I disse familiene er bilgalskapen arvelig

De synes blemmer på fingrene er topp, bare de får fortsette å skru.

De ivrer etter i å få defekte ting til å virke igjen, ting som andre ville kastet og kjøpt nye. 

Og, de gir seg ikke før de blir skikkelig møkkete under neglene.

Nei, det er ikke enda et dataspill, men ungdom som slukker iPaden og tilbringer kveldene i mekkegarasjen sammen med familie og venner. Med årene setter bilinteressen seg i kroppen, og entusiastene får en mestrings- og lykkefølelse som det deprimerte, moderne gjennomsnittsmennesket sårt savner.

Her har Motor håndplukket to som begynte med bil lenge før de visste at det skulle ta fullstendig overhånd: Heng på Ford-fantast Camilla Kojedahl og selvutnevnt «Alfaholiker» Tuva Høstland.

Les om flere bilentusiaster her!

• 

  Vi som feirer «Mustang 60 år»:

  Mustang-mennesker er de beste festløvene

• 

  Vi som elsker bakgårdsbiler:

  Se nordmenns skjulte bil-moro

• 

  Vi som samles til beltebil-treff:

  Er dette Norges mest elskede bil uten hjul?

• 

  Vi som deler bil, glede og sorger:

  Er dette Norges verste biler og beste ungdom?

• 

  Vi som kjører Toyotas Tesla:

  Er denne Tesla-Toyotaen Norges største påskeegg?

• 

  Vi som sosialiserer med bil:

  Er veteranbil Norges mest populære fritidsaktivitet?

• 

  Vi som tar lappen med manuelt gir:

  Dreper automatgir nordmenns følelsesliv?

• 

  Vi som har hatt barsk bil:

  – Den viste seg å være sveiset sammen av to biler

• 

  Vi som solgte drømmebilen:

  Er dette den type skilsmisse nordmenn angrer mest på?

• 

  Vi som har medfødt bilinteresse:

  I disse familiene er bilgalskapen arvelig

Alfa-tattis

Noen får tatovert en rød rose på overarmen, mens Tuva Høstland på Skjetten i Akershus kanskje er eneste i Norge med tattis på håndleddet – som viser diagrammet til en Alfa Romeo-girkasse.

17-åringen, avgangselev ved Kjelle videregående skole, skylder på slekta når hun skal forklare Alfa-avhengigheten: 

Oppveksten er preget av den nære familiens omfavnelse av latino-kjøretøy. Øvelseskjøring med automatgir – bak rattet på farens Citroën C5 fra 2010 ga derimot ikke mersmak.

Ingen giring, ingen mening

– Jeg vil jo gire: Det er bare da jeg får følelsen av å kjøre. Uten giring blir jeg passasjer, ikke sjåfør, sier hun oppgitt.

Tenåringen har allerede rukket å anskaffe – og kvitte seg med – noen italienere. Første Alfa var bomkjøp: Etter kort tid fikk vidunderet diagnosen «rådebank».

– Jeg fikk beregnet reparasjonsutgiftene til 40.000 kroner, og brukte heller de pengene på å kjøpe neste Alfa.

Rullende kulturtilbud

I ett år har Høstland øvelseskjørt med sin nyanskaffede, praktfullt provoserende leppestiftrøde Alfa Romeo 159.

Hun definerer seg om som del av et rånermiljøene rundt Bjørkelangen og Jessheim. Som kjent er rånerne de siste som tilbyr et reelt, rullende kulturtilbud for ungdom her i landet. I mange tilfeller er rånerne alene om å videreførelokale verdier og tradisjoner og bygge sosial kompetanse og samhold – helt ubetalt, uten noen form for kulturarbeiderlønn.

– Det er i dette miljøet jeg har vennene mine. Og at jeg er eneste der som kjører Alfa, burde ikke plage noen.

Hun er åpen for å beskrive Alfaen som «Norges minst rånete rånerbil».

– For tiden låner jeg den ut til mamma, som bruker den til å pendle. Da føler jeg ikke at jeg kan pynte den med alle slags rånereffekter.

Gira på Alfa

De fleste i vennekretsen ratter Audi, BMW, Volvo og VW.

– Hva de kjører, spiller ingen rolle for meg. Til gjengjeld er få i utgangspunktet gira på Alfa. Jeg får dårlige kommentarer som «postbil», bare fordi bilen min er rød. Andre liker stadig å minne meg på at min forrige Alfa havarerte. Men, når jeg lar dem prøvekjøre, forandrer de mening og synes den er sjukt god å kjøre.

Hun minner om at hilsing er obligatorisk når man kjører Alfa, og møter andre med samme merke i motsatt kjøreretning.

– Bare på en kort tur i dag møtte mamma og jeg to andre Alfaer. Dessverre kjørte vi pappas Citroën, men hilsehånden min kom likevel automatisk opp. Hva førerne av de Alfaene trodde vi prøvde å signalisere, aner jeg ikke.

Alfaholic

Hun mener Alfa ligger nærmere hennes personlighet enn alle andre italienske merker – inklusive Ferrari.

– At jeg sier Alfa har blitt en del av min identitet, overrasker vel ingen. Jeg fikk klistremerker fra kusinen min, hvor det står «Alfaholic»: De skal jeg stolt klebe på Alfa-hekken.

Alfa-sjåfører har ord på seg for å være mer avslappede enn BMW-folk.

– Merker har jo ingenting å si for hvem du er. Men enkelte BMW-eiere kan innimellom virke noe høye på seg sjøl – spesielt når de skryter av at de har gjort modifikasjonene i 500.000 kroners-klassen. Mens Alfister har kjøpt en bil til 50.000 som funker, forklarer Høstland.

Nå satser hun på å ta lappen på 18-årsdagen, som skjer i november i år.

Oppvekst blant iltre, italienske biler og småfrekke, franske kjøretøy biler setter spor:

– Om jeg plutselig skulle kjøpe en BMW, tror jeg ikke jeg ville være like velkommen hjem, ler Høstland.

Blod, svette og tårer

Camilla Kojedahl i Elverum fikk sin kraftig bearbeidede Ford Fiesta ferdig få timer før fjorårets store Fiesta-treff på Flisa camping i Innlandet. Resultatet ble pokal og førstepremie for «beste modifisering».

– Arbeidet med bilen har kostet mye blod, svette og tårer, men har virkelig vært verdt det, mener hun.

Kojadahls nytolkning av Fiesta er en slags hard rock-utgave av den ellers mildt utseende småbilen, som i denne første utgaven ble solgt hos Ford-forhandlerne fra 1976 til 1983.

– Jeg tøffet opp Fiestaen fordi jeg ikke ønsker en typisk kjerringbil. Dette er litt mer action. Folk må gjerne snu seg og tenke. «Wow, dette var kult»!

Pusseglede

Camilla er opptatt av å skape noe ikke alle andre farter rundt i.

– Med årene har den engang populære Fiesta blitt en sjelden Ford på veiene. Gleden har ligget i å pusse den opp i min stil.

I oppveksten involverte faren, Trond Olav, henne i rally, bilcross og dragracing. Hun var noen måneder gammel første gang han tok henne med på moroa.

– I tidlig alder ville absolutt være med – og jeg ville at det skulle bråke mest mulig, fordi jeg syntes det var tøft.

En Ford, takk!

Som sjuåring kommuniserte hun til faren at hun ønsket seg en Ford. Åtte år senere, i 2016, sto en Ford Fiesta fra 1982 på tunet.

– Den utløste uante følelser, og jeg har vel aldri vært så glad i hele mitt liv. Den passet perfekt inn i garasjen sammen med hans Ford Escort. Endelig kunne vi ha et far-og-datter-prosjekt og dra sammen på treff som Cars & coffee.

Den flotte Fiestaen blir for mye for enkelte, som har slengt med leppa :

– Noen er forbauset over å se ei jente med en så guttete bil. Dem om dét: Langt verre er folka som spør om jeg selger bilen for 5000 kroner, for å markere at de mener den er lite verd.

Rekrutteringen til det norske Fiesta-miljøet er i vekst. 

Facebook har en åpen gruppe, «Vi som liker gamle Ford Fiesta», og en annen som er lukket annet enn for medlemmer, «Fiesta Club Norway», som Kojedahl tilhører.

– Oppmøtet var bra på sommerens morsomme Fiesta-treff. Vi prater Ford, gir hverandre idéer og hjelper hverandre med mekking. Du er like velkommen enten bilen er strøken eller ser ut som en rusten spiker, om du er 14 eller 70 år. Vær bare ikke redd for å få olje på fingra, flirer Kojedahl.