Bygg om bilen og få halve Norge som venner

Her kommer en heidundrende hyllest til deg som gjør noe gromt gøy ut av bilen.

Ja, du er en del av et mindretall, men sprer tusen ganger mer glede enn én million grotesk grå biler.

Vi slang ut et spissformulert spørsmål i noen nettfora: «Hvem har landets mest rampete biler»?

Altså: Hvem har tatt bryet med bygge om alt fra drivverk til hjulbuer – og gitt kjærlighet til et prosjekt som ikke ligner noe annet?

Et stort antall svar trillet fram fra garasjer over hele Norge. Noen av kjøretøyene er skamløst høylytte monstre, andre rene kunstverk.

Enkelte mener standardbiler – etter ombygg, dristig lakkvalg og breiale felger – blir til en estetisk ruin. Men her feirer vi dere som faktisk tør, der andre feiger ut. Thomas Tøndevold Jønland, Stian Robrahn og Anders Engesvoll lærer bort hvordan det skal gjøres:

Thomas Tøndevold Jønland i Lundamo i Trøndelag raser rundt i et visuelt spetakkel – med et lydbilde som røper superkrefter som ellers bare oppleves i urealistiske bilspill. Ekstra moro er basen, en jordisk Ford Escort fra midtveis i 1970-tallet.

Jønland har gjort seg noen tanker om bilens vesen:

– Den er bygget for å være en «ræserbil» på gata, fullt lovlig rigga med skilter. Men jeg har den jo mest for å delta på treff, trackdays [organisert racingarrangement, red.anm] og annen moro på lukket bane.

Jønland gasser opp humøret når han beskriver farkosten:

– Kjernen i drømmen om en racingbil på offentlig vei, handler også om at den har et utseende ulikt alt annet.

Han vokste opp med lignende Ford Escort, samt søstermodellen Capri, og har siden mekket for harde livet.

Han får stadig en stri strøm av positive reaksjoner på «ræserbilen»:

– Folk sier det er moro at jeg har gått min egen vei. Negative kommentarer går gjerne på småpirk, som skavanker som må kommenteres bare for å komme med noe. Eller: «Jeg liker best de originale bilene, jeg», ler han, og forklarer hvorfor et fåtall går i gang med å bygge egne, rampete kjøretøy:

– Utfordringene med godkjenning er dessverre mange. Og en del er engstelige for å forringe bilens verdi. De går for det trygge.

Hva sier Jønland til folk som irriterer seg over stil, støy og ståk?

– Tja, det er ikke mitt problem. Den er min bil, og jeg bygget den slik jeg ønsker, flirer han.

Stian Robrahn i Trøgstad i Indre Østfold var knapt to år gammel da hans nåværende VW 1500 ble lakkert i en sjokkartet fargekombinasjon – som fortsatt får folk til å gni seg i øynene, av skrekk eller fryd.

Folkevognen har fått lov til å beholde sitt ytre, selv om den ble kunstnerisk omlakkert så langt tilbake som for 33 år siden, i 1989.

Mange blir glade og varme inne i seg når de får øye på fargeeksplosjonen, mens et fåtall sutrer: «Tenk at noen har hatt den frekkheten å tukle med skaperverket til Folkevognfabrikken i Wolfsburg i Tyskland».

– Men, tvert imot. I mine øyne er ikke bilen ødelagt. Den er unik, kontrer Robrahn.

Da Norge gikk inn i 1980-årene, slapp myndighetene løs kreativiteten. Vi fikk såkalte nærradioer – og for første gang flere TV-tilbud. Samtidig begynte de titusener av Folkevognene, som Møller-importøren hadde solgt her siden 1950-årene, å bli gamle.

– Takket være det glade 1980-tallet, var det plutselig inn med mye gærne farger og motivlakkering. Bilen hadde aldri sett slik ut uten denne kulturen, sier Robrahn.

– Jeg digger de knæsje nyansene, og at den tiltrekker seg mye oppmerksomhet.

Selv har han oppgradert interiøret med nye seter, ratt og stereo. Utvendig har han senket bilen så mye han synes han kan, skaffet nye felger og montert hengerfeste.

– Det hele har gitt en renere look, samtidig som bilen har blitt noe mer praktisk.

Og hvor rampete er motoreffekten?

– He-he, VW-en er en gatebil med en litt frisert 1600-motor. Jeg aner ikke hvor mye det bor i motoren, men den drar meg til butikken, sier Robrahn hemmelighetsfullt.

Bilinteressen tok fyr da han var liten:

– Jeg likte å skru tingene til fatter i filler, for så å skru dem sammen igjen. Noen ganger var resultatet vellykket, og andre ganger ble far selvsagt litt amper når han fikk defekte greier i retur, ler Robrahn.

Les om flere entusiaster her!

• 

  Vi som liker olympiske leker (og biler):

  Her er OL-byens politibiler med best kondis

• 

  Jeg som elsker bilen min:

  – Etter ti sekunder ble jeg «Tesla-gal»

• 

  Vi som bruker bilen til fest:

  De frekke bryllupsbilene som får gjestene til å prate

• 

  Jeg som elsker bilen min...

  «Hadde jeg visst at fiffen kjører G-Wagen, hadde jeg aldri kjøpt den»

• 

  Jeg som elsker bilen min:

  Er han Norges mektigste Alfa-hann?

• 

  Vi som ergrer oss over andre

  7 på topp: Ferie­bilistene vi elsker å hate

• 

  Vi som vil kjøre på strøm med stil:

  Finnes elbiler som ikke er stygge? Her er fem

• 

  Vi som dyrker svinger:

  Rette veier føles helt feil for disse folka

• 

  Vi som utforsker fransk bilkultur:

  Den er tysk ... eller, nei ...?

• 

  Vi som liker svensk bil-humor:

  Er dette Volvos mest respektløse reklamepåfunn?

• 

  Vi som liker biltreff i åkeren:

  Du vet du er ung når du liker gamle biler

• 

  Vi som deltar på «Fjordluft»:

  Da Aksel Lund Svindal kjørte slalåm mellom to hundre klassikere

• 

  Vi som er publikum på sportsbiltreff:

  Norges sports­biler parkert på én plen

• 

  Vi som liker markeder OG veterankjøretøy:

  Er gjenbruk å kjøre bestefars bil?

• 

  Vi som kombinerer bil og rock:

  Her er stedet der bilene har farger!

Anders Engesvoll på Brandbu i Hadeland presenterer seg selv i en herlig fart – en fart som nesten bare overgås når hans Opel Commodore kommer skrikende, skrålende og skrensende sidelengs gjennom en sving:

– Jeg liker biler som ingen andre har. Her går det i bil, bil og bil!

Engesvoll beskriver jordskjelvet av en Opel slik:

– Hjulbuene er flyttet opp 40 mm, og panseret er forlenget. V8-motoren på 5,7 liter gir et pent overskudd av hester. Girkasse og ni-bolt aksling er også hentet fra en Chevrolet Camaro Iroc-Z. Bremser er fra Mercedes 500 SEL, ramser han opp.

På 1990-tallet bygde bilmagikeren Inge Tveitan om både karosseri og drivverk. En annen spesialist, Jan Einar Krakevik, har sørget for kliss nytt interiør. Firmaet Pood custom har mekket nye felger på mål. Ytterligere gode hjelpere har spesialkonstruert vitale deler, samt annen, ren moro.

Innimellom mater Engesvoll motoren med søtsaker, også kalt «lystgass»:

Quiz:

Husker du de klassiske GTI-bilene?

– Jeg lar tyskeren få strekke beina på street legal og dragrace. Rekorden er 12.3 sekunder på 402 meter, som jo er dragracing-distansen, sier han.

Til lesere som vrir seg i smerte – fordi de mener en så sjelden Commodore burde fått forbli original, som fra fabrikk – har han klar beskjed:

– Det er da langt bedre at den ble bygget om, i stedet for at den havnet hos huggeren. Hittil har jeg kun fått positiv respons. Og nysgjerrigheten øker når folk får nyss om alt som er endret ved bilen. Og ja, Opelen er absolutt godkjent hos Biltilsynet, ler han.

Han oppfordrer flere til å begynne med ombygging:

– For å komme i gang, må du starte et sted. Enklest er å senke bilen, montere frekkere felger eller pønske ut en spennende lakkering. Dessverre tar fåtallet slike prosjekter videre, mest grunnet mangel på kunnskap og økonomi, og ikke minst siden slikt krever. Men de som fortsetter, får sin belønning, lover han.