Er mekking Norges største vinteraktivitet?

Hvilken vinteraktivitet er Norges mest populære – altså, egentlig?

La oss se: Ski? Tja. Skøyter? Var en gang, kanskje. Slalåm? Det koster.

Kveld etter kveld står jenter, pjokker, kvinns, mannfolk og hele familier og skrur, sveiser, pusser, flikker og filer på biler de er inderlig glade i.

Fenomenet kalles kjærlig «mekking» og er utvilsomt Norges største vintersyssel, målt i antall nedlagte timer.

Målet med mekking er total trivsel, samt å stagge kulda og kjedsomheten – dernest å få vraket (?) fiks ferdig til den første vårdagen – når gatas siste, fordømte issvull gir tapt for solsteika og sildrer ut i fjorden.

Møt Motors utvalgte, mektige mekkere:

Ford-fikser Mona Iren Andersen, MG-elsker Kjell Bjørndalen, Porsche-og-mye-annet-reparatør Geir Langlo med sønnen Ulrik – og multitasking-mekaniker Mia Elizabeth Pedersen:

Mia Elizabeth Pedersen i Øvre Eiker i Buskerud har fagbrev som bilmekaniker og industrimontør – og jobber som verkstedplanlegger i Kongsberg-bedriften FMC, en utstyrsleverandør til oljeindustrien. Når arbeidsdagen er over, går hun gjerne på «kveldsskift» i familiegarasjen med vannbåren gulvvarme, ofte sammen med mann og to barn – og gjør mørke kveldstimer litt lysere.

– Siden jeg fylte fire, har jeg skrudd på alt fra sykkel, bil, traktor og andre ting, sier Pedersen.

Som 17-åring overtok hun en Ford Escort av første generasjon, merkets bestselgende innstegsmodell fra 1967 til 1975.

– Jeg vokste opp med min greie stefar – som lot meg reparere Escort og mye annet, og siden har biltypen vært drømmen. Men først nå har jeg fått ro og kunnskap nok til å starte prosjektet på skikkelig vis, innrømmer hun.

Håpet er å få bilen ferdig sveiset i løpet av vinteren, slik at det virkelige arbeidet kan starte: Tilpassing av motor, drivverk og oppbygging av ledningsnett.

– Man må jo bare jobbe på mot målet. Min motivasjon øker jo desto mer jeg får gjort, fastslår Pedersen, som mener at det beste ved å skru på denne årstiden er å være inne i en varm garasje med musikk.

– I garasjen finnes ingen bekymringer: her handler alt om å koble av, og vi er omgitt av ting som betyr mye for oss. Vi er så heldige å ha ei jente på fem og en gutt på åtte som deltar med egne småprosjekter – alt fra egenkomponerte rariteter til sittegressklippere, forteller hun.

– Vi roter jo litt fra tid til annen, begge vi voksne, men vi har laget gode systemer og rusler rundt og rydder litt underveis. Verktøyet har stort sett faste plasser på veggen, i skuffer eller hyller, rapporterer Pedersen, og innrømmer at utfordringen er stadige nye anskaffelser av utstyr og deler.

Fotterapeut Mona Iren Andersen på Biri i Innlandet driver eget, ambulerende, fotvennlig firma – hvor navnet står tydelig langs sidene av hennes 1976-modell Ford Escort varebil: «Fotteraputt’n».

Når hun ikke fyker rundt på hjemmebesøk hos kunder med behov for fotterapi, treffes hun best blant husholdningens samling av eldre Forder.

– Vinterstid er fint for mekking: da er det godt å få holde på innendørs og gå i det jeg kaller «møkkaklær». Kjøretøyene våre er jo såkalte sommerbiler, som står på vinterlagring – da passer det å restaurere og mekke. Sommeren betyr morotid med bilene vi har flikket på, sier hun.

Midt i lokalet spraker, gnistrer og knitrer en vedfyrt ovn, som flankeres av en dieseldrevet vifte som blåser varmluft.

Andersens hvileløse prosjekt er en Ford Escort RS Turbo fra 1987.

– Den så svært fin ut i annonsen, og min svigersønn var så grei å hente den helt oppe i Mo i Rana. Da vi fikk den på plass, oppdaget vi likevel at rusta hadde kommet så langt at Escorten hadde en konsistens som minnet mer om kjeks enn stål. Jeg hadde lyst til å gi opp, men mannen min, Kai, har hjulpet meg både med bilen og holdt motet mitt oppe, ler hun.

Et av barnebarna sammenligner Escorten med framtoningen til den guleste av de gule Pokémon-figurene, Pikachu.

– Bilen er jo knall gul, og bakluka med vingespoiler kan absolutt minne om Pikachus haleparti.

Andersen ser én stor hindring for at bilen risikerer å stå uferdig til vårbruk:

– Vi har jo en rekke andre bilprosjekter som stadig forstyrrer, skratter hun.

– Men: Escorten skal på veien igjen. Så lenge Kai har troa, har jeg håpet. Dessuten står det et barnebarn på snart seks år og lurer på når Pikachu-bilen til mormor blir ferdig.

Geir Langlo, distriktssjef i Ecolab i Trondheim, skjøtter sammen med sønnen Ulrik familiens seks hobbybiler.

– Ulrik ytret ønske om å delta mere aktivt i garasjen. Vi har derfor kjøpt en 2004-modell Mini Coooer S rimelig, grunnet et motorhavari.

Ulrik står for all skruing på Minien, med far som mentor og hjelpemann, og fikser også litt av hver på Porschen.

Da familien flyttet inn for omtrent ti år siden, var garasjen et kaldt, tomt skall.

– Nå har jeg isolert tak og vegger og byttet port, til en som holder kulda ute. Med konstant 17 graders innevarme, og knappe fire meter dør-til-dør fra hus til garasje, blir dørstokkmila minimal, ler han.

Mekkingen nådde bokstavelig nye høyder da Langlo fikk installert løftebukk:

– Bukken er flyttbar og kan lett settes inntil en vegg, om vi trenger hele gulvflaten til hyggelige greier som en nabolagsfest, gliser han, og mener man absolutt rekker å mekke mye 911 i løpet av en vinter:

– Jeg deler hver vintersesong i definerte prosjekter. Første del handlet om å tilbakestille 1982-modellen til 1973-stil, inkludert bredding (gjøre bilen bredere ved hjelp av skjermer og sporvidde, red.anm.) av karosseri, nytt interiør og annen moro.

Denne vinteren står kjøreegenskaper og ytelser på programmet.

– Vi har løftet ut motoren og levert den til en kompis som skal se over den. Understell får en real gjennomgang med nye stabilisatorstag, torsjonsstaver, dempere og annen snacks. Bremser blir også oppgradert, slik at Porschen skal tåle å brukes hardt på lukket bane. Alt skal være klart til starten av mai, lover Langlo.

Kjell Bjørndalen i Holmestrand i Vestfold gjør vinteren så engelsk og «cozy» han kan.

– Jeg har alltid har hatt lyst på MGA. Fasongen og enkelheten fascinerer meg, forklarer han, og peker på sin grønne 1967-modell og en halvferdig 1957-utgave under restaurering – som står side om side i garasjen.

Merket MG, som står for «Morris Garages», kom i gang allerede på 1920-tallet og ble verdenskjent for lette, lave, åpne tosetere – kalt «roadsters».

– Jeg kommer i mål med restaureringen til våren ene og alene fordi jeg er uhelbredelig optimist, og mener selv at jeg har evnene som skal til for å få den klar, ler Bjørndalen.

Han har bygget om garasjen med isolerte vegger og tak, lagt inn nytt strømnett og fått inn gassvarmer.

– Jeg kan knapt tenke meg bedre terapi enn å mekke bil, og sveise inn nye eller selvlagde deler – men må jo innrømme at jeg har for mye saker i garasjen: Blant annet en MGB, som til gjengjeld er ferdig til bruk. Derfor koser jeg meg med tanken på å se frem til gode sommerturer, oppsummerer han.