Italienske biler er så pene at det gjør vondt

Italiensk sommer? Du må vite hvor det skjer: Kjør fra Sandvika og ta av fra E16 mot Rud, vingle deg gjennom minst to veldig rundkjørte rund­kjøringer, ta inn en snodig sidevei som leder inn til en annen snedig sidevei.

Adressen for dagen er Autovia, Rudssletta 52, den italiensk-orienterte bilforretningen som er arrangør av forsommerens knatrende treff i grønt, hvitt og rødt.

Her er såvidt lovlig lave Ferrarier, frekt frodige Alfa Romeoer, fandenivoldsk fiffige Fiater og obskønt elegante Lanciaer.

Vanlig vel bevarte nordmenn legger all sjenanse til side, og flokkes rundt bilene som italienere samles rundt et mektig måltid. Heng på Andrine Lunewski, Ali Kowkabi, Alexander Karlsen og Daniel Skulstadberg.

Daniel Skulstadberg, senior prosjektleder i Mantena i Oslo, blir ufrivillig blikkfang straks han braser inn på treffet. Selv blaserte italo-entusiaster løfter tunge øyelokk, noe annet ville vært rart ved synet av ytterst sjeldne Alfa Romeo SZ Zagato.

Fasongen er like vill som arkitekturen til Oslos nye Munchmuseum er brutal.

– Jeg har hatt lyst på denne i 15 år, som er det eneste eksemplaret på skilter i Norge. Jeg hadde muligheten til å kjøpe den en gang, men det ble aldri noe av. Når jeg nå på nytt fikk sjansen, var det lite å lure på, forklarer han.

Fortsatt uavhengig

Tre frontlys på hver side er et frekt frampek, som hinter til trynene på senere Alfa-modeller – som det småtøffe familiebilformatet 159 (2004–2011).

– Enten så liker man SZ, eller så synes man den er helt jævlig. Altså jævlig kul, presiserer han.

Vi får vite at SZ Zagato er bygget på et forkortet understell av Alfa Romeo 75, og er siste modell med den gamle plattformen som bærer merkets internkode «116».

– SZ kom i 1989 som et sterkt signal. Kort tid i forveien hadde Fiat-konsernet kjøpt Alfa Romeo, og nyheten skulle vise at Alfa fortsatt forble uavhengig.

Litt over 1000 eksemplarer av arten tøt ut fra fabrikken inntil 1991, sammen med rundt 250 cabrioleter (1992–1994), da kalt RZ.

Den fandenivoldske fasongen skyldes Robert Opron, den franske designeren som er kjent som far til både Citroën CX og Renault Fuego.

V6-motoren på tre liter kubikk er Alfas egen, og flytter 1250 kilo egenvekt med litt over 200 hester. 0–100 går unna på sju blanke.

– SZ er like kul å kjøre som den ser ut, lover Skulstadberg.

Alexander Karlsen i Holmestrand i Vestfold sitter i styret i Norsk Maserati klubb og jobber til daglig i revisjonsselskapet Ernst & Young.

– Jeg rattet Ferrari i en kort periode i fjor, men konkluderte raskt med at Maserati står hjertet nærmest. Ferrari er fantastisk, men Maserati er jo mer spesielt: sært på en god måte, analyserer han.

Lettere bil

Karlsen fant en ny lekekamerat i Maserati Gran Turismo MC Stradale.

– Den er en spesialutgave, hvor fabrikken har gjort en hel del endringer sammenlignet med standard utgave, som selvsagt heller ikke er helt standard.

Maseratis mål har vært mer kraft, og mindre vekt å drasse på.

– Bilen er 110 kilo lettere, ved grep som å kaste ut baksetene og erstatte forsetene med racing-seter i karbon.

Løsninger er hentet rett fra Maseratis ekstreme supersportsbil MC12 (håndbygget fra 2004 til 2005), som et Google-søk avslører er verd rundt 4 millioner dollar. Andre vektbesparende tiltak er lette, keramiske bremser og færre kilo med støyisolerende materialer.

– Mange Ferrari-eiere har selvsagt et entusiast-forhold til bilene sine, mens jeg vil tro absolutt alle Maserati-eiere føler slik. Der ligger forskjellen, påpeker han, og roser Autovias arrangement:

Åpent for alle

– Jeg liker mangfoldet: At alle kan delta på treffet, uansett hvilken italiener de kjører. Miljøet har mange middelaldrende mannfolk, men mange krefter gjøre en innsats for å få med nye, unge fjes. Selv om inngangsbilletten til Maserati-eierskap er noe dyrere enn for eksempel en eldre og rimeligere Alfa Romeo, opplever Maserati-klubben en god vekst, rapporterer han.

Andrine Lunewski på Nesbru i Asker er stolt vinner av showets spesialpris for «Blankeste kjøretøy» med sin nye, gullrosa Fiat 500 La Prima på strøm.

– Det er jo moro å vinne, for jeg stiller på treffet mest fordi jeg fikk beskjed om det, ler hun:

– Og så er det gøy å se hvilke andre italienere folk kjører.

Hun bruker bilen ofte til og fra Rud videregående skole. Etter videregående ønsker hun å spesialisere seg innen filmyrket, nærmere bestemt som art director.

– Filmbransjen er fascinerende med kule folk og varierte oppgaver, noe jeg har erfart gjennom praksisplass.

Det er pinlig lenge siden en av Italias mest kjente filmskapere gjennom tidene, Federico Fellini (1920–1993), befolket La Dolce Vita og andre av sine verk med en bråte små Fiater.

– Det er flott at Fiat fortsetter med de samme formene gjennom nye, elektriske 500, fastslår Lunewski.

På vanlige ukedager driver Ali Kowkabi med det han omtaler som «strategi- og forretningsutvikling» – på fritiden pleier han omgang med mer eksplosjonsartede, dirrende, vibrerende, bråkete skapninger.

Om han skal beskrive seg selv med to ord?

– Alfa-frik, lyder svaret før spørsmålet er ferdig formulert:

– Jeg har hatt mange ulike Alfaer i garasjen. For tiden har jeg fire pluss én Ferrari, ramser han opp.

Kunstverk!

På den solheite asfalten steker en rugg av en rallyrigga Alfa, et unikt, bola eksemplar basert på merkets modellklassikker «GT», skrudd sammen helt fra 1963 til 1977.

– Jeg har bygget den historisk korrekt, om du sammenligner med versjonen Alfa GTA, som fabrikken bygget fra 1967 til 1970.

Les om flere bilentusiaster her!

• 

  Vi som heier på svensk gull:

  5 svenske biler vi krever tilbake i produksjon

• 

  Vi som:

  Har Eskil (19) Møre og Romsdals mest snobbete slede?

• 

  Vi som dyrker røde (bil)detaljer:

  Rød bil gir mange fordeler

• 

  Vi som liker presidentbil-klassikere:

  Var han USA-presidenten med tidenes beste bilsmak?

• 

  Vi som kapper biltaket:

  Kappsagen endret Odd-Egils Amazon brutalt

• 

  Vi som oppdrar barn med gammal bil:

  Babyene som får bil inn med morsmelka

• 

  For deg som har mye penger:

  Hva tror du denne Porsche-fargen koster?

• 

  Vi som liker vinterlig bilmoro:

  11 fæle, fine historier om bilvinter

• 

  Vi som elsker bilutstillinger

  Norske bil­messer: 100 år med gleder (og skuffelser)

• 

  Vi som er grådig glad i Granada:

  Husker du Ford Grandiosa? Eller var det Granada ...

Kowkabi finner stor glede i hver minste detalj. Alt skal høre sammen.

– Det gjelder langt fra bare utseendet og teknikken, men også ting som bredde, og ikke minst vekt, som selvsagt betyr mye for kjøreegenskapene.

For kjennere er dette spesialbygget såpass nære å være et kunstverk, at den gjerne kunne fått plass på stua eller soverommet.

– Jeg skulle gjerne hatt bilen på soverommet, men den står faktisk i garasjen, ler han.

Hva roser de gode kreftene som med jevne mellomrom trommer sammen til italiensk treff:

– Jeg er opptatt av at vi må være flere som tar vare på biler som viser hvordan de var den gangen de ble brukt, enten på gaten eller bane.

Han ser liten motsetning til elbilismen:

— De bilene som står her nå, har en annen oppgave, nemlig å vise en arv. Klart vi har plass til både det gamle og det nye, mener han.