Biler som alltid har vært i familien, er de beste

Samtidig som prisene på nye ting stiger, får gamle greier stadig mer verdi.

Gjenbruk skjer for eksempel når neste generasjon kan bruke den gamle, fordømte ostehøvelen, den bøllete klamme bunaden eller den blidgjørende, tilårskomne bilen – som alternativ til å kaste alt brutalt i søpla.

Som bonus blir bilene vakrere enn da de var nye og får flere ømme blikk enn de yppigste ungdommene.

Heng på Motors utvalgte slektsforskere, nei: slektsbilbrukere Jonny Myran og Inger, Ivar og Tor Sigurd Skåre:

Tor Sigurd Skåre på Birkeland i Agder jobber hos 3B-fibreglass Norway som produserer forsterkninger til vindmølleblader.

– Historien om Folkevogna med registreringsnummer I-109 begynner i midten av sekstiåra, da min far, Ivar Skåre handlet sin første bil. Hensikten var ene og alene å reise og besøke sin store kjærlighet, Inger, som bodde noen mil unna, fyrer han av.

Paret giftet seg i 1968, og som nyutdannede lærere hadde de sitt pliktår i Tromsø. I 1970 flyttet de hjem igjen til Birkeland.

– Høsten i 1971 hentet min far mamma og nyfødte meg på sykehuset i Kristiansand, i denne Bobla.

Fram til 1976 holdt den koken som familiens eneste bil, da motoren skar seg – og tiden var inne for å bytte den ut.

– Pappa satte inn ny motor og kjørte den på en låve i Vegusdal.

Den ble stående tørt og fint i låvens tussmørke i om lag 20 år, før den ble taua hjem igjen til Birkeland for restaurering og lakkering. Våren 1996 var den fiks ferdig nyregistrert.

– Vi har hatt mange fine turer, helst rundt på Sørlandet og ikke minst Rally Tronåsen, på fylkesgrensa mellom Rogaland og Agder.

Skåre anbefaler også turen familien og Bobla gjorde til Lysebotn over fjellet.

– Nybilister viste respekt og hadde ingen hast med å smette forbi på smale veier.

På vei hjem oppsto motorstopp ved Rysstad.

– Vi måtte ta bussen hjem, og så tilbake igjen dagen etter. Da startet den umiddelbart. Den er uslitelig, oppsummerer Skåre.

Jonny Myran er bonde på gård i Nore og Uvdal kommune – intenst idyllisk plassert mellom Kongsberg og Geilo.

Midt på tunet står en flunkende ny, nei: en nytelse av en Subaru GL 1600 4WD. 1978-modellen er sterk kandidat til statusen som en av landets aller eldste Subaruer, og er muligens også Norges første stasjonsvogn med firehjulstrekk.

Farens to tanter og to onkler var fire av en søskenflokk på åtte, som bodde i samme hus – hvor Myran selv har adresse nå – og brukte bilen fra den var ny i 1978 fram til tidlig 1990-tall.

Distansen på én kilometer ned til hovedveien inkluderte tøffe bakker, lumsk grus og krappe svinger.

– Tenk, før søsknene kjøpte den japanske firehjulstrekkeren, så de seg nødt til å parkere den forrige bilen i garasje nede ved hovedveien vinterstid.

Slekta brukte bilen mest til sjeldne byturer i retning Kongsberg og Drammen, og ellers på lokalvei i Nore i Numedal.

– Subaruen bærer preg av forsiktig bruk og har neppe vært veldig stappa med bagasje. Jeg tipper derimot den har fraktet mange kasser Solo og vørterøl, som jeg husker de snille tantene og onklene ofte serverte meg som liten. Snakk om gode barndomsminner, sukker Myran.

Bilen ble plukket ut hos forhandleren Næsco i Kongsberg.

– I sommer var jeg så heldig å få møte mekanikeren som klargjorde bilen den gangen i 1978, rapporterer han.

Det korte, høye karosseriet har likhetstrekk med kroppen til en fjellgeit:

– Bilen takler hindringer godt, og bakkeklaring og angrepsvinkel foran og bak er ganske imponerende til å være en liten stasjonsvogn.

Med «angrepsvinkel» mener Myran overhenget fra for- og bakhjul.

– Subaru er jo kjent for å være blant de aller beste firehjulstrekkerne. Og snu er likevel ikke enkelt. Da trengs en fotballbane, med mindre man kobler ut trekket, flirer han.

Litt knirking under kjøring kler det stramme utseende med røffe linjer.

– Panseret har kule detaljer med luftinntak og krom. Reservehjulet ligger på motoren, med jekk ved siden. Jeg får nesten Outback-vibber, skratter Myran.

Sittekomforten er bedre enn på kjøkkenstoler.

– Jeg har null problem med å legge ut på langtur på 20 mil.

Lydmessig er den best i hastigheter under opptil 70 km/t:

– Dekkdimensjonene trekker noe ned. 155 / 13 er smått på en bil.

Egenvekt på bilen er skarve 980 kilo, og dét på en stasjonsvogn med grei nyttelast.

– Brosjyra skryter av toppfart på 140 km/t. Det får bli en påstand, ler Myran.