Disse folkene kjører Norges minst kjente biler

Hørt om De Soto, Bitter, eller Matra? Spiller ingen rolle. Dette skal handle om alternativene til bilene alle flokker seg om.

Takk og lov for at de finnes. 

For vi blir neppe lykkeligere av at alle kjører samme type bil, bor i samme slags hus eller eter den samme middagen.

Når hele gata kjører Tesla og Toyota, blir noen av oss glade av synet av alternativer. Ikke enda en grå bil, men noe helt annet som skriker: «Dette er gøy»!

I enkelte norske garasjer finnes kjøretøy få, eller ingen, kan sette et navn på. Motor har rotet rundt i by og bygd og funnet kompromissløse, uredde entusiaster som tar selvstendige valg.

Heng på André Steenmark-Rødder og Jonathan Pedersen!

Les om flere bilentusiaster her!

• 

  Vi som feirer «Mustang 60 år»:

  Mustang-mennesker er de beste festløvene

• 

  Vi som elsker bakgårdsbiler:

  Se nordmenns skjulte bil-moro

• 

  Vi som samles til beltebil-treff:

  Er dette Norges mest elskede bil uten hjul?

• 

  Vi som deler bil, glede og sorger:

  Er dette Norges verste biler og beste ungdom?

• 

  Vi som kjører Toyotas Tesla:

  Er denne Tesla-Toyotaen Norges største påskeegg?

• 

  Vi som sosialiserer med bil:

  Er veteranbil Norges mest populære fritidsaktivitet?

• 

  Vi som tar lappen med manuelt gir:

  Dreper automatgir nordmenns følelsesliv?

• 

  Vi som har hatt barsk bil:

  – Den viste seg å være sveiset sammen av to biler

• 

  Vi som solgte drømmebilen:

  Er dette den type skilsmisse nordmenn angrer mest på?

• 

  Vi som har medfødt bilinteresse:

  I disse familiene er bilgalskapen arvelig

Nei, ingen Opel!

Jonathan Pedersen i Aremark i Østfold har så mange Vauxhall at han pleier å si at han har «seks eller syv stykker». Den omtrentlige opptellingen begrunnes med at mange slike skapninger har kommet og gått.

Hans mest iøyefallende eksemplar av arten, en Vauxhall Firenza 2300 fra 1972, har vært utstilt på landets største bilmesse, Oslo Motor Show – og er ellers et hyppig skue på sommerlige treff.

– De mange som ikke skjønner at den er en Vauxhall, gjetter gjerne på Opel Manta eller lignende. De fleste synes uansett det er artig å se en Vauxhall, som attpå til er modifisert, rapporterer Pedersen.

Et blikk på bilen holder for å bli overbevist:

– Den har 13 lag med klarlakk, masse flakes (glitter, red anm) og motivlakk, bredda hjulbuer bak med luftinntak på sidene, samt eksos igjennom bakplata, ramser han opp.

Erkekonkurrent

Kort fortalt har Vauxhall rollen som Fords evige erkekonkurrent, vel og merke bare i England hvor bilene blir produsert og solgt.

Lenge var merkets modeller selvstendige, før de seint 1970-tallet stadig fikk mer Opel-preg. Bilene beholdt det særegne emblemet i grillen, som forestiller fabeldyret «griff» – en nokså grell krysning mellom løve og ørn.

– Selv ble jeg hekta på Vauxhall allerede i oppveksten: Faren min var og er en stor entusiast. Rent faktisk skiller Vauxhall seg fordelaktig ut med designet, kjørekomforten og kvaliteten, argumenterer Pedersen. 

Importøren General Motors Norge solgte merket ved siden av det tyske søstermerket Opel, men i stadig mindre antall. I 1970 klamret prisfornuftige Vauxhall Viva fortsatt seg til en respektabel syvende plass blant Norges mest solgte personbiler. 

Siden bar det ubønnhørlig utforbakke: I 1974 tok Vauxhall Cresta den lite glamorøse tittelen som Norges 10. minst solgte biltype (kilde: bilstoff.no).

Liv i ilden

Selv om aller siste Vauxhall trillet ut fra norsk forhandler på starten av 1980-tallet, holder Norsk Vauxhall Klubb flammen høyst levende – med over 1100 følgere på Facebook. I tillegg finner vi en annen gruppe, Vauxhall Norge, med omtrent like stort antall disipler.

Tross disse klubbenes gode folkeopplysningsarbeid, sies fortsatt mye rart om Vauxhall:

– Standardgreia er: «Det er samme bil som Opel», selv om det ikke stemmer. Andre igjen hevder at det elektriske Lucas-anlegget «bare er dritt», og minner om vitsen «Gud skapte lyset, Lucas ga oss mørket». Selv har jeg aldri hatt noe slikt tull med bilen.

En annen gjenganger er skjellsordet «rustbøtte».

– Men på den tiden rustet jo de fleste biler, mest fordi de ble solgt nye uten skikkelig understellsbehandling, smeller Pedersen tilbake.

Gratinert snegle

André Steenmark-Rødder i Stavanger innrømmer glatt sin sans for sære kjøretøy, spesielt franske frosker, unnskyld: biler.

Hils på Talbot Matra Murena, asfaltens «gratinerte snegle».

Den erkefranske sportsbilen – med Weberforgasser-matet 2,2 liters motor – er blant de mektigste opplevelsene i Rogalands trafikkbilde – innenfor et beskjedent format, såvidt over fire meters lengde.

– Som 14-åring observerte jeg en Murena for første gang, og ble rett og slett betatt. Tenk, noe så uvanlig som en knallrød, ekstremt lav sportsbil med tre seter foran. Jeg overbeviste meg selv om at jeg en dag skulle eie nøklene til en slik.

Den som kan vente

40 år skulle gå før sjansen bød seg.

– Men jeg reagerte for tregt, og en annen entusiast kjøpte herligheten. I fjor, fire år senere, kom samme eksemplar igjen på markedet. Jeg slo til, fløy til Oslo for å hente den – og kjørte lykkelig hele veien hjem til Stavanger.

Steenmark-Rødder har gitt den franske skapningen kallenavnet «Baguetten», etter den lysebrune fargen på interiøret. Stavanger-baguetten er ett av rundt 10 000 eksemplarer fabrikken tøt ut mellom 1980 og 1983.

Folk slenger mest kommentarer av typen: «hva slags bil er dette»?

– Mange gjetter på noe Italiensk, mens de aller fleste har aldri hørt om Talbot Matra Murena og synes den er kul – om litt rar – med disse tre setene.

En slags Toyota?

Nå som før, kan eiere av gammelfranske biler fort oppfattes som spesielle. Langs veien får bilen uansett mange tomler opp – og lange blikk.

– En gang ga en fyr uttrykk for at han trodde den var en slags Toyota, ler Steenmark-Rødder.

Til publikum som orker å lytte, kan han fortelle at Talbot Matra Murena er etterfølgeren til Simca Matra Bagheera (1973-1980). Begge generasjoner ble bygget på Matra-fabrikken i distrikt-Frankrike for Simca, som i 1980 ble til Talbot. Matra var i tre tiår, fra 1960- til 1980-tallet, fransk bilindustris kreative drivkraft – som foreslo og bygget konsepter de store merkene sjelden hadde ressurser til å utforske selv.

– Tre voksne, skulder til skulder, oppleves intimt, og sittestillingen er rar om man rager over 1,80 meter. Resultatet er blant annet at andregiret havner bak kneet, rapporterer Steenmark-Rødder lattermildt.