Størst av alt er Mini

Problemet med en stor bil? Den får deg til å føle deg liten. Mini, derimot, bygger selvtillit.

Sommerens store Mini-treff i Brumunddal rommet det meste:
rekord­mange frammøtte, modige modifikasjoner, djevelske detaljerte påfunn, skråsikre skrøner og grom-grilla servering.

Norsk Mini Cooper Club er blant bilklubbene som skyter fart. 

For skarve 300 kroner året kan du også delta på treff med trivelige navn som «Kaker, kaffi, prat og skruing» på Hønefoss, «Kaffe/vaffel-timen» på Trøgstad – og hvem kan motstå «Onsdagstreff på Gråmyra?

Enten du er nysgjerrig på lokalavdelingen Mini Mafia Øst eller klubb-bladet «MiniSpeilet», kan du her og nå henge med Kine Olsen, Erik Magnesen, og Lars Ola Rindseter: 

I februar i år kjøpte Lars Ola Rindseter på Dombås – mannen bak @colaboksen på Instagram – en knallrød Mini med hvitt tak. Så tok han tenkepause, fikk en idé – og i juni jobbet han iherdig for å sette sitt preg på knøttet.

Første av sitt slag?

Under treffet i Brumunddal ble han hedret med pokal med påskriften «Best in show». Det tungt sukrede temaet «Coca-Cola» går igjen på en parasoll, fluktstol, bruskasse på biltaket, samt trehjulssykkel lakkert og dekorert i samme stil som bilen.

 – Jeg har investert en del kroner i slike Cola-effekter, innrømmer han.

 – Coca-Cola har jo allerede markedsført seg med diverse dekorerte biltyper, men jeg kan bare gjette at dette er første gang det skjer med en Mini. 

Han har klart å stappe alt utstyret ombord i det kompakte kjøretøyet.

– Litt hjulpet av takgrinden, innrømmer han, og forteller om et maksimalt Mini-minne: 

– Rundt midten av 1990-tallet hadde far en Mini, lik Mr. Beans berømte utgave. Samtidig hadde vi Norges høyeste mann i bygda: Dermed kom en fotograf fra Guiness rekordbok og tok et flott portrett av mannen sammen med fars Mini. 

Rindseter er medarrangør av årvisse Otta Motorfestival, og har erfaring med diverse veteranbiler: 

– Slik oppmerksomhet har jeg likevel aldri fått. Passasjerer i andre kjøretøy åpner vinduene og filmer, rapporterer han. 

Uventede attraksjoner langs veien kan i verste fall være trafikkfarlige. 

– Heldigvis: Folk viser stor respekt for en Mini. Andre bilister holder god avstand, de vet nok at dette går sakte, ler han.

På hjemstedet Dombås dominerer Volvo og amerikanere som entusiastbiler. Rindseter er, så vidt han vet, bygdas eneste Mini-eier:

– Mini sklir svært godt inn i trafikken. Dombås er en liten plass, og den er en liten farkost. Den skaper lokal latter og glede.

Han røper at om han hadde gul Mini, ville han satset mer norsk:

– Da kunne selvsagt temaet vært «gul Solo». 

Kine Olsen i Halden er kasserer i Norsk Mini Cooper Club. Det følger med vervet at hun liker å ha en viss orden, kontroll og oversikt. 

Likevel har hun latt seg lure – og premien var en Austin Mini 1000 1974-modell. 

Historien er omtrent som følger: En morgen dro Olsens samboer, Jarle Simonsen, hjemmefra. Han skulle over fjellene til Bergen for å handle og hente hjem en Alfa Romeo til seg selv. 

– Jeg husker jeg tenkte: «Jeg orker ikke tenke på det», for han hadde allerede seks stykk Alfa. 

Rundlurt!

Hun bemerket ingenting, for de to har et forhold til bilhobby hvor de stort sett lar hverandre gjøre som de vil. 

– To morgener etter våknet jeg til overraskelsen: Han sto utenfor huset – der var ingen Alfa, men denne Minien – og den var til meg. En råvakker 1974-modell. Jeg begynte å hylgrine da jeg så den. Nesten alle vi kjenner i klubben, visste om lureriet hans og hadde fått beskjed om å holde tett. 

Et knapt år i forveien hadde han overrasket henne nærmest på samme måte: Uten forvarsel dukket han opp med en 1998-utgave – som fortsatt står og venter på reparasjoner for å få skilter. 

– På ett år lurte han meg altså to ganger. jeg trodde ikke jeg var lettlurt, men der har jeg fått korrigert selvbildet noe, skratter hun.

Til hverdags kjører hun en 2013-modell Mini Cooper. 

– Men «lykkepillen» min er denne 1974-modellen. Når jeg setter meg bak rattet, blir jeg glad, og jeg ser at den har samme positive effekt på forbipasserende.

Hver gang hun får muligheten, omtaler hun miljøet i Mini-klubben i rystende rause ordelag: 

– Mer forskjellige folk finnes knapt, som samtidig har et inkluderende samhold. I alder spenner medlemmene fra nyfødte til uti 90-årene. 

Kassererens siste opptelling røper et stigende antall klubbmedlemmer. 

– Nylig bikka vi 450 betalende sjeler. Folk over hele landet melder seg inn – det er veldig hyggelig.

Om du har ny eller gammel Mini, eller ingen brite, spiller liten rolle:

– Internasjonalt er vi nok litt alene om å være klubb som ønsker alle generasjoner Mini velkomne. Mange med Mini av den nye typen drømmer gjerne også om en klassiker, mener Olsen.

Klubben vil gjøre det enkelt for flere å bli med:

– Følg oss på Facebook, ta deg en tur på et av treffene, kikk på bilene og snakk med oss, oppfordrer hun.

Eirik Magnesen på Bekkestua i Bærum er pensjonert banksjef i Kreditkassen – men går aldri av med pasjon når det gjelder Englands minsting. Mini-hobbyen startet da han var yrkesaktiv: Det hjalp at noen av kameratene var anglofile, i den grad at de rattet eldre engelsk.

82-åringen har kjørt motorsykkel siden han var 14, men bestemte seg nylig for å selge unna sin mektige Honda Goldwing. Han er fornøyd med å beholde friheten på veien gjennom Minien, som han har hatt siden 1980-årene. Før den tid hadde han andre utgaver.

Håndlagede detaljer

Magnesen har fått bilen ombygd fra såkalt saloon til noe som tilsvarer Cooper S, og de tallrike klistremerkene på siderutene bak vitner om deltakelse på like mange Mini-samlinger.

 Cockpiten virker som den har mer treverk enn Jaguar.

 – Ja, dashbordet har heldekkende trepaneler, og listverkene kryper over på dørene. Rokee, det engelske firmaet som lagde disse panelene og mye annet gøy, var viden kjent, men jeg vet ikke om det eksisterer lenger.

En jevn strøm av utstyr fra underleverandører har bidratt til å gjøre hvert eksemplar av arten spesielt.

Magnesen har blant annet tøffet opp tassen ved å sette inn en Smith-turteller. 

– Jeg har håndlaget braketten for å holde den på plass. Jeg er litt stolt av arbeidet, selv om det er lite i den store sammenhengen, ler han.

Rallyratt og kartleser-lampen gir et snev av rally-preg.

Han avviser at man må være liten for å kjøre Mini:

 – Bilen er liten, javisst, men dét er ikke jeg. Interiøret er langt romsligere enn du tror, når du ser den fra utsiden. Det skyldes nok nokså loddrette vegger og vinduer og steil frontrute.

 Mini rommer store overraskelser og en raus porsjon humor:

 – Ja, i en film tok skuespilleren John Cleese ut førersetet og styrte Minien fra baksetet. Det er jo litt gøy, fastslår Magnesen.