Her er påsketrafikkens mest kreative framkomstmidler

Påsken er høytid for ... selvplagere som stortrives i lange, utmattende, meningsløse køer.

Nå er mulighetene store for å oppleve både bilkø, slalåmkø, vaffelkø og dokø – før lønsj.

For i påsken skal over 1,5 millioner nordmenn kjempe seg vei til og fra hytta: Om du er vel bevart, er det lurt å tenke annerledes.

Hva om den forbasket dyrebare tiden som kalles «ferie» er følelsen av å være et fritt menneske, og ikke en slave av andres påske-forventinger? I så fall, sjekk Motors utvalgte humørspredere: Bombardier-snøbussen i Jotunheimen, skiseiling på Finse, puddersykkelen Flex, de sakte Syklistenes Landsforening og René Zagros på mc og snowboard:

Fotograf og forfatter René Zografos i Oslo kjører både snowboard, Mini Countryman og Triumph Bonneville Street Twin motorsykkel – og har nettopp utgitt sin ellevte bok: «Det planeten trenger: Vegansk livsstil».

På ryggen har han en røslig sekk med snowboardstøvler, briller og hansker – og på utsiden av samme sekk har han festet et rundt to kilo tungt snowboard – på tvers – med et vingespenn verdig en kongeørn.

– Planen er å kjøre de bratte, svingete veiene forbi Holmenkollen og opp til slalåmbakkene på Tryvann. Tidligere år har jeg observert noen få folk på scootere og motorsykler lastet med ski eller brett, og tenkte: Nå vil jeg gjøre det samme.

Før turistene

For Zografos føles slike friske turer aldri kalde:

– Jeg kjører motorsykkel på tampen av vinteren, når veiene er tørre, fordi det gir litt av samme følelse som å stå på snowboard ned en bakke: Vind i ansiktet, kontakt med naturen – og vissheten om å være i ett med farkosten, forklarer han.

Brettet stikker såpass ut på begge sider at han tar seg god tid, og dropper å prøve å kjøre forbi eventuell tilløp til bilkø.

– Jeg foretrekker å komme meg av gårde før de store mengdene skiturister våkner. Når trafikken øker, er jeg allerede på vei hjem igjen – i motsatt retning.

Han har modifisert eller bygget om detaljer som sete, eksosanlegg, styre og dekk.

– Mest for å få sykkelen til å se enda mer retro ut. Den er ikke blitt mer behagelig å kjøre, men har fått et såkalt caféracer-preg. Begrepet hinter til looken fra motorsyklenes storhetstid – da det var en kultur for å kjøre fra kafé til kafé og ta seg ut.

«Caféracere» skal gjerne ha brede dekk, lavt styre og helst en liten «kåpe», altså vindavviser i front.

Noen minus ved bråtidlig-vår-kjøring? Jo, alle de lumske hullene i asfalten som kommer til syne etter en røff vinter:

– Vær varsom. Motorsykler og tråsykler er spesielt utsatt. Jeg har aldri sett så mange skader i veibanen som i vår, advarer han.

En av Norges mest spesielt spektakulære påsketurer skjer ombord i en dings som kan se ut som en blanding av retrofuturistisk ufo og urgammel tanks. De historiske beltebilene «Bombardier Snowmobile» går vanligvis åtte ganger daglig fra Tyin (på grensen mellom fylkene Innlandet og Vestland) til Eidsbugarden og Fondsbu i løpet av senvinteren og våren.

Forklaringen på framtoningen er at det kanadiske selskapet Bombardier skrudde sammen farkostene fra midten av 1940-tallet til begynnelsen av 1980-tallet.

Alene i Norge

Med 12 eksemplarer i stallen har Jotunheimen og Valdresruten Bilselskap (JVB) Norges mest omfangsrike samling – og ganske sikkert en av de de største i verden. Det eldste kjøretøyet som kjøres, er en tapper 1954-modell og det seneste en 1976-årgang.

Enkelte av beltebilene er motoriserte med en antikvarisk, driftssikker plugg av en Chrysler Industrial 5,4 liter V8-motor med 180 hk – mens de fleste er utstyrt med en noe mer oppdatert «Edelbrock» 5,7 liters V8-motor med 310 hk.

Hvert beltekjøretøy frakter opptil 14 glade turister, skiutstyr og nok annet stæsj for noen dagers opphold i fjellheimen

Selskapet JVB er alene i Norge om å benytte beltebil i ordinær rutetrafikk og kaller selv opplevelsen «levende historie, transport og turistattraksjon». I ti år etter tiår har transporten foregått uten problemer – husk bare fornuftig pakket bagasje, slik at den tåle uventet regn, vind og snø – der den er stroppet fast til taktoppen.

For 2500 kroner får du et todagers kræsj-kurs i sporten «skiseiling» på Finse, togstasjonen på Bergensbanen midt mellom Norges største og nest største byer.

Det flate landskapet beliggende 1222 meter over havet gir ifølge eksperter samme klima som Antarkis – og er som skapt for å spenne på skiene og brette ut et fallskjermlignende, fargerikt seil.

Skiseiling kan minne om en langt mindre utstyrs- og ferdighetskrevende versjon av kite-sporten – selve seilet veier ofte bare litt over én kilo. Når vindretningen er riktig, trekkes du opp fjellsider, og på flata kan du fare trygt og raskt av gårde.

Polfarer Børge Ousland har en skiseiler-rekord i Antarktis på 226 kilometer – i løpet av 16 timer. Knappe fem timer fra Oslo og tre timer fra Bergen ligger det isbelagte Finsevatnet og venter på alle som har med hjem, varme og vindtette klær: Randoneeski låner du gratis om du bor på Hotel Finse 1222.

Syklistforeningen.no argumenterer med «klisterfri» påskeferie når den minner om prosjektet «Grønne sykkelruter». Syklistenes landsforening har blinket ut 51 bilfrie sykkelstier rundt landets åtte mest folketette, urbane konsentrasjoner: Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Fredrikstad og Sarpsborg, Kristiansand, Grenland (skien Porsgrunn) samt Drammen.

Stiene ligger som oftest der våren bruker å komme først.

Foreningen oppfordrer til å knipse bilder langs traseene og lempe dem ut i sosiale medier – gjerne med emnetaggen #klisterfri.

For rundt 50.000 kroner kan du pugge begrepet «snowbike» og fyke avgårde på elektriske Flex – en lettbent skapning signert den kanadiske produsenten Envo, som markedsfører seg som det nordamerikanske landets største på strømbasert mobilitet.

Styret er koblet til en enslig skiplanke i front – og pedalene, som minner om systemet som finnes på elsykler, virker på beltedriften der bak.

Farkosten skal kunne klatre og kave seg i styggbratte bakker med inntil imponerende 25 prosents stigning.

Rekkevidden oppgis ærlig nok til å variere fra beskjedne 15 til mer anstendige 50 kilometer – avhengig av terreng. At man neppe får testet batterikapasiteten i lunt sommervær, sier seg selv.