Er dette Norges mest elskede bil uten hjul?

Beltebiler? Beistene er trolske skikkelser i det norske landskapet, i likhet md staur, stubber, stabbur, og stavkirker. 

Siden 1950-tallet har beltedrevne kjøretøy transportert turister og vært til nytte for blant annet kraft­utbygging – på strekninger der alternative reisemåter ikke takler snøtung utmark.

Brede belter sørger for at bilens vekt fordeles skånsomt på underlaget, og plass til mange passasjerer i en kompakt kabin gjør reisen effektiv.

Fotograf Anne Mette Blekastad (facebook.com/annemette.blekastad) har fulgt ildsjelene som tar vare på 40–50 år gamle kjøretøy – i forbindelse med arrangementet «Beltebilens dag» (som egentlig er en helg). Her fikk publikum høre om nytte og historikk – og ikke minst klyve ombord.

Årets arrangement gikk over en ny rute av hensyn til villreinen – og det ryktes om at minst én av klassikerne skal konverteres til elektrisk drift.

Noen av oss har sett glimt av beltebilenes vidunderlig vindvennlige silhuetter, med små glugger der passasjerenes opprømte ansiktsuttrykk såvidt skimtes – toppet av et lass bagasje festet til en røslig takgrind. Her kommer du tettere inn på beltedyrene – og folka som skjøtter dem:

Kim Marius Maurstad bor i bygda Skåbu, som omtaler seg sjøl som Norges høyest beliggende befolkede sted. 400 sjeler bor 870 meter over havet i en sidedal til Gudbrandsdalen, med Jotunheimen som nærmeste lekeplass.

På tur med bestefar

Maurstads omgang med vinterlig kjøretøy som Snow-Trac faller naturlig. Bestefaren Odd Hermann Blekastad kjøpte i sin tid beltedyret fra Øygardssetra på Høvringen. Fra 1990 brukte fjellmannen den til å frakte passasjerer og utstyr fra Slangen i Skåbu til Øyvassosen i Vinstervatna.

– Det var alltid stas å få være med bestefar til fjells på den måten, husker han.

Farkosten ble senere ombygd og oppgradert med en 1,9 liter turbodiesel, enkelt og greit hentet fra familiebilen VW Passat.

– Bestefar ga like så godt beltebilen som julegave til min mor Anne Mette, samt mine onkler, Jan Magne og Olav Blekastad – som nå står som eiere.

Kjøretøyet sto lenge på lagring, slik at Maurstad og andre velgjørere valgte å gi teknisk kjærlighet og et strøk med bengalakk før «Beltebilens dag». Etter tre kilometers ferd gikk imidlertid motoren varm.

– Jeg rakk ikke engang å vrenge opp panseret, før jeg var omgitt av beltebil-entusiaster som ønsket å hjelpe. Årsaken til trøbbelet viste seg å være en enkel jordingskabel til kjølevifta som hadde løsnet.

Dette ble andre gang Maurstad fikk være sjåfør på en lengre tur.

Severdighet

– Tidligere har jeg oftest hengt bak på snowboard. Jeg har også kjørt skiløyper på Kvitfjell en sesong – med en nyere farkost. Til sammenligning må jeg si jeg er imponert over hvor god og sterk dette godt voksne kjøretøyet fortsatt er.

På turen fra Gålå og over Fagerhøy møtte Maurstad og følget folk på ski – som viftet med flagg og fotograferte ivrig.

– Jeg er heldig: Langt fra alle får dele slik glede til fjells.

Olav Blekastads første beltebil-minne oppsto i treårsalderen: Faren Odd Herman Blekastad rattet en bortimot overjordisk vakker 1963-modell Bombardier Muskeg – med frekk silhuett som fra en fri, futuristisk fantasi.

Sommer og vinter brukte den samme faren skapningen til transport av materialer og andre hytte-elementer i veiløse fjellområder. Farkosten preparerte også skiløyper, før snøscooter og tråkkemaskiner inntok fjellheimen.

– Senere ervervet familien også en annen Muskeg, sammen med min bror Jan Magne, for frakt i regi av kraftverkene som tilhørte Vinstravassdraget, forteller Blekastad.

Fikser det umulige

I 1989 kjøpte faren sin første Snow-Trac, som ser mer ut som en moderne fiskeskøyte enn de klassiske, vintage, campingvognlignende beltebilene.

– Beltekjøretøyene er uansett type trofaste slitere, som vi både privat og i jobbsammenhenger er avhengige av i fjellområdet vårt.

Blekastad er spesielt fascinert av at fortidens kvalitet ofte overgår dagens produkter.

– På gården vår har far gjennom mange år samlet en hærskare av gamle kjøretøy, av alle slag, og flest beltebiler. Alle trenger pleie og kjærlighet, og den som har flest timer med far i garasjen, er mekaniker og problemløser Jan Magne Blekastad. Han fikser det umulige hver gang, skryter han.

Beltebil-miljøet deler villig vekk erfaring og kunnskap for å holde bestanden i live.

– Vi beltebilister i Gudbrandsdalen, Hallingdal og Valdres har skapt et godt miljø med solid samhold, melder Blekastad.

Pål Erik Skaugen vokste opp 1130 meter over havet – på Smuksjøseter Fjellstue ved Rondane – med foreldre som arbeidet hardt for å gjøre stedet til en helårsvirksomhet. Nå driver han selv overnattingsstedet med adresse 2673 Høvringen.

– Jeg tilbrakte barndommen i beltebil, i den grad at skoleveien skjedde ombord i slike.

Et av beltebeistene, med kallenavnet «Samin», har siden 1980 kjørt over 13.000 turer frem og tilbake – med varer, skolebarn og gjester - noe som blir bortimot 10 turer per dag i høysesong.

«Så avsides som mulig»

På 1950-tallet startet besteforeldrene Pål og Borghild utbygging av Smuksjøseter – først med en «gråtass»-traktor. Den ble utstyrt med jernbelter og tilhenger med kapell, for å beskytte passasjerer mot vær og vind. Først fra 1965 ble besøkende fraktet med stedets første Bombardier beltekjøretøy. 

Siden har familien sørget for at Smuksjøseter har vært trygt trafikkert av stadig mer solide, beltedrevne biler.

– Mine foreldre Kari og Roar har videreført prosjektet til en fullt utstyrt fjellstue, som nå har 23 rom med fasiliteter som dusj og toalett – samt 11 flotte leiligheter med både sauna og massasjebad. Vårt motto er: «bra komfort så avsides som mulig».

Gjestene har blitt i overkant glade i de gamle beltebilene.

– Enkelte år, når vi har hatt lite snø i starten av vintersesongen, har vi stilt med det jeg kaller «høyføtt minibuss», men gjestene krever i stedet å få kjøre beltebil, ler Skaugen.

– Reaksjonen er lett å forstå: Gjestene velger jo å legge fritiden hos oss i Rondane fordi de ønsker å være avkoblet fra både veier og omverden.

Den omlag syv kilometer turen fra Høvringen til Smuksjøseter Fjellstue tar knappe 12 minutter.

Nå ivrer Skaugen og hans folk med å bygge om til elektrisk beltebildrift, ved hjelp av Almli bilverksted på Dovres ekspertise på konvertering.

– Vi vil videreføre de historiske, bunnsolide kjøretøyene inn i framtiden, med ny teknologi som nok blir enda rimeligere i bruk, mener Skaugen.