Hvilke morsomme biler ble du kjent med i sommer?

Akselererte sommerferien altfor kjapt, sier du?

Da kan du kanskje skylde deg sjøl.

Noen raser av gårde til reisemålet, mens andre tar seg tid til å stoppe underveis.

Lar du deg begeistre ved synet av en veteranbil utenfor en landhandel, skal du bråstanse, skrense, vrenge rattet og svinge inn. Praten med eieren av en patinert Volvo Amazon, en italiensk racer eller en frekk fransk en, kan bli ditt gladeste ferieminne.

Møt to av de blide folka som tok seg tid til Motors skravlepatrulje:

Agronom Line Tholsson Hansen er vanligvis å finne på hjemstedet på Gran på Hadeland, men i sommer har hun giret opp antallet trilleturer med sin Volvo Amazon.

Hver gang hun gjør et stopp langs landeveien, får hun merke at interessen for fenomenet Amazon fortsatt er heftig. Folk stimler til.

– Voksne forteller sine Volvo-historier, og jeg lytter. Det er veldig hyggelig å få være med tilbake i tid. Barn peker og smiler. Andre spør og graver, og Hansen har svar:

– Kvinnen som kjøpte Amazonen ny i 1967, var av den seige typen og valgte å beholde bilen i 41 år, til 2008. En dag la en kar en papirlapp under vindusviskeren på frontruta med telefonnummeret sitt – han ville kjøpe vidunderet.

Den første Amazon-dronningen leste, gikk inn i huset og festet beskjeden til kjøleskapsdøren, og der ble den hengende i over to år.

Plutselig fikk hun det for seg at hun skulle slå nummeret, og spørre om han tilfeldigvis fortsatt var interessert i å kjøpe.

– Fyren fikk kjøpe bilen, men den ble registrert på kona. Amazonens neste eier ble dermed også en dame, triumferer Hansen.

Hansens far kjører korn og kom inn i bildet litt senere:

– Han hadde lenge sikla på bilen som sto på en gård og fikk kjøpe den i 2012.

Faren ga Hansen Volvoens vognkort og nøkler i 30-årsgave.

– Jeg er Göteborg-maskinens fjerde eier, og tredje dame med nøklene i neven.

Amazonen har fått navnet Amadeus fordi «det klinger bra».

– Ikke alle biler er damer, forklarer Hansen.

Svensken lukeparkerer pent inn i hennes interessefelt for 1950- og 60-tallet:

– Å kle seg litt tidsriktig med bilen er veldig gøy. Det er litt vanskelig å forklare, men, jo:

– Jeg får en slags følelse av at vi hører sammen, Amazonen og jeg.

Hovedsyssel er «å putre i egen fart i eftasola» på smale veier».

– Da koser jeg meg som aller mest., men vi deltar også i veteranbilløp, senest på arrangementet «Helgøya Rundt».

Bilen tåler både å få forbli helt original og være merkbart ombygd:

– Du kan skape så mange ulike personligheter ut av én bil, og gjerne gi den et mer moderne preg med tøffe felger og lett senkning av hjulopphenget. Jeg tror mulighetene er noe av det som fortsatt gjør Amazon til en populær hobbybil, analyserer Hansen.

Maurice Degout, pensjonert skolelærer, iler til når vi lusker rundt en Panhard Dyna Z som står parkert utenfor det beskjedne rådhuset i knøtt-landsbyen Chambilly – noen meter Frankrikes største elv, Loire, i den sørlige delen av Burgund i Frankrike.

Degout, som også har tittelen «president i B.R.A.C.», (Brionnais Rétro Automobile Club), en historisk-rally-klubb for veteranbilister, forteller uoppfordret om kjøretøyet sitt, som om vi alltid hadde vært bestevenner:

– Denne sene 1950-talleren var så avansert, at Panhard-fabrikken betalte for et rekordhøyt antall patenter for å hindre konkurrentene i å rappe ideene. Den er forresten min eneste bruksbil, sier han lattermildt.

Les om flere entusiaster her!

• 

  Vi som feirer «Mustang 60 år»:

  Mustang-mennesker er de beste festløvene

• 

  Vi som elsker bakgårdsbiler:

  Se nordmenns skjulte bil-moro

• 

  Vi som samles til beltebil-treff:

  Er dette Norges mest elskede bil uten hjul?

• 

  Vi som deler bil, glede og sorger:

  Er dette Norges verste biler og beste ungdom?

• 

  Vi som kjører Toyotas Tesla:

  Er denne Tesla-Toyotaen Norges største påskeegg?

• 

  Vi som sosialiserer med bil:

  Er veteranbil Norges mest populære fritidsaktivitet?

• 

  Vi som tar lappen med manuelt gir:

  Dreper automatgir nordmenns følelsesliv?

• 

  Vi som har hatt barsk bil:

  – Den viste seg å være sveiset sammen av to biler

• 

  Vi som solgte drømmebilen:

  Er dette den type skilsmisse nordmenn angrer mest på?

• 

  Vi som har medfødt bilinteresse:

  I disse familiene er bilgalskapen arvelig

• 

  Vi som prater og ler høyt på elbilmesse:

  Hva skal vi med apper når vi heller kan møte folk?

• 

  Vi som kjører et ukjent merke:

  Disse folkene kjører Norges minst kjente biler

• 

  Vi som liker vintage snøscootere:

  Eldre snø­scootere får noen til å føle seg unge igjen

• 

  Vi som elsker gamle traktorer:

  Er gammal­traktorene Norges nye Volvo 240?

• 

  Vi som krymper bilholdet:

  Små firehjuls­trekkere gir godt grep om humøret

Farkosten har avrundet, vindvennlig karosseri, cockpit som i et jagerfly, kompakte dimensjoner – og er likevel registrert for seks voksne.

– Jeg har hatt flere Panharder finner gjerne bilene i Frankrikes fjellområder. Årsaken kan være at vannavkjølte motorer hadde lett for å koke i varmen i strie oppoverbakker. Panhard og Citroën 2CV var blant få luftkjølte alternativer, lekser han opp, vrenger opp panseret og spør om vi vil høre motorlyden:

– Den tosylindrede motoren på bare 850 kubikk produserer bortimot 45 hester. På papiret har den til gjengjeld bare bilens egenvekt på knappe 650 kilo å dra på. Det er ikke rart Panhard ble regnet som sportslig. Den er gøy å kjøre, fastslår Degout.

Samtidige biler, som Porsche, trengte en større, firesylindret motor på 1290 kubikk for å tyte ut samme antall hestekrefter.

I 1955 jafset den større konkurrenten Citroën 25 prosent av Panhard – da Frankrikes eldste bilmerke. Etter ti år tok de full kontroll.

Citroëns solide forhandlernettverk kunne hjulpet Panhard til økt salg, men Citroën-selgerne rynket mest på nesa over å få et fremmed merke inn i salgslokalene: På den tiden var ventelistene for merkets egne modeller milelange. I 1967 la like godt Citroën søstermerket ned.

Men nå skal vi ikke tenke for mye på triste ting.

– Jeg liker meg her på landsbygda, sukker Degout:

– Her kan jeg parkere Panharden uten å være bekymret for at noen skal herpe den. Og når kassadamen på supermarkedet begynner å skravle med en kunde, og spør hvordan det går med alle slektningene, blir sjelden de som står bak i kø irriterte. I storbyen er det dessverre annerledes, lover han.

Det spontane foredraget er kommet til veis ende: Degout må tilbake til enda et verv – som landsbyens vise-borgermester.