vel foreldelsesfrist når det gjelder slike saker, også. Det er en 1996-modell, og den hadde to eiere før meg. Jeg betalte 58.000 kroner for den. Av en eller annen grunn er det i alle fall den summen jeg har i hodet.

Jeg synes det ligger en fin historie bak grunnen til at jeg kjøpte den. En gang da jeg var liten, seks–syv år, tok fatter’n med meg på søndagstur over Carl Berners plass. Det var i sola på vårparten. Da fikk jeg øye på en fin, gul Harley-sak utafor en blokk. Den var den første okergule motorsykkelen jeg hadde sett, og da vi kom frem til den, satt det en blond dame i overalls og mekka på den. Og da tenkte jeg, det er jeg helt sikker på, at hvis jeg noen gang skulle skaffe meg en motorsykkel, skulle det være en sånn.

Mange år senere, da jeg var 28–29, kom en kompis for å hente meg i hybelhuset der jeg bodde. Med den sykkelen, og da slo det minnet ned i meg. Han sa så at den ikke passet ham slik han skulle ønske. Den passer for damer fordi setet sitter lavt. Han fortalte at han trodde han ville komme til å selge den. Jeg sa «ring meg først». To dager senere gjorde han det. Jeg hadde litt penger, og så bare kjøpte jeg den. Under jomfruturen rotet jeg meg ned i Oslofjordtunnelen. Typisk meg.

Som en klokke

Hva er smart å gjøre for å holde kostnadene nede?

– Jeg bruker samme mekaniker, Petter’n (Hans Petter Hjelpdahl), den blir tatt skikkelig godt vare på. Jeg har skiftet potte og batteri jevnlig. For 10 år siden var jeg i full fart opp bakkene her. Ved postkassene forsvant plutselig all motorkraft. Da lå drivreima igjen lenger ned i bakken, som et rett belte. Da måtte jeg skaffe ny drivreim.

I fjor var første år sykkelen ikke oppførte seg helt ordentlig. Men nå går den som en klokke igjen. Den er utsatt for mye fuktighet, og dermed rust. Hjemme setter jeg den under presenning så ofte jeg orker. Men det er ikke så lett, fordi den er av et stoff som smelter. Med varm potte blir det derfor masse styr. Men nå har jeg fått en Oxford-presenning av naboen. Den er kledd med kevlar på innsiden, og det gjør det hele enklere.

Petter'n vet alt

Hvordan foretar du vask – for hånd?

– Nei, ja – når det er ille, går jeg over den med klut og litt pussemiddel. Jeg har vel kun én gang brukt høytrykkspyler. Men den blir helt renset en gang i året, under vinterlagringen hos Petter’n.

Hva gjør du med dekk, skift og oppbevaring?

– Jeg vet ikke hva slags type dekk den har. Men det passer min type kjøring. Petter’n vet godt hvilken spordybde og dimensjoner dekkene skal ha, til mye bykjøring og så å si ingen bråbremsing. «Vi» (Petter’n) skifter nok oftere enn de fleste, og det kan godt hende at jeg blir «lurt» på et par tusenlapper. Men det blåser jeg i. Det skjer ikke hvert år. Kanskje hvert tredje eller fjerde.

Det er en evig pågående diskusjon, hvis man vil ta den. Noen kan mene at man ikke trenger spesialbatteri, og at det like godt kan kjøpes på Biltema – og at det er snobbete ikke å gjøre det. Det er om å gjøre å passe på. For eksempel når det gjelder den nye bensinblandingen. Med den oppstår avleiringer. Det liker ikke sykkelen min så godt.

Hvor lang levetid mener du motorsykkelen din bør ha?

– Jeg tenkte over det her om dagen. Hva skal til for at jeg ikke lenger skal kjøre motorsykkel? Kan jeg fortsatt gjøre det når jeg er 84 og har grått hår? Hvorfor ikke? Den dagen Petter’n kommer og sier at «denne delen er gåen» og reservedeler ikke kan oppdrives; så lenge det fins deler, tror jeg det vil forbli sykkelen min. Jeg kjenner den så godt, og den passer meg så godt. Sykkelen er perfekt tilpasset proporsjonene mine, bena og overkroppen.

Du skal ikke tulle med damer over 50. En ny doning, hvis jeg måtte kjøre en annen motorsykkel – den dørstokkmila tror jeg ville ha blitt lang.

Aldri i garasjen

Hvor parkerer du motorsykkelen?

– Jeg har garasje, men den står aldri parkert der. Det er så vanskelig å få buksert den inn. Den veier over hundre kilo. Derfor må jeg alltid parkere den med nesa rett vei, det er jo ikke revers på en motorsykkel.

Lytter du til musikk når du kjører?

– Nei, motoren (én sylinder) gir fra seg en lavfrekvent snekkelyd, og er ikke forstyrrende. Jeg har prøvd airpods i hjelmen. Men jeg har så trange øreganger. Det blir så klønete. Dessuten bruker jeg hørselen godt i trafikken, og jeg kjører ikke særlig langt. Den lengste turen kan være når jeg skal spille lag-NM i tennis, i Moss for eksempel. Og så er den tiden jeg sitter på sykkelen den eneste der jeg ikke må forholde meg til en skjerm eller lyd. På vei ned fra Voksenkollen til Karl Johan gir det meg anledning til å tenke godt på saker og ting.

Hvilken farge har sykkelen din?

– Den er solgul. Hvis sykkelen min går i stykker, kunne jeg kjøpt en lik i svart farge. Men det minnet om dama som mekka på den gule sykkelen den gangen på 1970-tallet, er nok avgjørende for den fargen jeg liker. Jeg har ikke et romantisk forhold til sykkelen, utover det estetiske. Den må være kul.

Stans på E6

Du har aldri hatt førerkort for bil, så da er spørsmålet om du gjorde noen dårlige motorsykkel-investeringer før du kjøpte Suzuki-en?

– Jeg har faktisk kjøpt bil én gang. Chrysler Neon. Den hadde gode kjøreegenskaper og gjorde det bra i Playstation-spillet Gran Turismo. I den forbindelse, som et lite sidespor, kan jeg nevne at jeg en gang for lenge siden kom i snakk med Jo Nesbø om Gran Turismo. Jeg hadde sølv i alt, han hadde selvsagt gull i alt. Han slo meg, så vidt. Samboeren min den gang og jeg hadde bruk for bil. Det var rundt 2008. Chrysler-en sto plutselig til salg hos en bruktforhandler på Økern. Jeg dro opp, selgeren spurte om jeg ville prøvekjøre den. Jeg svarte at det ikke var nødvendig, men dro frem tommestokken min for å måle bagasjerommet – som måtte være stort nok til at gitarkassene mine fikk plass. Det var det.

Men det viste seg fort at det var mye surr med den bilen. Bensinmåleren fungerte ikke, og med ett var tanken tom og jeg måtte av gårde for å skaffe bensin. Og så, da en venninne og jeg skulle til fjells, sa det bare pang på E6 mot Gardermoen. Det spruta deler over alt. Girkassa hadde eksplodert. Det var det siste jeg så til den bilen. Vi måtte ringe etter Falken, som kjørte oss til Gardermoen, der vi kunne leie bil.

Hvilke av dine motorsykkeldrømmer stanses av lommeboka?

– Hvis jeg skulle hatt en annen enn den jeg har, ville jeg kjøpt en eller to som er kliss lik. Eller alle deler som fins. Noe annet jeg drømmer om? Det er jo ikke det. Drømmesykler er fine, men veldig tunge å manøvrere. Dessuten ville jeg ha vært veldig redd for at den skulle bli stjålet. ABS-bremser ville i og for seg ha vært greit å ha. Jeg kunne ønske at den var noe mer moderne utstyrt. Det lønner seg ikke å bråbremse med denne sykkelen. Det har hendt at jeg har sklidd ut i svinger. Men nei, jeg har ingen drømmesykkel.