Ingen biler er mer frekt sjarmerende enn de franske

Noen måler bilentusiasme i illsint motorlyd og aggressiv frontdesign.

Et godt alternativ er å måle bilmoro i antall kilo sjarm.

Franske kjøretøy er elsket spesielt for selvstendig tenking gjennom løsninger som skaper undring og nysgjerrighet – og, ja, ganske ofte vidunderlig forvirring.

Sjekk vippevinduet til 2CV, de bakre blinklys-hornene til DS, blikket til frontlysene på klassiske Peugeot og det bøllete-med-glimt-i-øyet oppsynet til små Renaulter.

Det er synd på folk som aldri får oppleve franske bilers snodigheter. Derfor samler vi her fem frekke eksempler fra Fransk bildag, arrangert i mai i år av Norsk 2CV Klubb:

Heng på Roger Isaksen, Øystein Silius, Erik Holde og Siv Øyen Holde, Tove Olafsen og André Verheugen og Ingrid Marie Hvidsten:

Roger Isaksen driver hobbybil-butikken L & R Youngtimers på Dal i Akershus og kan i teorien velge og vrake blant mange snasne familie- eller sportsbiler fra nær fortid, men stiller med en arbeidsbil.

– Jeg digger Peugeot 305 varebil: Med tiden har alle typer klassiske varebiler man så overalt i gatene i Frankrike, blitt sjeldne.

Franskmennene kaller varebilene «fourgonette», mens engelskmennene: «panel van».

– Jeg synes det er så tøft med yrkesbiler som er varianter av vanlige familiebiler, som her, stasjonsvognen. Denne er en 1988-modell, men mange tror den er eldre, fordi Peugeot lanserte 305 allerede på slutten av 1970-tallet.

Peugeoten ble tatt inn til Norge for fire år siden av en nordmann som skulle hjem fra Frankrike, men da det ble noe kluss med flybillettene, kjøpte han like godt bilen – som han tenkte han kunne selge igjen da han var vel hjemme i Norge.

– 1580 kubikk er langt fra voldsomme krefter, men motoren gjør en god jobb.

Den berømte vinkelreima alle snakker om: Viftereima går i vinkel rundt motoren.

– Det er jo ganske sært, skratter han: – Mange klarer ikke skifte, men de som kan, gjør det på få minutter.

Jålet opp bilen

Han bruker bilen til å transportere ting som dekk, felger og diverse bildeler.

– Jeg får ofte høre:«Sånn firmabil skulle vi hatt».

Han har pyntet varebilen med det han kaller «bredda stålfelger fra Peugeot 106 Rallye S2»:

– De kler jo bilen. Og jeg har satt inn seter fra 305 GTX, altså toppmodellen av personbilutgaven. De ble ikke levert fra fabrikk i noen varebil. Jeg har jålet opp mitt eksemplar med disse deilige velursetene, for på jobb vil jeg trives ombord, fastslår Isaksen.

Øystein Silius arbeider hos Sveits’ ambassade i Oslo, som sjåfør og tekniker – og med ansvar for ve og vel til både biler og bygninger.

– Jeg hadde først en Renault 12 og en Renault 15 som jeg dessverre ikke fikk orden på, og en grei kar i Førde lurte på om jeg ville bytte dem inn i hans Renault 18. Derfor står jeg med den her nå, ler han.

Bilpreferansene hans styres av ting som hvilke favoritter han hadde blant leke- og modellbiler i oppveksten.

– Formene og fasongene er slikt som setter i bevisstheten, analyserer han.

Duver avgårde

Renault la inn femtegiret da fabrikken presenterte nyheten 18 nærmest samtidig med sportsbilen Fuego (spansk for «ild») – som hadde mye av den samme linjeføringen som på tampen av 1970-årene brøt med fabrikkens tidligere skapninger.

– Jeg liker spesielt hverdagsbilene fra noen tiår tilbake, dem folk kjenner seg igjen som knapt finnes mer, fordi de av åpenbare har blitt oppbrukt – og dessverre i liten grad har blitt tatt vare på.

Tradisjonelt har Renault vært franske bilkjøperes rasjonelle valg, mens Citroën har vært assosiert med kreativitet. Selv om konstruksjonen er tradisjonell, er seter og fjæring av det mykere slaget.

– Som mange andre franske biler bare duver den avgårde. Interiøret er forresten like stille som i en ny bil, rapporterer Silius.

Erik Holde og Siv Øyen Holde ruller inn på grusplassen med en illrød Peugeot 204 décapotable – det siste betyr på norsk at den har kalesje som kan skrelles av.

Erik har 45 års fartstid i Bertel O. Steen, avdeling Drammen, først som lærling i 1978, siden servicesjef, og nå på post i ettermarked.

Han hadde tidligere en maken 204 som forsvant ut av livet hans

- Så kom jeg over denne og ble glad. Dette er eneste eksemplar av åpen, takløs 204 som Bertel O. Steen noensinne importerte. Vi er bare de tredje eierne, fastslår Erik.

I de to foregående eierskapene gikk den som «konebil», et antikvarisk begrep som nå forlengst er parkert.

Begge er medlem av Norsk Peugeot klubb.

– I sommer sikter vi mot Ålesund med denne i forbindelse med klubbtur. Og vi har tidligere kjørt den til steder som Voss og Eidfjord, forklarer paret.

På spørsmål om hvordan paret vil beskrive «fransk kvalitet», former Siv hendene til et hjerte.

– Peugeot har laget mange flotte, solide biler – og derfor solgte merket i tidligere år mye her i landet, supplerer Erik.

Tove Olafsen på Tjøme i Vestfold tyter ut meldinger og oppdateringer om Gladbilen Lykke på nett (Facebook ) – til stor underholdning for følgerne – men i dag forlater både hun og bilen med de svære øyevippene den virtuelle verden og sjekker ut virkeligheten.

– 2CV er lykken: Jeg hadde et sterkt forhold til denne minste Citroënen allerede som liten og eide et eksemplar som ung, forklarer hun.

I mange år gikk hun rundt og følte på et savn.

– Jeg fant liksom igjen selve Lykken for noen år siden, da jeg kom over dette eksemplaret av arten.

Siden håndmalte og dekorerte hun egenhendig klenodiet i detalj, og gjorde den fullstendig til sin: Man kan trygt si at det ikke finnes maken til Gladbilen Lykke. Men: Hvor pokker går grensen mellom lykke og nytte?

– Altså, jeg bruker for eksempel gjerne tre timer bak rattet på å kjøre og kjøpe et brød.

Havari

For et par år siden sviktet bremsene på og Olafsen og bilen landet på taket.

– Denne skjøre konstruksjonen tåler jo ingenting, alle minst å bli kastet rundt. Den ble jo egentlig totalhavari.

Viktigst av alt: Til alt hell kom Olafsen uskadet fra dramaet.

– Jeg var aldri tvil om at jeg skulle få bilen bygd opp igjen – for man vraker ikke sitt barn, sier hun bestemt.

André Verheugen og Ingrid Marie Hvidsten fra Oslo braser inn på parkingsplassen til det franske biltreffet med en vibrerende Visa Club fra 1979 – omtrent som en sprengklar syrinknopp som plutselig blir til et dirrende grønt blad i vårsola.

I 1978 slapp Citroën sin Visa løs på verden – med skarve 36 hester.

– Den låter som en symaskin. Når du gir bånn gass her, minner det om pedalen på en symaskin. Og inni ser den ut som et litt rotete, hyggelig syskrin – med mange designdetaljer. Dashbordet er uoversiktlig, men funksjonelt. På den måten fungerer egentlig alt veldig bra, oppsummerer Ingrid.

Under panseret sitter den svakest motoriserte versjonen – en oppdatering av den gamle tosylindrede 2CV-motoren med aner tilbake til 1948, i motsetning til de sterkere variantene med Peugeots fire sylindre på 1,1 liter kubikk.

– Enkelte ganger føler man det går sakte. Men i går kjørte vi til Kongsvinger og holdt minst 110 på motorveien, rapporterer André.

Småbilen er i særklasse den mest iltert vårgrønne bilen på treffet denne lørdagen.

Den siste, ekte?

– Fargen understreker at den er en morsom bil, fordi den har sjarm. Det hjelper også ar kjæresten min er det jeg vil kalle «veldig frankofil», mener Ingrid.

Hvordan lukeparkere den litt glemte, forsmådde Visa, blant de mest ikoniske Citroënene, hvor mange av modellene var langt forut for si tid?

– Jeg ser på Visa som én av modellene på toppen av dette hierarkiet, for den var kanskje siste ekte Citroën med egne løsninger, før den nye eieren Peugeot tok for mye styring. Det låter muligens provoserende, men det får så være, fyrer han av, og legger til:

– Visa er kanskje ikke direkte pen, men den er interessant.