Slike gjensyn får voksne menn til å grine

«Når jeg vrir om nøkkelen, blir jeg 19 år igjen». Følelsesutbruddet kommer fra en voksen med små unger og stor gjeld, som fikk se igjen sportsbilen fra ungdomstida

Ungdomsbilene som rullet i norske byer og bygder, var nødvendige fristed, fritids­klubber og fest­brakker. 

Perfekt pyntet med fete farts­striper, utspekulerte spoilere og illrøde seter.

Viktige, ville greier skjedde i de setene. Alt fra preiking til klining ga livet en slags famlende retning. Bak rattet fikk du teste ut befriende selvsikkerhet og bekymringsløs kjøring på måfå.

Siden ble kanskje tilværelsen like spennende som en grå bil. 

Men skitt au: Finn tilbake til gnisten ved å hive deg på nostalgi-trippen til Motors tre utvalgte ungdomsbil-entusiaster:

Marius Friedman bor i Hønefoss, byen med blid bilkultur og en fandenivoldsk foss som gir sentrumslivet sprut.

Friedmans ungdomskilde er japansk.

– Jeg fikk hakeslepp første gang jeg oppdaget denne Honda CRX fra 1986, rapporterer han.

I 1997, etter å ha fått øye på den hos en bruktimport-forhandler, rett utenfor Gjøvik, slo han til. Allerede på 1980-tallet hadde han sett et fotografi av Hondaen i bladet Automobil.

Mye moro og lite planer

– Jeg ble totalfrelst av den rå akselerasjonen denne lille rakkeren ga. Den ble starten til noen helt fantastiske år for meg, da jeg valgte å flytte fra bygda og inn til Bærum som 24-åring.

Etter en tid som lærling fikk han samtidig fast arbeid som platearbeider hos Flebu viftefabrikk i Sandvika, og det meste så lyst ut.

– Jeg dundret rundt med trancemusikk på anlegget, som var det store på den tiden, minnes han.

Siden fulgte fire andre, spennende Hondaer.

– Etter tre års eierskap ble denne byttet inn mot en 1990-modell CRX, som hadde hakket mer sofistikerte kjøreegenskaper. Disse er virkelig biler jeg savner. Jeg husker jeg hadde mye moro og lite planer, ler han.

Selv om japanerne er borte for alltid, ble han til sammen 18 år på post hos Flebu, og han fortsetter i samme bransje:

– Nå begynner jeg som daglig leder i Runtime, en nystartet vifteleverandør, informerer den evige Honda-entusiasten.

Innerst i Eikefjorden, midtveis mellom Florø og Førde, bor Lidvar Hesjedal på stedet Eikefjord med rundt 1300 innbyggere. Her er småbåtlag, turlag, sankelag (jegervirksomhet) og blandingskor.

Et annet kor finnes på asfalterte samlingsplasser: I flere tiår har brummingen fra BMW-er, Volvoer, Mazdaer, Opeler og andre ungdomsbiler vært lyden av «sentrum». Det lokale bilmiljøet har alltid stått fjellstøtt.

Lidvar Hesjedals bidrag til felleskapet var lenge en sølv Opel Manta.

– Da jeg kjøpte den, var den ferdig bygget – med utgangspunkt i en vraket 1986-modell.

Folk snudde seg

Gjenoppbygging av vrak var populært. For å lykkes importerte bilentusiaster deler eller delebiler fra utlandet.

– I starten kjørte jeg en Opel Rekord med sprek motor fra en vraka Manta. Vraket ble bygd opp igjen med karosseribytte, som igjen gjorde det mulig å importere den grå Mantaen på papirene fra den andre, prøver han å forklare – med et lattermildt sukk.

– Mantaen ble til slutt en utrolig flott bil, og ekstra sjelden med grønntonede vinduer. Den var en drøm for mange, og jeg husker hvordan folk snudde seg etter den.

Han var i midten av 20-årene, yrkessjåfør og over snittet bilinteressert.

– Jeg er fremdeles fortvila over at jeg solgte Opelen og har kjent på angeren mange ganger. Lite slo følelsen av å gli av gårde med åpen takluke, godlåta på anlegget – og gjerne dra på litt i ny og ne. I det minste sitter jeg igjen med fantastiske minner, ler han, og lister Billy idol, the Scorpions og Pink Floyd blant favoritt-kjøremusikken fra den gang.

Nå som da kan bilkulturen i Eikefjord oppsummeres med begrepet «feite biler», ifølge Hesjedal.

– Jeg tror vi er mange som kanskje glemmer at «kyra har vore kalv», når man klager på ungdommen nå til dags, fastslår han.

Les om flere bilentusiaster her!

• 

  Vi som feirer «Mustang 60 år»:

  Mustang-mennesker er de beste festløvene

• 

  Vi som elsker bakgårdsbiler:

  Se nordmenns skjulte bil-moro

• 

  Vi som samles til beltebil-treff:

  Er dette Norges mest elskede bil uten hjul?

• 

  Vi som deler bil, glede og sorger:

  Er dette Norges verste biler og beste ungdom?

• 

  Vi som kjører Toyotas Tesla:

  Er denne Tesla-Toyotaen Norges største påskeegg?

• 

  Vi som sosialiserer med bil:

  Er veteranbil Norges mest populære fritidsaktivitet?

• 

  Vi som tar lappen med manuelt gir:

  Dreper automatgir nordmenns følelsesliv?

• 

  Vi som har hatt barsk bil:

  – Den viste seg å være sveiset sammen av to biler

• 

  Vi som solgte drømmebilen:

  Er dette den type skilsmisse nordmenn angrer mest på?

• 

  Vi som har medfødt bilinteresse:

  I disse familiene er bilgalskapen arvelig

Jan Gunnar Klæbo bor i Gratangen i Troms, kjent for selfangst-tradisjoner, barsk natur og «slaget om Narvik». Narvik ligger en kort biltur unna, men det var i Gratangen tyskerne måtte vike i starten av andre verdenskrig.

Klæbo levde sine unge år i fred og fordragelighet – og i Saab. Faren jobbet mye i Sverige og fôret guttungen med solide porsjoner hyggeprat om svensk stål.

– Derfor ble Saab min type bil, skratter Klæbo.

De to første han eide av modellen 99, brukte han til alt mulig – også til skytteltrafikk mellom fest og moro. Den tredje prøvde han å holde unna festkjøring, fordi han syntes eksemplaret var for pent til slike formål.

For 40 år siden besøkte far og sønn den lokale Saab-forhandleren i Tromsø.

Trygt valg

– Midt på gulvet stod denne 1982-modellen. 99-utgaven kostet ny 105.000 kroner, men var nedsatt med 10.000, ettersom dette var i februar ‘83. Der og da bestemte vi oss for å kjøpe den.

Klæbo hadde nettopp begynt i lære som elektriker, og var blitt pappa for første gang.

– Saaben føltes som er trygt valg. Da jeg etter noen år kjøpte ny 900, var jeg glad søsteren min kunne overta min røde 99.

Til nå har han totalt hatt omsorg for seks stykk Saab.

– Og jeg gir meg ikke. Ennå, den dag i dag, forblir Saab min favoritt. Jeg er spesielt glad for at husets to ungdommer viser samme bilinteresse som jeg hadde på deres alder, nesten jubler han.

Vi som kjøpte tilbake ungdomsbilen:

Nå vil stadig flere finne igjen sin aller første bil