– Jeg har gledet meg til å ta ut bilen siden nyttår

Sa du «vårslapp»?

Nei, «vårslepp».

Folk over hele landet slipper vinterlagrede vesener løs i maisola. Glemt er hobby­kjøretøyenes ufrivillige langtids­opphold i garasjens støvete skammekrok eller i låvens stusselige tussmørke.

Gjensynsgleden er stort sett gjensidig:

Veteranbiler trenger sårt å bli kjørt for å hoste og harke vekk spindelvev og andre uhumskheter – og de behøver god, gammel­dags pleie og litt kjærlighet.

Her sjekker Motor stemningen under første kjøretur, hvor vinteren skal røskes og ristes vekk, og ber oss selv ombord – hos amcar-fantast Per Andersen, Mercedes-magiker Thor-Erik Berger Lislien og Porsche-kusk Marianne Løtvedt:

Marianne Løtvedt og hennes potente Porsche 944 bor i Vaksdal, en obskønt naturvakker vestlandskommune midtveis mellom Voss og Bergen, som på hjemmesiden skryter skråsikkert av å tilby besøkende «alt, unntatt storbyliv».

– Nå har jeg gått rundt her og gledet meg siden nyttår til å få bilen ut – og endelig! På første tur, og de neste deretter, smiler jeg fra øre til øre, rapporterer hun.

Løtvedt tyr til sommerhalvårets intense insektverden for å beskrive veiegenskapene:

– 944 er lettkjørt, stabil og sitter som en klegg på veien.

Vaksdølingen innrømmer glatt at hun gjerne treffer bilvalg basert på et fordelaktig utseende – som den stikkende vårsola nå avdekker på den mest nådeløse måten.

– Den er like lekker å se på som den er god å kjøre, fastslår hun.

Hun punkterer samtidig myten om at du må ratte en Cayenne SUV for å få en praktisk Porsche:

Uvant med bil som bare virker

– Da jeg skulle ha ny bil, var et av kriteriene at jeg ønsket en sportsbil med plass til hunden vår, Dixie. 944 er noe så sjeldent som en kompakt racer med praktisk bakluke som en kombikupé. Da vi fant denne, falt vi selvsagt pladask.

Tidligere har husholdningen bare holdt seg med engelske kjøretøy:

– Gubben synes derfor det er uvant å ha en bil som bare går og går, og som han slipper å skru på, skratter hun.

Målet er å bruke tyskeren mest mulig gjennom sommeren og tyne de lyse kveldene maksimalt.

– Vi koser oss med å reise rundt på ulike treff og tilstelninger, som den såkalte «Torsdagsklubben» på Blom servicesenter på Rong utenfor Bergen, og det langt større Cars & coffee, som gjerne arrangeres ulike steder der det er plass til mer enn hundre kjøretøy.

Det som trekker mest er det sosiale, med en vrimmel av folk som har samme interesse. Da er det lov å ta imot skryt og selvsagt huske på å skryte litt av andres biler.

163 hk = nok!

– Gubben mener at med de gode kjøreegenskaper 944 har, skulle vi hatt den kraftigere motoren med turbo.

Hun ser på Porschen med et blikk som er det nærmeste man kommer betingelsesløs forelskelse – som gjerne oppstår når den første varmen fyller mai-lufta:

– Men dette er min bil, og jeg er storfornøyd med de 163 hestene jeg har, ler Løtvedt.

Under et velvoksent løvtre langs Gamle Mossevei, cirka 11 minutter sørover fra grensen til Oslo, står en Ford Thunderbird 1979-modell.

Den er mer lysegrønn enn all den omkringliggende naturen til sammen, lidderlig irrgrønn tvers gjennom, i alle detaljer – helt ned til deksel på vippelykter, brytere på dashbord og setebelter.

– Den er rett og slett en grønn bil, ler eier Per Andersen, som selv bor midt i naturen i vernede Østmarka I Oslo.

Én liter på mila

For 44 år siden kjøpte Hafslund gods i Sarpsborg denne som en direksjonsbil.

– ­ Den var fabrikkens siste, store Thunderbird, før biltypen som nesten alle andre amerikanere ble krympet året etter. Bensinkrisen på slutten av 1970-årene krevde sitt, minner han om.

I 28 år var den nå pensjonerte mannen innkjøpssjef for delelageret hos Isbergs Volvo. På fritiden hadde han alltid en eller annen USA-bil som sto i kontrast til arbeidsplassens biltyper.

– ­ Fordelen er at den ikke har en veldig stor V8-er, så den drikker lite bensin og nøyer seg med rundt én liter på mila.

Han har tatt den helt med til postkort-pene steder som Valdresflya i den østlige delen av Jotunheimen.

– Jeg holder øye med det tekniske hele året, slik at jeg kan legge ut på tur uten å bekymre meg.

Droget er over fem meter langt – og inntrykket av lengden forsterkes av vannrett, langstrakt linjeføring.

– Du skiller deg litt ut med denne. Ellers sees jo flest Ford Mustang og Chevrolet Corvette.

Om han skal beholde Thunderbird for all evighet?

– Jeg vet ikke helt. Jeg er egentlig van-gutt (red.anm.: amerikansk varebil med personbilinnredning) og har hatt en del av dem, også en med 400 hester. Den brukte tre liter på mila. Det er slurping, skratter Andersen.

Thor Erik Sivertsen på Kongsberg planlegger sommeren med første generasjon Mercedes CLS (2004–09) – som for 19 år siden vekket til live en klassisk tradisjon: kompromissløst coupéformet karosseri med fire, frekke dører.

«Noe magisk»

– De vakre linjene beviser at den er ikke er en vanlig sedan som helst vil være en coupé – men at den er en ren coupé med to ekstra dører. Tidløse former gjør den til en av de flotteste Mercedesene noensinne. De nyere CLS-ene er også stilfulle, men det er noe magisk ved den opprinnelige utgaven, med internkode W219. Etterfølgerne mangler litt av dette, mener Sivertsen.

I ungdomstiden jobbet han på bensinstasjon og observerte silhuetten for første gang mellom pumpene.

– Den tilhørte en fast kunde, og det var nok den peneste bilen jeg hadde sett.

Mye senere ga synet inspirasjon til selv å skaffe en Mercedes sommerbil. Han ønsket spesifikt en hvit CLS 55 AMG.

– Lyse nyanser gjør at linjene kommer bedre frem. Jeg fikk kombinert hvitt eksteriør med et mørkt interiør, ditto treverk og sort skinn, lister han opp fornøyd.

Sivertsens alfa og omega for vårstell?

– Vaske absolutt hele bilen i alle kroker og kriker for oppsamlet støv. Polering må selvsagt til, og sjekk av dekkslitasje, fylle på luft, bytte oljer og mer. Fordelen med litt eldre kjøretøy er jo at du kan gjøre mye selv, fastslår han.

Mercedesen er importert fra Japan, med kun 100.000 kjørte kilometer siden 2005.

Flere hester enn oppgitt?

– En bil har ikke gått av å stå stille over tid, så jeg kjøper heller et eksemplar som er gått litt lenger, enn en som har svært få kilometer på telleren.

Mercedes-entusiasten ønsket spesielt en rå, pålitelig 55 AMG, og ikke topputgaven 63 AMG, som er mer avansert og intrikat – og med ditto tekniske ting som kan gå galt.

– 476 hester med et dreiemoment på 700nm gjør dette til noe helt spesielt, rapporterer han.

Han tror likevel modellen i realiteten har nærmere 500 gamp, som i roadsteren SL 55 AMG.

– Mercedes har nok valgt å oppgi 476 hk for å skape en viss avstand til SL, som var fabrikkens flaggskip, humrer Sivertsen.