Da sveisen var like barsk som en Toyota Celica

Har du barsk bil, men bleik stil?

Fortvil ikke: Her kan du få noen hakkandes gale tips om hvordan kle seg så folk får noe å snakke om.

Nordmenn har solid tradisjon for å pynte ellers grå tettsteder og døsige bygder – med grisetøffe frisyrer, ditto klesstil og ikke minst biler.

 Sleng gjerne på fete solbriller – gjerne av pilot-typen, kjørehansker som har fått kjørt seg – samt breiale kjøresko som dekker hele pedalen. 

Klær og sveis bør helst ha en estetikk som et skremmeskudd: «ikke bøll med meg».

Her er Motors tre utvalgte moteløvinner og -løver vinnere. Se de private fotoalbumene fra den gang «bil» fortsatt rimte med «stil».

Savner plysjen

– Åh, jeg elsket den bilen, smeller det fra Lone Smevik i Kabelvåg. Hun ser på bilder fra få tiår tilbake som viser henne i omgang med en ille rød Ford 17M.

Den spesielle buksa på fotografiet var en frekk, hjemmesydd kopi, av mote hun ikke hadde råd til.

– T-skjorta stjal jeg fra broren min, og jeg har alltid gått barbent når jeg kan. Sveisen er et kapittel for seg: Hva gjør man med langt hår, når permanent plutselig ble populært? Jeg brukte mye hårstrikk, opplyser hun.

Bilen kjøpte hun usett fra en kar i Harstad for 6000 kroner. 

– En formue, skratter hun.

– Reversen og andregiret funka ikke, og man måtte holde forsete-ryggene oppe ved hjelp av sikkerhetsselene. Herregud så mange rare situasjoner vi havnet i, jubler hun.

– Jeg savner plysjinteriøret, alle luktdingsene og annet stæsj jeg brukte penger på. Hele bilen stinket så bensin at passasjerene helst røykte ombord.

Politiets varetekt

Ved et tilfelle ble Smevik og moren stoppet av lokalpolitiet i trafikkontroll. De to hadde mange grunner til å være nervøse. En av dem var avispapiret som skjulte ymse hull i karosseriet, og som var ganske enkelt malt over.

– Mamma har i 40 år påstått at hun holdt på å få hjerteinfarkt den dagen. Men vi fikk kjøre videre, rapporterer hun, og blir et lite øyeblikk stille på spørsmål om hvor Forden ble av:

– Jeg er blitt en gammel kjerring med dårlig hukommelse, men mener å huske at politiet til slutt konfiskerte den.

Innen det skjedde, rakk hun og bilen både å få vannplaning og harve opp en potetåker.

– En opplevelse for livet. Når Norsk tipping ringer, skal jeg skaffe meg en slik Ford igjen, lover hun.

Mutterns briller

Tommy Selboe Dahl i Kongsberg har et fyldig fotoalbum, hvor bilder av bilene fra ungdommen er lukeparkert side for side. Moren, Turid Selboe Dahl, så det som sin oppgave å fotodokumentere skiftende kjøretøy, frisyrer og moteriktige plagg.

– Hun holdt åpent hus: kompiser og venninner av søsteren min og meg kom og gikk som vi ville. En fantastisk mamma. Det var eller også en utrolig morsom tid, med mye mekking, farting og damer.

Kompisens hvite solbriller vekker oppsikt blant venner som blar i fotoalbumet.

– Jeg tror de brillene var mutterns, og at han bare lånte dem, ler Dahl.

Toyota-importøren i Drammen slapp Celica løs på nordmenn tidlig i 1970-årene. På kort tid ble sportsbilen sjokk-populær.

– Celica var stilfull. Jeg kjøpte min grønne av en kompis, og en annen kamerat hadde skaffet seg en blå.

Snasen mote

En rekke Toyotaer har passert mellom nevene på Dahl. Et annet bilde fra 1987 viser et lakk-flekkete eksemplar av arten, med eieren ikledd kaptainlue og lang, hvit dressjakke.

– Jakka var altfor lang, og mutter’n sydde den om. Gjett om den ble brukt hyppig, gliser Dahl.

Senere fulgte flere snasne moteplagg og en Ford Escort XR3i, en VW Golf GTi og en VW Boble. Standarden ble derimot allerede satt med første farkost, en røff Yamaha motorsykkel RS100 med blå flake-lakk og teddyfor på sadelen.

– Jobben innen bilpleie ga seg utslag i jeg fortsatt er rimelig pirkete, skratter han.

Celicaen er forlengst borte vekk:

– Jeg aner ærlig talt ikke hvorfor jeg kvittet meg med den. Dessverre gjør man jo mange rare vurderinger i ungdomsårene, forklarer Dahl.

Kanskje litt soss

Alle fortjener å føle seg bekymringsløst moteriktig, minst én gang i livet. Anders Holtvedt Andersen i Ålesund klarte å holde på den følelsen i minst seks år. Han rattet sin Volvo ikledd følgende kjøreantrekk:

Mektige mokkasiner med vilt hvite tennissokker, fargesterk genser og sjokk-rutete bukser.

– Jeg prøvde kanskje å være litt sosse-aktig. «Soss» var et tidstypisk begrep og ståsted på den tiden, som viste at man trodde tilhørte et slags øvre samfunnsjikt – og kledde seg deretter, skratter han.

– Volvoen fungerte glimrende både som ungdoms- og familiebil. Som 24-åring var jeg allerede gift og hadde tre barn.

Laksetrapp og spoilere

Da han handlet bilen i 1987 kom han i en slags lykkerus.

– Jeg var stolt over at den var så stor og tøff, og delte nok de tankene med mange andre unge Volvo 240-entusiaster.

Han hadde respekt for Gøteborg-traktorens framtoning slik den var tenkt fra de svenske ingeniørene og designerne.

– Jeg var opptatt av å beholde 240-en original, som den kom fra fabrikk, mens mange rundt meg stæsja slike Volvoer med laksetrapp (ytre sjalusi på bakvinduet, red. anm.), tjukk ekstra liste langs sidene, spoilere og annet.

I 1993 solgte Andersen bilen videre.

– Kort tid etter fikk høre at den nye eieren hadde krasjet og vraket bilen. Jeg ble enormt lei meg, sukker han.