Du blir imot salting når du ser disse hvite veiene

En skapning i stål fra noen tiår tilbake kommer dansende gjennom svingene, med rompa på snei – på den mest ertende måten.

Over hele Norge finner veteranbilister fram til usaltede vei­strekk som Gud, nei, Statens vegvesen glemte.

Selv kinkige kynikere som er for salting, risikerer å mykne i meningene ved synet av kritthvite, snødekte veier.

Her er den suverene sivilisasjonens sørpe, saltlake, og annen sausete søle byttet ut med postkort-pene motiver som hentet ut fra evig eventyr.

Innimellom kanefart med Blakken og bjelle suser jernhester over bakketopper og gjennom svaie svinger med brautende brøytekanter.

Heng på Volvo-PV-grossist Jostein Teistedal og Renault 4-fantast Magne Ludvigsen:

Magne Ludvigsen i Lommedalen i Bærum har kretset rundt bil som helårshobby siden han for over 30 år siden kjøpte en vinterskodd Wartburg 311, 1958-modell.

– Og den har jeg faktisk fortsatt, til tross for at jeg i mellomtiden har samlet en lang kø av veteranbiler, konstaterer Ludvigsen, som jobber med transport og installasjon av kunst – etter å ha drevet i bruktbilbransjen i et par tiår.

I 1995 handlet han en veldig fransk Renault 4 – av bilens første eier. Han har etter hvert tatt omsorgen for flere eksemplarer av arten. Denne hvite har han stående i garasjen på hytta i Hedalen i Sør-Aurdal.

– Der kan vi heldigvis nyte godt av usaltede veier, og derfor er Renaulten flittig i bruk hver gang vi er på hytta, både sommer som vinter.

Renaults minste, men kanskje mest karismatiske skikkelse, ble pumpet ut fra fabrikken i Boulogne-Billancourt utenfor Paris – og fra andre samlebånd over hele verden – i mer enn åtte millioner eksemplarer, over en periode på 31 år, fra den ble sluppet løs på publikum høsten 1961.

Ludvigsens 1980-modell var opprinnelig en del av norske Securitas' bilflåte, og eksemplaret ble benyttet over en lengre periode.

– Kreket hadde gått rundt 40.000 kilometer da vi i 2004 kjørte fra Oslo til Cape Town – og hjem igjen – i lag med to andre Renault 4-er. De afrikanske turminnene bidrar til at familien har stor glede av denne bilen i Hedalen, sier han.

I Hedalen kan han og de tre barna kjøre helt til Nes i Ådal og til Nesbyen på usaltede veier vinteren igjennom.

– Renaults firer utmerker seg jo allerede med sin finstemte fjæring på sommerhalvårets dårlige grusveier, og på vinterføre kommer de smale dekkprofilenes festegrep på glatta virkelig til sin rett. Fjæring og framkommelighet er vel så bra som på langt dyrere kjøretøy. I tillegg er varmeapparatet glødende bra, lover Ludvigsen, som dermed utelukker behov for firehjulstrekker.

– Usaltede veier gir det gode, gammeldagse vinterføret, uten det grusomme saltet som ellers ville omgjort et slikt stykke bilhistorie til et rustvrak, minner han om.

Som 18-åring med ferskt sertifikat i neven ønsket Jostein Teistedal seg en gammel amerikaner.

– Slikt hadde jeg ikke råd til i 1983, så i stedet for å kjøpe en 1946-modell Ford, ble løsningen noe som liknet, nemlig en Volvo PV 544 Sport.

Hvorfor «Sport»? Jo, fordi ingen av kameratene eller deres storebrødre hadde denne atletiske toppmodellen – i ei bygd, som på den tida, var kjent på folkemunne som «Volvo-bygda» og som «PV-bygda».

Volvo PVs stridsvogn-solide konstruksjon og værharde lynne gjør svensken spesielt godt egnet for vinterkjøring.

Les om flere bilentusiaster her!

• 

  Vi som samles til beltebil-treff:

  Er dette Norges mest elskede bil uten hjul?

• 

  Vi som deler bil, glede og sorger:

  Er dette Norges verste biler og beste ungdom?

• 

  Vi som kjører Toyotas Tesla:

  Er denne Tesla-Toyotaen Norges største påskeegg?

• 

  Vi som sosialiserer med bil:

  Er veteranbil Norges mest populære fritidsaktivitet?

• 

  Vi som tar lappen med manuelt gir:

  Dreper automatgir nordmenns følelsesliv?

• 

  Vi som har hatt barsk bil:

  – Den viste seg å være sveiset sammen av to biler

• 

  Vi som solgte drømmebilen:

  Er dette den type skilsmisse nordmenn angrer mest på?

• 

  Vi som har medfødt bilinteresse:

  I disse familiene er bilgalskapen arvelig

• 

  Vi som prater og ler høyt på elbilmesse:

  Hva skal vi med apper når vi heller kan møte folk?

• 

  Vi som kjører et ukjent merke:

  Disse folkene kjører Norges minst kjente biler

– Volvos kraftige varmeapparat er en forutsetning for at jeg skal få familien til å trives med helårsbilen, fastslår Teistedal, som presiserer at ungdommens Volvo PV lenge har stått nedplukket i deler i påvente av rehabilitering.

Sørlendingen, som vokste opp i transportbransjen, er utdannet journalist og lærer og har lang fartstid som mangeårig entusiast innen motorhistorie og klubbvirksomhet..

En rød PV, som familien kaller «Røde-Harry», overtok i år 2000 rollen som rullende familiemedlem på turer til og fra jobb, barnehage og til ferieformål.

For fire år siden fikk «Røde Harry» en vikar – med kallenavnet «Blåmann fra Haugesund» – en originalutgave som fører kjøreopplevelsen tilbake til 1959, lagom utrustet med 1,6 liters motor, tretrinns girkasse, 6 volt batteri og 2-punktssele.

Teistedal og familien bor i ei skogsbygd, 13 km inn i landet fra Lillesand. I den hjemlige dalen møtes Fylkesveiene 41 fra Kristiansand og 402 fra Lillesand: 41 går videre nordover og innover i landet og omtales gjerne som «Telemarksveien».

Lokalt finnes et mylder av såkalte «heiveier», eid av private, kommunen og fylket.

– Fenomenet jeg kaller «Saltormen», sprer seg stadig innover i landet og korter stadig mer ned på min helårlige veteranbilmoro. For kun ett par år siden ble bare hovedveiene mellom tettstedet vårt og kysten saltet, mens nær hele veisystemet innover i landet lå åpent for flotte nytte- og nyteturer, rapporterer Teistedal.

Et gledelig unntak fra saltede veier i nærområdet er fylkesvei 256.

– Denne gamleveien er en alternativ bakvei i retning Lillesand, som leder meg saltfritt hjemmefra og til Birkenes Bygdemuseum og den private Steinars Garasje, der jeg bruker mye fritid i et trivelig, motorhistorisk miljø.

Teistedal, som også sogner til Agder motorhistoriske klubb, brenner for å formidle veteranbilgleden til folk i alle aldre.

– Saltede veier er, slik jeg ser det, en stor trussel i dette historiske arbeidet, konkluderer han.