Er dette Norges verste biler og beste ungdom?

Utviklingen er ytterst bekymringsfull: Dagens bilinteresserte ungdom oppfører seg bedre enn foreldre­generasjonen.

Men det er håp: «Bygderamp» står likevel skrevet på øvre del av en frontrute (se bilde lengre ned i artikkelen). 

Et annet budskap sprenger en hel bakrute: «Ikkje le, dattera di e me».

Rundt 100 biler – med høy humørfaktor per hestekraft – fyller parkerings­områdene rundt en bensinstasjon på Gullhaug i Lier.

Via sosiale medier har unge sjeler avtalt å møtes her, hvor de praktiserer bildeling, samkjøring og samhold – med hjerte. 

Denne langt framskredne høykulturen – som noen vil kalle «råning» – er selve antonymet til russetida: Det lekne bygderamp-miljøet er det motsatte av «dyrt, dumt og ekskluderende».

Hvis man ikke blir glad i disse folka, burde man gå på kurs i menneske­kunnskap. Bare se her:

Skjærende, basstung partymusikk tyter ut fra minst fire, fem lydanlegg i bakseter og bagasjerom. 

Et klistremerke på en bakskjerm advarer; «If it’s too loud, you’re too old».

Dette er ikke stillesone, men arena for ubeskjeden latter og uventede møter. Den mektige morrasola tørker sakte, men sikkert opp nattens gretne regn. I dag kan alt skje.

Drammens-paret Charlie og Tevje kjører første generasjon Ford Escort, som Charlie reiste til Vestlandet for å sikre seg. Siden er den lakkert, senket og lettere pyntet. 

– Alt i alt kostet oppgraderingen rundt 10.000 kroner, forteller hun.

Biler som kan brukes!

Hver bil på treffet er ulik de andre. Foreldre- og besteforeldregenerasjonen var langt mer opptatt av merke­tilhørighet. 

Her finner folk i stedet finner felles identitet i å beundre hverandres påfunn – for å få rimelige bruktbilkjøp til å skinne.

Ting som koster mye, er sure penger og gir dermed lite moro ­ – mens billige bruktbiler kan vare en hel sommer. Fordelen med en bil som ikke er for fin, er at du kan bruke den – på samme måte som du har sommerklær som tåler å bli slitt, revnet og falmet.

Chris og Michael fra Ulefoss fikk høre om en Jaguar til salgs i nærheten, ringte og fikk beskjed om at de kunne få den for noen tusenlapper. Vel å merke om de kom og hentet den så fort som bare det. 

Historien endte med at de bare betalte 3000 kroner, altså 1500 kroner per snute.

– Dagens salgsverdi for Jaguaren er 170.000, gapskratter Chris fornøyd.

En gråblå Toyota Corolla skiller seg ikke særlig ut i norske landskap, men ting har skjedd etter at den i et par år har vært i Svelvik-kvinnen Chanitas eie. Nå er den smekkfull av diverse klistremerker, hvorav den mest toneangivende meldingen kanskje er: «Follow me, I do stupid shit».

Chanita står med samboer Magnus og tre venninner og snakker om saker hun brenner for – som får utløp gjennom den alternative bilklubben, som ganske enkelt heter «Hæ?».

Blir ønsket velkommen

– Mange har fokus på dyre biler og ditto vaner, mens vi er et lavterskel-tilbud til alle. «Hæ?» handler om bilinteresse som fellesskap, og om å unngå konflikter. Vi er opptatt av å komme overens med folk, enten vi kjenner dem eller ikke. Vi står for det motsatte av å sperre E18 for streetrace, hinter hun.

Siden starten for to år siden er «Hæ?» blitt et lite samfunn på noe over 20 ihuga medlemmer. Facebooksiden Hæ? er lukket, mens Hææ er åpen for alle som ønsker å bli følgere.

– Vi opplever at vi blir ønsket velkommen på ulike plasser, fordi vi oppfører oss. Når du først steller i stand et arrangement, bør du tenke du på hvordan du framstår og rydde opp etter deg.

«Hæ»-folket fyrer opp egne treff eller mingler på andres.

– Langt fra alle har noe å gjøre i helgen, og da er vi glade for at noen tar bryet med å stelle i stand et arrangement. Alle har ikke en hytte å besøke, mener Chanita.

– Corollaen skal jeg beholde til den dør, lover hun.

En uformell, uvøren opptelling viser at Vovo 240 er i flertall på parkerings­området rundt bensinstasjonen. 

Det er langt fra overraskende, ettersom den svenske traktoren regnes som Norges hyppigst omsatte åk gjennom tidene: Det er ikke uvanlig at eksemplar av arten har hatt over 20 eiere – muligens er noen av dem gjengangere.

USA-import

240 er med andre ord moteriktig gjenbruk i praksis, men det mest oppsiktsvekkende er forskjellene bilene imellom. 

Per Emil, som vanligvis sogner til Krostadelva i Buskerud, har funnet plass til både en steilende elg (som vi gjetter parodierer Ferraris ditto steilende hingst) på klistremerke på forskjermen – samt en bustete revehale, som vaier øverst i antennen som er festet i bakstussen. 

Det viser seg også at Göteborg-ikonet er en USA-import. Slikt ser våkne øyne på de hvite blinklysene og enkelte andre detaljer.

Plutselig setter de over 100 bilene seg i bevegelsene, som flokkdyr. Etter noen minutter er samtlige forsvunnet, og vi står alene igjen på bensinstasjonen. 

På asfalten teller toppen fire–fem halvt flatklemte brusbokser blant lite annet gjenværende søppel. 

Disse folka får toppkarakter i god oppførsel og bøllete utseende biler.