Er gjenbruk å kjøre bestefars bil?

Stille sommer? Ikke for oss som liker å skråle og snoke rundt på sesongens utallige bruktmarkeder.

En støyfull belønning venter for deg som er bråtidlig på plass, gjerne når markedet åpner: 

Å se og høre veteranbilene komme kjørende, hjelper på å bli glad i dem. En ekstra bonus er en humørfylt prat med eierne og passasjerene.

Siden forsvinner disse folka i den stadig større menneskemengden, ­på jakt etter bruktmarkedets tilbud av bildeler, vaser, vaffeljern, vindusviskere, krakker, krukker og mamelukker. Og kjøretøyene deres står livløse igjen med slukkede lys, kald motor og låste dører. 

Heng med på vårens Ekebergmarked, før morrasola sklir over til brennende solstek og kaoset tar kvelertak:

På den intenst grønne gressletten, som vanligvis er Ekeberg camping, demonstrerer Morten Huseby sin like grønne Renault 6 fra 1975 for en liten skokk nysgjerrige sjeler. Han åpner dører og trykker på brytere med profesjonelle gester – som om han var en bilselger fra 1970-årenes showroom.

I dag får den fredelige Renaulten omtrent like mye oppmerksomhet som en hvilken som helst fyrrig italiensk sportsbil.

«En fantastisk stygg bil, som av den grunn blir vakker og pen», oppsummerer han selv på sin hjemmeside «Renaultportalen», som handler om «Renault-turer, fugler og andre dyr».

Lenge før Golf!

Huseby kjøpte bilen fiks ferdig restaurert for en beskjeden slump penger og oppgir å ha brukt det dobbelte på oppgraderinger.

Norske Renault-entusiaster samles i gruppen med det friskt franske navnet Club Renault Norvège – som på nett har fått den ukompliserte adressen «Renaultklubben.no.

Motor fyrer av et godt ment kompliment om at «Renault 6 er Frankrikes svar på VW Golf» – men Huseby minner oss mildt om at den firkantede, franske fasongen kom lenge før tyskeren: 

– Minst seks år i forveien!

Hanne Trøen, Sven Erik Skjeggerød og Vilje Skjeggerød Romøren stiller med bruktmarkedets eneste babyblå Volvo 142 – med småsnobbete hvite dekksider og «VOLVO»-bokstaver som dekker hele grillen.

– Vi er to voksne med sterke barndomsminner fra Volvo 140-serien. Da vi fant denne fra midten av 1970-tallet – med det vi mener er den perfekte karosserifargen, slo vi selvsagt til, forklarer Sven Erik.

Stygg andunge?

I 1974 utstyrte Volvo sitt 140-univers med større støtfangere – og liggende baklykter, som erstattet de vertikale. Enkelte syntes endringene ødela de klassiske, rene linjene. Modifikasjonene knytter den også til 240-serien som ble sluppet året etter, i 1975.

– Vår ’74-modell regnes blant enkelte som den stygge andungen i Volvo-familien. Men noen må jo også ta vare på disse, ler han, og tilføyer at han har besøkt nær samtlige Ekebergmarkeder siden oppstarten.

– Tradisjonen er vanskelig å bryte. Når været er som idag, er Ekebergmarkedet vanskelig å toppe.

Publikums summende prating og pruting blir brått overdøvet av bandet Rake Rørs opptreden – en seanse som viser seg å skje på og foran lasteplanet til en Chevrolet arbeidsbil.

Gruppens fulle navn er Rake Rør Power Section, og slagordet er det lattermildt truende «Bandet som blåser fletta av deg».

Lastebilen har opp gjennom årene fått deler fra nettopp Ekebergmarkedet, slik som en mer solid forgasser.

Eier Geir Røer er en trofast gjenganger på markedet – helt siden den spede starten.

Trommeslageren, som også spiller i Kampen Janitsjar, kjøpte 1946-modellen da han var 18.

– Jeg fant den på en låve, og husker jeg ble glad for å kjøre noe uvanlig.

Les om flere bilentusiaster her!

• 

  Jeg som elsker bilen min:

  – Etter ti sekunder ble jeg «Tesla-gal»

• 

  Vi som bruker bilen til fest:

  De frekke bryllupsbilene som får gjestene til å prate

• 

  Jeg som elsker bilen min...

  «Hadde jeg visst at fiffen kjører G-Wagen, hadde jeg aldri kjøpt den»

• 

  Jeg som elsker bilen min:

  Er han Norges mektigste Alfa-hann?

• 

  Vi som ergrer oss over andre

  7 på topp: Ferie­bilistene vi elsker å hate

• 

  Vi som vil kjøre på strøm med stil:

  Finnes elbiler som ikke er stygge? Her er fem

• 

  Vi som dyrker svinger:

  Rette veier føles helt feil for disse folka

• 

  Vi som utforsker fransk bilkultur:

  Den er tysk ... eller, nei ...?

• 

  Vi som liker svensk bil-humor:

  Er dette Volvos mest respektløse reklamepåfunn?

• 

  Vi som liker biltreff i åkeren:

  Du vet du er ung når du liker gamle biler

Han og kompiser håndmalte den knall gul med bengalakk. Moroa varte en stund før interessen hans dalte, og han valgte å legge den ut for salg.

– Jeg angret allerede idet den nye eieren kjørte av gårde, innrømmer han.

Etter 15 år dukket en tilsvarende opp på Finn.

Hogg treet og fikk ut bilen

– Da jeg kom for å besiktige den, måtte jeg le: Det var jo min gamle. Den hadde stått i noen år, og et grantre hadde tvunget seg opp gjennom rammen, skratter han.

– Det ble en «ut fra skogen, fram fra glemselen»-opplevelse. Vi hogg treet og fikk lastebilen løs.

Enkelte spør om den gule karosserifargen med røde detaljer tilhører fraktselskapet DHL.

– Vel, disse er også fargekodene til Bandidos og Shell, og det er sistnevnte jeg har hatt i tankene, ler Røer, – og legger til at bandet Rake Rør har får invitasjon til å spille igjen på Ekebergmarkedets neste arrangement i september.

Emil Arnell-Madsen svinger inn på den rufsete plenen bak rattet på en Land Rover fra 1951, med bestefaren Bjørn Madsen i passasjersetet.

– Bilen, som vi kaller Shaun, kom til familien samme år som meg, i 2006. Og den forblir hos oss, lover han.

Siden 2014 har Arnell-Madsen besøkt nær alle utgaver av Ekebergmarkedet.

– Men, i år er første gang jeg stiller ut bil. Det beste ved markedet er å invitere med noen venner, se på bilene og hva som er til salgs. Kanskje man finner noe til nytte og glede.

70? For fort!

1951-modellen har alt man kan ønske seg av en befriende annerledes bil, selv om høyrerattet gjør kjøring på vanlig vei utfordrende:

– Og når presenningen er nede, er det vrient å se til venstre når man svinger til høyre.

Som kjent har den heller ingen synkronisert girkasse.

– Når man girer, må man dobbelclutche og innom tredje eller fjerde gir, for at den skal gå lettere i første, andre og revers.

Fordelen ved Land Roveren er at den går sakte:

– På flatmark og i nedoverbakke får jeg den opp i rundt 70 km/t, som allerede er for fort for bilen. Den er snarere laget for koseturer. Vi kommer best overens på gamle landeveier, skratter Arnell-Madsen.

Dagfinn Eriksen har egen stand på Ekeberg – med Citroën-relaterte salgsvarer i en rekke uante fasonger og størrelser. Han har for lengst spisset de franske følelsene i retning av merkets minste, 2CV. Siste tilskudd er et oransje objekt som i prinsippet allerede var solgt da han besluttet at han ville kjøpe det.

– Jeg nevnte min interesse om kjøperen skulle trekke seg og fikk tilslaget uka etter fjorårets høstmarked på Ekeberg.

Han har byttet forskjermer, fremre støtfanger, montert nye speil, hjulkapsler, rensket opp i varerommet og omlakkert et panser han hadde liggende.

– På Ekebergmarkedet er 2CV-en et blikkfang, og enkelte husker bilen fra sin første jobb, eller at naboen hadde en slik. Flere godt voksne damer kaller den «søt», rapporterer Eriksen.

– Om det ble noe mersalg ut av det, tviler jeg på. Men jeg fikk uansett noen hyggelige samtaler.

Quiz fra Ekeberg i 2022:

Drar du kjensel på disse utstilte bilene?