– Min Volga var KGBs favorittbil

Kan du rase rundt i russisk bil på norske landeveier, og samtidig være imot Russlands invasjon i Ukraina?

Tross svært dystre omstendigheter som er skapt av russiske myndigheter alene, fortsetter vi å være fascinerte av det seige russiske folket og deres fabelaktige, egenartede kultur:

Råvakre kirker med snurrige løk-kupler, tradisjonelle trehus på landsbygda malt i glade farger, St. Petersburgs storslåtte kunstinstitusjoner – og ikke minst de grå drabantbyene hvor menn samles i garasjer om kveldene for å drikke vodka, spille kort og fortelle skrøner.

Vi leser forfattere som Leo Tolstoj (1828–1910) og Fjodor Dostojevskij (1821–1881) og kjører gjerne Lada, Pobeda, Moskvitch, Zil og Volga.

Ja, heng på Jan Paulsen i Lillehammer og Lars Saunes i Asker:

Mellom arbeiderbilen Lada og KGB-sleden Volga ligger et åpent landskap, og dét heter Moskvitch. Jan Paulsen i Lillehammer har to, en gråhvit fra 1966 og en glad-oransje fra 1977.

– En slags forklaring er at jeg er født i 1952, og som smågutt var det svært mange øst-sonebiler å se i gatene i Oslo.

Rundt bydelene Torshov og Rodeløkka glodde han seg glad på trafikken.

– Jeg syntes Moskvitchen var blant de flotteste av dem, men Volga var enda finere.

De to merkene var de aktuelle, om jeg en dag kunne skaffe meg en artig, helst russisk, bil, husker han.

Pobeda var for lengst ute av markedet, og på 1970-tallet kom Lada.

– Men, nei, Lada var jo rett og slett en Fiat. Jeg ville ha en ekte russer.

Moskvitch ble av en journalist i avisa Østlendingen omtalt som fattigmanns-Lada.

– Som bruktbil var Moskvitch billigere enn Lada. Fordi Volga ble dyrt, og jeg ikke ønsket å bruke så mye penger, kjøpte jeg i 1983 enkelt og greit en Moskvitch 412, som viste seg som et artig, uproblematisk bilhold.

Han tror mange som fortsatt kjører russisk, er «russofile».

– Som russofil er man interessert i alt russisk: russisk språk, litteratur, historie, romfart – og for min del, russisk skøytesport. Det er nærmest en legning, forklarer han.

Kommentarer etter krigens utbrudd, rundt hans østvendte bilinteresse, har latt vente på seg:

– Ingen kaster råtne egg eller lager riper i lakken. Det kan også skyldes at få vet om merket. Og folk jeg kjenner, som vet jeg kjører russisk, nei ... jeg hører ingen negative kommentarer.

Da krigen brøt ut, tenkte han: «Nå må jeg være forsiktig, fordi det er mange gærninger der ute». Han har stadig god kontakt med en ukrainer, som har hjulpet ham, og mange andre, med deler:

– Jeg skrev til ham og sa at jeg var usikker på om jeg skulle ta Moskvitchene ut av vinterhiet i våres.

Ukraineren svarte: «Se ikke på din bil som russisk. Se på den som det den faktisk er, en sovjetisk bil.»

Mange ukrainere arbeidet ved Moskvitch-fabrikken, og andre ansatte kom også fra store deler av Sovjetunionen.

– Moskvitch er sovjetisk: I alle fall alle som ble produsert frem til oppløsningen av CCCP, og det gjelder alle modellene som kom til Norge, triumferer Paulsen.

Produksjonen av Moskvitch nådde aldri store høyder sammenlignet med Lada, som ble laget i langt større antall. Likevel måtte en sovjetborger vente i tre år på en Lada.

– Ventetiden for å få en Moskvitch var nok enda lengre. Da Lada-produksjonen fikk fart etter lanseringen i 1971, ble muligens ventingen for Moskvitch redusert noe, forteller han.

For noen er storbilen Volgas struttende linjer nærmest like staselige i trafikken som en ballerina på scenen i den berømte Bolsjoi-balletten.

Asker-mannen Lars Saunes, partner i finansrådgivingsselskapet DHT, skrider fram i sin Volga 3102, et røslig kommunist-statussymbol som fra slutten av 1960-tallet gjerne ble kjørt av agenter i KGB, Sovjetunionens beryktede etterretningstjeneste.

Tre tiår tilbake tok karrieren ham til Moskva, hvor han bosatte seg i en lengre periode og fikk god tid til å bli glad i russiske kjøretøy.

Den selvoppnevnte Volga-entusiasten kjører gjerne med vidåpent vindu, og han skjuler seg ikke for en eventuell diskusjon rundt det å kjøre russisk.

– Bilen alene har jo ikke gjort noe galt, verken før eller etter at krigen i Ukraina begynte, argumenterer han.

Saunes har smurt et klistremerke med tydelig, ukrainsk flaggmotiv på bakruta.

– Og der blir det værende, lover han.

Etter Russlands invasjon av Ukraina har han fortsatt kjøreturene, og til og med tatt en runde forbi den russiske ambassaden, stanset og levert en liten protestmarkering.

– Blant folk flest møter bilen og jeg som før bare brede glis, stadige forespørsler om fotografering og like mange tomler opp.

Som eier av en oppsiktsvekkende Volga hjelper det at Saunes liker å prate.

Les om andre entusiaster her!

• 

  Vi som samles til beltebil-treff:

  Er dette Norges mest elskede bil uten hjul?

• 

  Vi som deler bil, glede og sorger:

  Er dette Norges verste biler og beste ungdom?

• 

  Vi som kjører Toyotas Tesla:

  Er denne Tesla-Toyotaen Norges største påskeegg?

• 

  Vi som sosialiserer med bil:

  Er veteranbil Norges mest populære fritidsaktivitet?

• 

  Vi som tar lappen med manuelt gir:

  Dreper automatgir nordmenns følelsesliv?

• 

  Vi som har hatt barsk bil:

  – Den viste seg å være sveiset sammen av to biler

• 

  Vi som solgte drømmebilen:

  Er dette den type skilsmisse nordmenn angrer mest på?

• 

  Vi som har medfødt bilinteresse:

  I disse familiene er bilgalskapen arvelig

• 

  Vi som prater og ler høyt på elbilmesse:

  Hva skal vi med apper når vi heller kan møte folk?

• 

  Vi som kjører et ukjent merke:

  Disse folkene kjører Norges minst kjente biler

• 

  Vi som liker vintage snøscootere:

  Eldre snø­scootere får noen til å føle seg unge igjen

• 

  Vi som elsker gamle traktorer:

  Er gammal­traktorene Norges nye Volvo 240?

• 

  Vi som krymper bilholdet:

  Små firehjuls­trekkere gir godt grep om humøret

• 

  Vi som ser på biler i TV-serier:

  TV-serien «Makta» valgte Alexanders bil

• 

  Vi som feirer Golfs 50 år:

  Oj, Golfen din kunne sett vilt annerledes ut

– Hver gang jeg legger ut på tur, må jeg regne med å bli stoppet av nysgjerrige med alle mulig typer spørsmål.

For de mange med opprinnelse fra Øst-Europa er denne bilen først og fremst et uttrykk for oppkvikkende oppvekst-nostalgi.

– For meg personlig bringer den altså mektige minner fra 1990-tallet, da jeg bodde og arbeidet i Moskva.

Bare motorlyden låter radikalt annerledes:

– En tidligere eier fikk den geniale ideen om å lempe inn en 2,8 liters V6 fra en Ford Granada med automatgir. Den tyske maskinen er langt bedre enn treskeverket som ble levert fra fabrikken. Den originale rekkefireren på 2,4 liter har mange rare lyter, som at den raper mellom girene, rapporterer han.

Han ser på russeren med et ømt blikk:

– Volgaen har klassisk, passe prangende frontparti med grill og tåkelys, som faktisk virker. Den dype, flaskegrønne eksteriørfargen blir aldri kjedelig: Intensiteten varierer med dagslyset. Og den ser fortsatt svært bra ut sammenlignet med hvilken som helst bil bygget i 1986, konstaterer han.

Quiz:

Husker du bilene fra Øst-Europa?

Foruten nevnte KGB, var Volga gjerne beregnet på høytstående medlemmer av det sovjetiske maktapparatet.

– Denne biltypen ble gjerne kjørt av sjåfør, opplyser han.

I hjemlandet ble Sovjets svar på Mercedes ikke solgt til privatpersoner før langt ut på 1990-tallet.

Hvis du får øye på en slik, blir det kanskje lenge til neste gang, om du i det hele tatt er så heldig. Saunes' Volga er nemlig absolutt eneste 3102 (modelltype produsert fra 1986 til 2010) som ruller på norsk asfaltdekke.

– De to andre som ble importert til Norge i 1986, slet merkelig nok med å finne kjøpere og ble re-eksportert tilbake til Sovjetunionen, sukker han.