Hyggetreff i høst­kulda gir varme for vinteren

Den helsikes høsten er sleip, slesk og vemmelig våt på en klam, klissete måte: Med andre ord er vi inne i den mest stemningsfulle av de fire årstidene.

Ja, folk trekker inn i garasjer og klubb­lokaler med dampende kaffe og daffe nystekte vafler. 

Et godt alternativ er noen av landets gjenværende kroer, med myk sofatrøst, mektig meny og kanskje full fyr på peisen. 

Heng på Motors utvalgte, unge sjeler som trosser råd om å sette hobbybilene inn for vinteren. 

De lufter motoriserte sukkertøy og eget snakketøy i frisk temperatur – der hobbybiler er bålet – før samling rundt et livgivende måltid på Sjøflyhavna kro i Bærum.

Robin R. Olsen i Oslo pynter opp parkeringsplassen utenfor Sjøflyhavna kro med en skapning som får folk til å lete – i den delen av hjernen som inneholder et uryddig arkiv over obskure biltyper.

Så hva er dette for noe rart? Svaret kommer samtidig som et vindkast, og bilen forblir dermed mystisk enda et minutt eller to.

– Jeg er spontan når det kommer til bil, forklarer Olsen. 

Men hva ER det ...?

– Da denne kom for salg, tenkte jeg «må ha». Knappe ti minutter etter at bilen ble lempet ut for salg, hadde jeg gjort en avtale om å hente den, ler han.

Det viser seg at farkosten er født uten et spesielt navn, langt mindre en modellbetegnelse.

– Alt jeg vet, er at den er en såkalt kit-car, et byggesett – tuftet på et gammelt Boble-understell med støpt glassfiberkarosseri. Noen tok den inn til landet i 1997, samme år som jeg ble født.

Det roadster­aktige, lave kjøretøyet framsto slitt da Olsen fikk overta og krevde noen mindre oppgraderinger og en dose kjærlighet.

– Kjørefølelsen veier opp for alt annet. Den har ingen dører, tak eller sikkerhetssystemer. Med beskjeden vekt på rundt 600 kilo gir den en kompromissløs gokart-følelse.

Sjarmfaktoren bidrar til at den knapt ligner noe annet på veien og skaper hodebry selv for bilkjennere.

– Bilen brukes kun til småturer for å lette på smilebåndet, medgir Olsen.

Sebastian Hellvik Holst fra Drøbak sørger for kontrast på asfalten med en RUF-modifisert Porsche.

Å være uvitende om hva RUF er, er som å ikke kunne alle navn på Norges ministre på rams – om du er særs politisk interessert.

Så hør her: RUF er en selvstendig bilbygger i Pfaffenhausen i Tyskland som tar oppdrag basert på Porsche-modeller. 

Drivverk og interiør regnes som enestående kunstverk, og hvert eksemplar er unikt blant de nærmere 35 enhetene fabrikken ferdigstiller årlig.

– Mange misforstår og antar RUF bare driver med motortrimming, men virksomheten rommer selvsagt langt mer. Porsche leverer bare chassis, og det sier litt at disse til slutt får RUF sitt eget serienummer. I tillegg bygger RUF enkelte utgaver som er inspirert av diverse Porscher, men som i utgangspunktet er noe helt annet, opplyser Holst.

For ham er RUF et solid kvalitetsstempel som fortsatt går under radaren hos mange sportsbilentusiaster.

– Det første jeg tenker på, er «headroom», et begrep innen miljøet for at noe er konstruert for høyere krav enn den tiltenkte bruken. 

Han viser til at kreftene RUF henter ut, er mye mindre enn det ligger til rette for – dette for å ivareta driftsikkerhet og kvalitet.

Gnagde lenge

– Ting kan tunes mye, og strikken kan strekkes langt. Men det jeg synes er kult, er hvor mye mer det egentlig er å gå på med tanke på krefter, sier Holst – og tilføyer: 

– RUF leverer produkter som er hevet godt over Porsche. Men det er likevel like skuddsikkert som det som kom fra Stuttgart.

Bilen kjøpte han av en hyggelig bekjent i Porsche-klubben. 

– Jeg var heldig og fikk lov til å kjøre bilen i Autoslalom i 2020. Og vant sammenlagt over daværende eier. Han kan ikke ha tatt det for mye til seg, for det ble det beste kjøpet jeg har gjort. 

Det var ingen ny tanke – Holst hadde hatt klenodiet på radaren en god stund: 

– Den hadde vært luftet for salg tidligere, men da var jeg ikke i posisjon til å kunne kjøpe. Det lå og gnagde lenge.

Så, hvordan bruker man en slik bil?

– Alt bortsett fra køkjøring er gøy! Jeg bruker den på bane, gate, om sommeren, på vinteren, på langtur, til småkjøring, når enn jeg har lyst.

Ashti Waledkhani i Sandvika i Bærum dyrker ulike kreative prosjekter, men når han dumper ned i førersetet på sin skarpladde, blå Nissan 350Z, lar han nesten alt fare.

– Jeg er en kar som liker biler på deltid, bare, og kjøpte denne fordi japaneren har vært en av barndomsdrømmene.

Waledkhani er nysgjerrig av natur, i den grad at gjerne blir kjent med eksotiske sportsbiler ved å eie dem for en stund.

– For meg var det på tide å sjekke ut denne tralla, og krysse den av på lista.

Etter en tids samliv føler han seg i stand til å avfyre følgende, kortfattede attest:

– Det er en vill bil.

Ny hjerne

Selv de sløveste vil kunne observere forskjeller fra standardversjonen som kommer fra fabrikk:

– Jo, den har blant annet fått Exoticspeed R1-T Catback eksos med såkalt highflow katalysator, karbonpanser lakkert i bilens farge, samt senk, lister han opp, og iler til med at «hjernen er skifta» – et lite hint om ekstra ytelser og skyv.

Han hopper glatt over den utagerende frontleppen og den himmelhøye bakspoileren: Utvekstene burde være opplagte for alle som kan se.

Magnus J. Helgesen i kunstnerkollektivet Duer stiller med ombygget Porsche 911, som han mener er en kunstopplevelse. 

Fargenyansen er en såkalt «Nato olivengrønn». Breiale felger, veltebur, og kropps­omsluttende seter er bare noen av modifikasjonene. 

1984-modellen har i tillegg blitt utsatt for fenomenet «backdating», som betyr at utseendet er tilbakedatert til en gang på 1970-tallet.

Helgesen oppgir å ha brukt ekstremt mange timer på å få tyskeren slik han lyster, etter inspirasjon fra Porsches egen, originale 1973-utgave RSR – og det amerikanske bilbygger­firmaet Singer.

Oss venner imellom

– Gjengen som samles her i kveld, er kreative mennesker innenfor felt som musikk, kunst, foto og annet. Grunnen til at akkurat vi møtes, er bilinteressen, som langt fra alle i miljøet har.

Formålet med kveldtreffet er beskjedent:

– Vi ville ganske enkelt samle venner og bekjente med litt spesielle biler, for en siste, samlet tur for året.

Menyen på Sjøflyhavna er mer kaloririk enn han klarte å fordøye:

– Vi spiste vel egentlig bare fries og drakk kaffe før vi kjørte en tur videre opp mot Holmenkollen, rapporterer Helgesen.