Beste med den norske bilturen? Rastepausen!

Her er en hyllest til Norges tusenvis av rasteplasser, og folka som sliter dem.

Det handler om å stoppe langs veien, spise maten med fingrene, le høyt og uhemmet, prate alvor og preike tull – selvsagt på eget ansvar.

På landets tusenvis av rasteplasser oppleves store ting gjennom små greier: Den som én gang har rastet, vet at sommeren er best blant grøftekantens termoser, fryse­bokser, ugress, insekter og den uimotståelige duften av «solsvidd asfalt».

For enkelte har mikroøyeblikkene blitt høydepunkt blant familiebildene. Snok i albumene til Jens-Olav Smestad, Arne-Otto Eng og Tormod Magelssen:

Tormod Magelssen, rak redaktør av magasinet Norsk Motorveteran, sees ofte i sommerhalvåret med nevene rundt rattet på en oppsiktsvekkende stilsikker 1954-modell Ford Crestline Victoria.

Nå finner han fram noen bilder som viser en annen 1954-modell Ford: En sommerdag i 1980 gikk turen fra hjembyen Sarpsborg til Moss, deretter ombord i Bastøferga over Oslofjorden til Horten, så på ru E18-asfalt gjennom Vestfold, Telemark og til Arendal kommune.

Magelssen og kompisene Øyvind Elverum og Ole Chr. Trondsen var på vei til amcar-treff, som skulle arrangeres på Tromøya, Sørlandets største øy.

Trondsen stilte med sin bruksbil, en 1954 Ford Customline, drevet av en nokså kampvillig V8-motor, spleisa med tretrinns manuell girkasse og tøft rattgir.

Åttesporskassetter

– Jeg minnes også motorens slappe oljetrykk og et merkbart slark i styresnekka, for denne bilen kjørte min venn på helårsbasis. I garasjen hans sto også en flott Lincoln Coupé fra 1949, men det var Forden vi fikk bryne oss på denne sommeren, presiserer Magelssen.

E18 til Arendal var snirklete, så selv en guttetur tok sin tid.

– For å slå i hjel tida, spilte vi 1950-talls rock på åttesporskassetter – og vi passasjerene drakk øl underveis.

Ordet «bompenger» eksisterte ennå ikke i turvokabularet.

– Ole Christian var uansett en nøysom kar: I utforbakkene satte han bilen i fri og rullet så lenge han kunne, for å spare bensin.

Magelssen antar rastepausen på turen skjedde et sted i Telemark.

– På et av bildene ser jeg ketsjup og sennep, og vi inntok nok kalde pølser rett fra plastposen. En annen mat-langs-veien-favoritt var brødskiver med peanøttsmør, ramser han opp.

Gjensyn

Tok ungdommen til seg tid til sanseinntrykk fra naturopplevelsene?

– Vel, vi var nok mest opptatte av å prate og drikke øl i gammel amerikaner, forklarer Magelssen.

Vel framme på treffet med et utall amerikanske biler ble det enkel overnatting – i et gammelt telt fra 1970-tallet.

Over 40 år senere har Tormod, sammen med kona Elin Kristine Granath Magelssen, tatt turen tilbake til reisens mest spesielle strekk: den såkalte «Korketrekkeren», eller «Svingbrua», i Porsgrunn kommune – et snodig veistrekk som ofte skapte kø. Veien går i en sløyfe rundt seg selv - først som bro, og deretter under samme bro.

Norges kanskje mest spesielle europaveibit ble bygget allerede i 1859, oppgradert på starten av 1940-tallet og i 1979 erstattet som hovedvei av to større broer.

– Gjensynet påkalte selvsagt morsomme minner fra kompisturen sommeren 1980.

Dagens rasteplasser? De holder Magelssen og kona seg unna:

– De framstår jo svært lite trivelige, ofte med overfylte søppelkasser, grisete toaletter og andre ubehageligheter. På tur ombord i vår gamle Ford sporer vi heller opp hyggelig kroer og små restauranter.

Paret er også kjent for mer spontane innfall:

– Som i fjor sommer, da vi var på vei mot Porsgrunn og kjørte gamleveien «sørlandske» sørover. Vi stoppet hos fiskehandler Georg Marius Larsen i Larvik og kjøpte nydelige, varme fiskekaker. De nøt vi på kaia ved Tollerodden, mens vi så på gamle trebåter – med bilen strategisk parkert rett bak.

I 10 år har Jens-Olav Smestad i Askim rattet Opel Monza, av mange regnet som Rüsselheim-fabrikkens mest linjefrekke objekt noensinne.

Smestad er pensjonert bilansvarlig i PR-avdelingen hos den tidligere Opel-importøren General Motors Norge – og fortsetter altså ferden i Opels coupé-sportsbil på norske landeveier.

I lag med samboer Jorunn Wattum deltok han på Opel-registerets (@opelregisteret på facebook har over 22.000 medlemmer) seneste landstreff på Savalen i Østerdalen.

– Da vi allerede hadde kjørt nær 40 mil hjemmefra nordover, tok vi en omvei om Rissa på Fosenhalvøya hvor vi besøkte familie, og bildet har vi tatt på Oppdal, på vei hjem.

Brød, pålegg og melk spretter opp av den obligatorisk medbrakte kjøleboksen.

– Kaffe på termos fikk vi med fra slekta. Ellers funker varmt vann og pulverkaffe godt for oss når vi er på slike turer, forsikrer Smestad.

Paret stanser ellers gjerne ved en av spisestedene som er å finne langs veien og river i en middag.

– En softis føler vi også at vi må unne oss.

Når de skal bruke ferje, tar de ikke bryet med å sjekke rutetidene:

Hytter langs veien

– Når vi er på reise, har vi god tid. Vi har en stolt tradisjon for å stoppe, kose oss og nyte naturen og, ja, livet.

De lar seg gjerne friste til overnatting i en hytte, om den ligger i fine omgivelser.

– På lengre turer begrenser planleggingen seg til at vi har med sengetøy med i bagasjerommet, ler Smestad.

Arne-Otto Eng, regionsjef for Citroën-forhandlerne i Norge, har tatt bryet med å rote fram rundt 50 år gamle glade rasteplass-fotografier fra familiealbumet.

På ett av bildene balanserer en tidsriktig Coca-cola-flaske på et vaklende utebord, men det er ikke den han vil fortelle om, snarere den burgunderrøde bilen i bakgrunnen – en freidig, fransk skapning som nøster opp mye av familiehistorien.

Tre generasjoner

Bildet viser Engs far, og den rødvins-fargede Citroën DS-en (utgaven heter egentlig ID 19) ville neppe vært i motivet, hadde det ikke vært for Engs mormor og morfar.

– Allerede i 1957 startet besteforeldrene mine Citroën-agentur i Drammen, knappe to år etter at den revolusjonerende DS-en ble vist for første gang under bilutstillingen i Paris i oktober 1955. forklarer Eng.

Paret kjøpte 1968-modellen ny. Da morfaren gikk bort i 1971, var det også slutten på 14 år som Citroën-forhandler.

– Samtidig, fra 1966, hadde far begynt å studere medisin i Wien i Østerrike, og kjørte en VW Boble mellom studiested og gamlelandet, inntil han en dag krasjet den. Til alt hell fikk han låne den nevnte DS-en av sin mor.

På bildene er Eng knapt et år og ligger i såkalte «barnebag» i bilens myke baksete, kanskje uten å verken hyle eller skrike.

Engs sterkeste DS-minner oppsto imidlertid da faren var ferdig med medisin-studiene i 1973 – og mormoren fikk tilbake sin egen bil. Han husker når hun demonstrerte den hydrauliske fjæringen –kalt «flygende teppe – ved å heve og senke bilen, slik man bare kunne med en Citroën.

– Jeg følte jeg satt ombord i et fly, og de samtidige konkurrentene, som Volvo 140/240, så jeg på som triste greier, ler Eng.

Ved tusenårsskiftet kjøpte han selv en DS.

– Jeg var litt uforberedt da jeg satte meg bak rattet: Materialene var jo de samme som i mormors Citroën, og luktene slo mot meg og ga meg en lett gjenkjennbar glede, rapporterer Eng.