Vi reiser selvsagt til bruktmarked i veteranbil

Bil er nyttig – også som ren pynt. Er bilen riktig, kan den være en skamløs showstopper, festens midtpunkt og trekkplaster – med andre ord en nødvendig oppmerksomhets­vekker, når du har mest behov for det.

På brukt- og dele­markeder over hele landet sommeren igjennom luke­parkerer smarte selgere fargesterke, frekke bilfasonger – for å lokke publikum til stands og salgsboder.

Skrotnisser, brukthandlere og samlere – og arme sjeler som har hatt opprydning på låver, loft eller i garasjer – har alle behov for blesten, sensasjonen og stemningen som nesten bare en vennlig veteranbil kan skape.

Her er kjøretøyene som pyntet opp Ekebergmarkedet i Oslo lørdag den 6. mai (arrangeres igjen i september). Heng på Oscar Østen og Mads Ylvisåker, Kristoffer Jørgensen Beraas og Asbjørn Jørgensen, Marianne Holt Børresen, Stine Bjørge Klausen, Thor Magne Vestaberg og Dagfinn Eriksen:

Marianne Holt Børresen fra Stokke i Vestfold har base i en Mitsubishi L300 Bobil.

– En liten gutt i familien kalte den «Bodil» istedenfor «bobil». Da kunne vi jo ikke annet enn å gi bobilen kallenavnet Bodil.

Å delta på Ekebergmarkedet har vært tradisjon i over 20 år, og hun og mannen har alltid reist den 11 mil lange veien i en rekke ulike bilklassikere.

– Ved siden av bobilen Bodil bruker vi en Ford Roadster og en 1969-modell Volvo Amazon. I tillegg har vi en Boble fra 1954, en 1956 VW Buss, en 1983-modell VW Transporter, en VW campingbil fra 1992, en 1940 og en 1941 Ford pickup, en 1950 Ford Delivery van samt et par Volvo Duett fra 1965, ramser hun opp.

Hun og mannen falt for Mitsubishien fordi den er liten, litt snål og får plass i låven sammen med parets store samling med andre gamle kjøretøy.

– Her på Ekeberg er Bodil en fin samtalestarter. Folk peker, stopper og vil titte inn.

Bilen får fart på salget av brukte gjenstander som ligger på bordene på standen foran bobilen.

Byr på mat

– ­­Vi samler på for mye ting på gården vi driver, og da må det ryddes opp. Alt fra bildeler, skilt og små ting fra en svunnen tid.

Kvelden før Ekebergmarkedet åpner, mekker hun en stor gryte med suppe til alle som er sultne.

– Det er jo hyggelig å invitere folkene som jobber med oss i salgsboden, på varm suppe når kvelden kommer med kjølig luft.

Det skumleste hun har puttet i suppa?

– Det må være god kraft og masse grønnsaker.

Stine Bjørge Klausen fra Eidsvoll har satt av dagen for å stille på stand for å hjelpe sin svigerfar, den profesjonelle brukthandleren Per Sørensen, kjent for blant annet vintage kvalitetsmøbler, tekniske modeller og antikk.

Hun løfter en mektig modell-lastebil av merket Tonka.

– Vi har priset doningen til 900 kroner, fordi Tonka var populære, amerikanske leketøy fra 1960- og -70 tallet, som nå blir stadig sjeldnere og mer ettertraktede.

Tonkaen får mange blikk, sammen med et par svært detaljerte Mercedes modellbiler.

Hva publikum viser aller mest interesse for?

– Hittil i dag har vi solgt mye eldre reklame, tekniske ting og utstillingsmodeller av ulike slag, opplyser hun.

Fikk solgt!

Klausen debuterer som selger på marked og har tidligere år nøyd seg med å ta en titt på ting og folkeliv med samboeren Rolf Sørensen, sønn av brukthandleren.

– Svigerfar har stått på dette markedet i over 20 år, så dette er en familietradisjon. For min del ga dette mersmak, og jeg kommer absolutt til å bli med også i framtiden, lover hun.

Mottoet for standen?

– «Posen skal du i hvert fall få billig», ler Klausen, som etter at dagen var over, kunne fortelle at Tonkaen fant en ny, lykkelig eier – som gladelig bladde opp 900 kroner.

Kompisene Oscar Østen og Mads Ylvisåker er elever ved Brannfjell skole i Oslo og raser rundt på Ekebergmarkedet ved hjelp av en rugg av en tohjuling – med påskriften «Pace» på rammen. Googles oversettelse sier «tempo» på norsk. Fordeler ved den fartsfylte elsykkelen?

– Den har god nok rekkevidde for vårt bruk, mener Østen. – Den er også sammenleggbar og tåler vekten av en passasjer.

Østen og Ylvisåker ser ut til å glise mer, desto fortere det går. Gjerne i lettere sikk-sak bevegelser.

– Det bakre setet er ikke det mest behagelige, men funker for korte turer, oppgir han.

– Vi har allerede sett ganske mye som vi selv synes er kult på markedet, som bilskilt, motorsykkeldeler og lignende, rapporterer Østen, før duoen fyker langsmed nok en rad med salgsboder.

Kristoffer Jørgensen Beraas og faren Asbjørn Jørgensen har rattet og skrattet hele veien fra Tvedestrand til Ekeberg camping.

– Vi er vant til å dra på tur med bil og campingvogn, så for oss er ikke dette lange strekket. Volvo PV er en gild reisekamerat som er grei å kjøre og å skaffe deler til – og som i tillegg vekker oppsikt, misjonerer Kristoffer, og forsikrer:

– Svensken er helt fri for ulemper.

Vil skape miljø

Bilen, en PV fra 1966, er en av flere Göteborg-produserte skapninger i familiens eie. Moren, som denne gang ikke deltar på turen, er hjemme med sin PV Sport.

– Når du først begynner med Volvo, har det lett for å bli flere av dem, advarer han.

Når tenningen er slått av og nøkkelen lagt et lurt sted, spretter far og sønn en flaske rødvin.

Turens overordnede mål er «å treffe gamle kjente og nye fjes».

– Vi er jo her for å møte kjente og skape et godt miljø i Norsk Volvo PV-klubb, og ikke minst prøve å verve nye medlemmer.

Familien omfavner camping mest på grunn av det sosiale samværet.

Campingvognen som henger etter PV-en, er en Sörby Mekaniska Verksted (SMV) type 12, en 1969-modell som familien fant for tre år siden.

– En liten oppgradering fra SMV 10, som foreldrene mine tidligere ferierte med i 20 år.

Etter Andre verdenskrig startet Sörby Mekaniska Verksted i Sverige som produsent av bakerimaskiner. I 1950 ønsket paret bak bedriften å reise på ferie.

Løsningen ble et kompromiss mellom konas sterke ønsker om en sommer­hytte og mannens rastløse reiselyst.

– En campingvognfabrikk ble født, ler Beraas.

Thor Magne Vestaberg i Oslo har lenge vært en del av det norske Folkevognmiljøet og skjøtter to eldre VW ved siden av Bussen fra 1966 – som er en magnet på Ekeberg-publikummet.

– Jeg har besøkt delemarkedet her gjennom i mange år, og min sønn Didrik og jeg har snakket om å stille med egen bil, og selge litt av alt det som har samlet seg opp – og få tømt lageret noe. For oss er det naturlig å ta med en veteranbil til et veteranmarked.

Ikke ALT er til salgs ...

På siden av veteranbussen står «Ibsen blomst», blomsterforretningen i Henrik Ibsens gate i hovedstaden, der kona arbeider.

– Mange bråstopper og tar bilder, og like mange spør om Folkevognen er til salgs – og nevner at disse har steget veldig i verdi.

Alle får samme svar:

– Bussen er ikke til salgs. Dét sier jeg før de eventuelt rekker å ymte frampå om pris, ler han.

Som førstegangs­utstiller er Vestberg usikker på om bussen ga mersalg-effekt.

– Folk kjøper vel ting de trenger, uavhengig av hvilke kjøretøy som pynter opp salgsboden. Enkelte som vil prate bil, kjøper uansett ingenting, ler han.

Dagfinn Eriksen fra Ski i Follo kommer til markedet med sønnen Tor Håkon, en blå og sort Citroën 2CV og en tilhenger i matchende farger – som gjør nytten som salgsbod. Han kjøpte sin første 2CV ny i 1974.

– Jeg ønsket ganske enkelt en åpen bil med sjarm, forteller han.

Etter tre år handlet han en større Citroën GS, deretter nesten hele gullrekka til det franske merket: GSX2, Visa, BX, enda en BX og Xantia stasjonsvogn. I 1990 kjøpte han en 2CV Dolly i som han beholdt i åtte år før han byttet den ut med en ... Land Rover.

– Snart ble savnet etter 2CV for stort. Jeg fikk tak i 2CV-prosjekter, som etter år 2000 ble den 2CV-en jeg har med meg i dag på Ekeberg, sier han fornøyd.

Quiz fra samme marked i fjor:

Drar du kjensel på disse eldre bilene?

Han har hatt salgsbod på Ekeberg siden våren 2000, bortsett fra i 2014, da girkassen streiket.

– Jeg bruker selvsagt Citroënen for å få folk til å stoppe og se hva vi har å selge. Det gir nok noen salg – og enda flere hyggelige samtaler.

Han har alltid med bildeler på standen.

– Merkelig nok får de ofte ligge i fred. Militæreffekter selger bedre. Denne gang solgte vi ting og tang for rundt 5500 kroner, så regnskapet gikk i pluss, opplyser han.

På et delemarked som Ekeberg er biler også ofte utstilt. Her er en 1950-talls Buick i en fargekombinasjon som er typisk for epoken, og det fargesterke temaet fortsetter selvsagt langt innover i interiøret.

En kostbar sak som Mercedes-Benz SLC er kanskje et sjeldent syn på markeder rundt omkring i Norge, men desto mer velkommen blant publikum. Hvem vet? En skrotnisse i slitt kjeledress kan vise seg å være blant bygdas mest velstående.