Dreper automatgir nordmenns følelsesliv?

Enkelte kaller det «alvorlig omsorgssvikt», når foreldre unnlater å øvelseskjøre med ordentlige gir – fem forover og én revers.

Det hviskes: Automat er for patetiske pyser. Manuell, derimot, er selve sjela til veiens vikinger.

Det advares: Automat gjør deg lat, og kjøre­følelsen flat. 

Skal det bli folk av ungdommen, må de for pokker i det minste lære seg å gire.

Likefullt: Snart durer nesten hele Norge av gårde med automat, og nasjonens framtid står tydeligvis i fare.

Eller? Kanskje blir vi reddet av en mot-trend som nå tar form: 

Møt de pur unge manuell-entusiastene Adrian Myklebust Ølnes, Ellida Grimstad Sunde og Christoffer Graff: 

Adrian Myklebust Ølnes i Sogndalsfjøra i Sogn og Fjordane har plassert baken dypt ned i førersetet på en ille rød Opel Ascona. 16-åringen knuger girstanga med neven som om han aldri kommer til å gi slipp på den:

– Manuelt gir deg helt klart mer kontroll over bilen, istedenfor at den styrer deg. Dermed blir hele kjøreopplevelsen artigere.

Han beskriver den 47 år gamle girkassa som «fast og presis».

– Jeg merker at jeg må øvelseskjøre enda mer, ettersom jeg er mest vant til dieselbil, innrømmer han.

Automatalternativet parkerer han glatt: Til nød kan den nymotens greia være nyttig ved bykjøring.

– Jeg ser at fordelen ved å slippe å gire, er at man kan konsentrere seg om alt som skjer rundt bilen i sentrum.

Selv sikter han mot egen veteranbil når han fyller 18.

Gammelt savn

– Foreldrene mine vil at bilen skal ha ABS og airbag, men vi får nå se, gliser han.

På slutten av 1990-tallet var andregenerasjon Ascona (B-utgaven for innvidde) det store i rånemiljøene over hele Norge. Også i Nordfjord, der mor Hege Janet Myklebust vokste opp.

– Jeg hadde lenge lyst på Ascona, kanskje fordi jeg aldri fikk en i ungdommen, forteller hun. 

Høsten 2020 fant hun Opelen i en annonse.

– Jeg nølte ved tanken på at jeg muligens manglet kunnskap om vedlikehold. Så sjekket jeg annonsen igjen etter fem uker, og bilen var fortsatt til salgs. Da ringte jeg selger – en hyggelig kar ved navn Kåre – som hadde kjøpt bilen ny i 1977.

Sønnen Adrian var med for å hente Asconaen hjem på henger. Hele familien deltok i pussing, skruing og annen mekking. I juni 2021 ble Opelen EU-godkjent, 20 år etter avskiltningen.

Hver vår sender mor og sønn film og foto til tidligere eier Kåre, med beskjed om at bilen endelig er ute av vinterdvale og klar for sommerhalvåret.

– Han blir like glad hver gang, sier Hege.

Tidligere eier gir uttrykk for stor glede over at bilen fortsatt blir brukt.

Ikke gammel nok bil

– Noe av det hyggeligste vi gjør med bilen, er faste turer til Sogndalsfjøra for å kjøpe milkshake.

Familien og Asconaen besøker ulike biltreff gjennom sommeren, som vårmønstring i Sogndalsfjøra, Lærdalsmarknaden, Motorfestivalen i Stryn og Vågsøy. 

I år er planen å ta den over Sognefjellet for å oppleve veteranbilrallyet Flåklypaløpet i Lom.

– Vi får bare lov å stå og se på, for Asconaen er for ny til å delta. Bilen er jo bare bortimot 50 år, ler mor og sønn.

Christoffer Graff på Lørenfallet i Akershus manøvrer en mektig manuell VW Variant 1972-modell, som han kaller «Onslow» – et engelsk gate-synonym til «bad»:

– Jeg liker gleden Folkevogna fører med seg, både for meg og andre. Første dag etter at jeg tok lappen, fikk jeg høre: «Tenk, en så blid sjåfør i en så grådig kul bil».

Kjæresten Ellida Grimstad Sunde i Sørumsand skjøtter en like grådig, maks manuell VW New Beetle fra 1999 – med kjælenavnet «Mariposa». 

18-årsdagen og førerkort skjer i mai i år.

– Da jeg konfirmerte meg, var jeg så heldig at fatter’n lovte meg en morsom bil. Få måneder senere satt vi på nattoget til Bergen for å kjøpe Onslow, forklarer Christoffer.

Ellida ble også utsatt for et omvendt gavepress:

– I fjor sommer reiste jeg med familien til Sandefjord for å handle Mariposa – en svært sen konfirmasjonsgave, og kjærlighet ved første blikk, rapporterer hun.

Vender hoder

Mariposa viste seg å by på lumske overraskelser.

– Allerede første uka røyk vindusheisen på førersiden. Da den var fikset, tok tilsvarende heis på passasjersiden også kvelden, sukker Ellida lattermildt.

Men pytt sann:

– Beetle er god å kjøre, og mange snur seg.

Til vanlig suser Christoffer avårde i en Volvo XC90 automat.

– Hver gang jeg kjører svensken, savner jeg manuell. Kanskje ikke i kø til og fra jobb, men når man ellers ratter rundt. Du er mye mer sammenkoblet med bilen, og føler mer av det bilen gjør. Du merker at den lever, argumenterer han.

Hver sin smak, men ...

Ellida synes den finstemte kjørefølelsen dør i automatbil.

– Når jeg øvelseskjører med mors Tesla, får jeg samme opplevelse som i en radiobil på Hunderfossen familiepark. Mariposa, derimot, gir en merkbar kjøreglede.

Paret er tålmodige med automatentusiaster:

– De som har en interesse for veteranbiler, eller en glede av å kjøre manuelle biler, burde ha manuell. Folk som derimot bare skal til og fra jobb eller skole, og ikke har noe interesse for bil, kan fint leve med automat, mener de.

Manuell er uansett ikke ment for alle:

– Enkelte har nok med å konsentrere seg om trafikkbildet. Likevel: Det mange ikke tenker på, er at leiebiler i utlandet som oftest er manuelle. Vår mening er at man alltid bør prøve seg på manuell. De fleste lykkes, oppmuntrer Christoffer.