– Jeg har null penger, men råd til denne

Endelig sommer: regnet pøser pinadø ned i nakken. Men hvem bryr seg: foran oss står humørfylte, klassiske Folkevogner i spik spenna gærne, vitamininnsprøytende farger: eplegrønn, gulrotrange og blåbærblå.

Klistremerker er klasket på hekkene – med meldinger som: «Den lekker ikke olje, den svetter krefter», «Jeg ække gammal, jeg er vintage», «0–100 på et senere tidspunkt» eller bare: «Jesus er min airbag».

Kjærlige, små beskjeder er skrevet på dashbordet: «La ikke en kremidiot ødelegge dagen din», «Alt jeg ønsker meg er en tulling som deg», eller: «Den siste som går: husk å slukke lyset».

En fridag hvor mange biltreff er avlyst på grunn av dyster værmelding, samler enkeltmedlemmer i Follo VW Klubb venner og ukjente – og fyrer opp grill, kjøretøy og stemning. Møt gjengen som kan lære også elbilister noe om den uslåelige kombinasjonen av bil og humor: Martin Fjeld og Leon, Mikkjel Andreassen, Patrik Usler, Stian Robrahn og Henrik Steen:

Martin Fjeld og bonussønnen Leon Gulliksen Sonrier har tatt turen fra Spydeberg i deres lille, unnskyld: ille grønne 1970-modell VW Type 3 Variant.

– Modellen er blant de første med såkalt «langsnute», opplyser Fjeld, og forklarer at modellserien, som kom allerede i 1961, i starten var utstyrt med en rundere, kortere front. Det spissere nesepartiet introduserte også en større motor, og betegnelsen ble blåst opp fra «1500» til «1600».

Alle velkomne

Ideen med å ha bilen?

– Lufte oss, og komme litt vekk fra hverdagen, fastslår han.

Han mener Folkevogn-miljøet skiller seg fra andre merkeklubber.

– Her er alle velkomne, enten du liker originale biler – det vil si beholde og vedlikeholde dem slik de var da de kom fra fabrikk – eller uoriginale: At du gjør den til din – med rigg, humoristiske innslag og modifikasjoner bare du kunne funnet på.

Økonomi spiller også en rolle.

– Eldre folkevogn er rett og slett billig veteranbil-alternativ for å komme seg inn i miljøet. Jeg har jo ingen penger, men likevel har jeg råd til dette, skratter han, og oppgir at kjøpesummen for den grønne var knappe 30-40.000 kroner.

Leon fikk nylig i tillegg et Boble-prosjekt – som familien handlet for skarve 6000 kroner.

Martins bilmekaniker-bakgrunn gjør hobbyen enklere.

«Gjør hva dere vil»

– Men hvem som helst kan lære seg å mekke gammel VW. Leon er 10 år og har egentlig vært mest opptatt av dataspill, men har nå vridd hodet en litt annen vei og lært seg å skru. Det synes jeg jo er veldig gøy.

VW-miljøet har fin fart på rekrutteringen.

– Stadig nye folk kommer til. Folkevogner som ikke er utstillings-objekter gjør terskelen lav for at barn og unge kan fatte interesse for dette. De får ta på bilen, sitte i bilen, og ikke bare stå og se på. Jeg sier gjerne: «Dere unger kan gjøre hva dere vil med bilen», sier Fjeld uten å blunke.

Mikkjel Andreassen i Vestby har i årevis tilhørt VW-miljøet: For få dager siden skaffet han seg også egen transport, nærmere bestemt en sjeldent blå Golf GLi Cabriolet. Perfekt formede regndråper lander på kalesjen nærmest som pynt: Bilen kler all slags vær.

For å delta på treff for VW-klassikere, var skapninger med luftkjølte motorer lenge det eneste gangbare. Heldigvis har tidene – og holdningene – endret seg. Nå er også vannavkjølte akseptert, og dermed også et ras av Golf i alle varianter.

– Se på den, da! utbryter Andreassen, som svar på spørsmålet om hvorfor han blinket seg ut åpen VW – akkurat i tide for sommeren.

De sylskarpe, kontrollerte formene med rette vinkler står i vill kontrast til forgjengeren Boblas frodige fasong.

– Golf uten tak har en spesielt heldig kombinasjon av utseende og fantastiske kjøreegenskaper, diagnostierer eieren.

Som 15-åring knuget Patrik Usler nevene om rattet på sin første Boble. Hobbybilen var en oppdragende gave fra faren som ønsket at gutten skulle drive med noe vettugt.

Mye gikk bra inntil Folkevognens tidligere eier fikk nyss om at gamlebilen var i live. En fremmed stemme i telefonen spurte om å få kjøpe vidunderet tilbake.

– Ja, spørsmålet var overraskende, men også greit. Likevel måtte jeg jo vite sikkert at jeg hadde et annet Boble-prosjekt å gå til, for nå kunne jeg ikke være uten.

Urestaurert

Usler hadde fylt 16 da han fant 1965-modellen han fortsatt pleier omgang med – nesten ti år etter.

Et uredd «Velkommen» står skrevet tydelig på sideruten.

– Det betyr at hvem som helst får hoppe ombord, lover han.

Midt på dashbordet har noen klistret ordlyden «Bobla vår er elleve år, huff som tiden går: 1976» – et bånd i plastikk, antageligvis gjort med en såkalt Dymo-maskin.

– Bilen er full av slike bevis på historie, som vitner om at noen før meg også har vært glade i denne farkosten. Bobla er urestaurert – den har fått lov å være som den alltid har vært – og det betyr mye for meg.

Surfebrettet på taket er håndlaget i Australia.

– Mulighetene for å surfe spontant er mange uansett vær og årstid. Gjerne på Stadt, lokker han.

Stian Robrahn på Mysen i Østfold stiller i tett duskregn med fandenivoldsk fargesterk 1966-modell VW 1500 med såkalt «rumpe» – som betyr at den har en utstikkende bakende med ordentlig koffertlokk – i motsetning til søsterutgavene i fastback- og stasjonsvogn-format.

– I korte trekk er den sterkt modifisert med 1980-talls look i knæsje farger, hvite felger fra Revolution Wheels og «godt med senk». Det siste betyr noe i retning av at hjulopphenget er senket, slik at bilen garantert skraper nedi de verste fartshumpene.

Høyrerattet ... for moro skyld

Lilla vindusvisker-holdere er med på å piske opp stemmingen.

– Ja, her er alt lakkert, også store deler av interiøret, helt ned til girspaken., guider Robrahn.

Rattet sitter «på feil side».

– Altså, dét er faktisk bare for show-effekten. Bilen er opprinnelig norsk, men er bygd om slik at føreren sitter på «engelsk side». Det ser jo gøy ut.

Han oppgir at han bruker bilen hver dag hele sommeren.

– Uansett hvor jeg stopper, kommer folk bort og ytrer at de synes den er kul. Om det er plagsomt? Nei, da hadde jeg aldri kjørt rundt i et sånt spetakkel. At folk deler sin entusiasme, er da bare hyggelig, forsikrer han.

– Både gubber og damer snur seg etter denne.

Nylig rattet han fem timer i retning av den årlige gigant-utstillingen Elmia Custom Motor Show i Jönköping i Sverige, hvor han fikk stille ut skapningen – midt blant flere hundretalls andre glitrende eksos-monstre.

– Bilen slo godt an, godt hjulpet av at Elmia-showet som helhet hadde et tydelig 1980-talls tema.

Henrik Steen på Røa i Oslo har tatt på seg ansvaret for en romslig Transporter DeLuxe fra 1968.

– Den er altså en varebil i luksus-utgave – en versjon veldig få nybilkjøpere den gang var villige til å bruke ekstra penger på. Derfor er den svært sjelden.

På siden av bilen står signaturen «Keblo», som er artistnavnet til Quentin Desvaux.

– Samme kunstner som har dekorert bussen, har også utført en hel del gatekunst i Oslo og Bærum.

­Når Transporteren ikke deltar på VW-treff, kan du vanligvis se denne parkert utenfor Kongen Marina på Sjølyst i Oslo.

– Jeg holder den på veien, og Marinaen bruker den som firmabil ­– det vil si varetransport sommeren igjennom, opplyser han.

Steen har montert elektrisk servostyring, slik at rattet kan dreies uanstrengt rundt med lillefingeren – som om den var en smidig Cadillac fra glansdagene.

– Jeg liker bussens blanding av funksjon og humor. Det stemmer godt med VW-miljøet, fastslår Steen.