– Norske bilister er engstelige for å skille seg ut

Noen av oss vil ha bil med innredning lik en trivelig, engelsk pub. Fasong med krimskrams som hentet fra et lite, rufsete slott utenfor London. Motor og drivverk som lever sitt eget, spøkelsesaktige liv på skremmende, sjarmerende vis.

Er det rart vi aldri slutter å elske erke-engelske kjøretøy?

Også de motoriserte egotrippene som sørget for britisk bilindustris brutale død. Merkene som ble borte i en støvsky på engelske country roads, en stolt, sta og streikerammet industrihistorie som nærmest bare etterlater luksusdyrene Aston Martin, Bentley, Jaguar, Land Rover, Mini og Rolls –reddet av utenlandsk kapital.

Entusiastene smeller klistremerket «Vær kritisk, kjøp britisk» på koffertlokket og smetter inn i vårtrafikken, for å vise nordmenn at bil fortsatt kan handle om selvstendig tenking. Bli kjent med Svenn Andre Nedberg-Grøsland, Niels Christian Nielsen og Chris Kehus:

Chris Kehus i Askim i indre Østfold kjører Mercedes til daglig og Austin Maxi (1969–1981) når han har lyst. Briten er blant de mest utskjelte av British Leylands mest forhatte biler – hver bidige produksjonsdag fra 1969 til 1981.

«Landkrabbe»

Den smarte grunnkonstruksjonen kopierte tvert Minis geniale konsept, der alle fire hjul er godt plantet ytterst i hvert hjørne – kjøreegenskapene ble fantastiske, men utseendet led.

Kallenavnet er fortsatt «landkrabben». Folka som fortsatt tar vare på bilene, lovpriser likefullt raringen:

– Demping, sittekomfort og enkel motor å skru – der vinner Austin over min Mercedes, rapporterer Kehus, som har eid flere eksemplarer av det tyske merket.

– Om du kombinerer Mercedes’ kjørefølelse med Austins komfort, får du den perfekte bilen, oppsummerer mekanikeren – som også jobber som kundemottaker på bilverkstedet rett ved hjemstedet.

Søsteren var Maxiens forrige eier:

– Da hun skulle selge den igjen, grep jeg muligheten. At den er så sjelden, gjør eierskapet ekstra spennende, mener han.

Oljeskift bør planlegges minst én måned i forveien:

– Oljefilteret er jo så spesielt at det må bestilles fra England, flirer han.

At Maxi ble en salgsflopp for det skakkjørte bilkonsernet British Leyland, bryr Kehus seg lite om.

– Det kompakte ytre gir overraskende raus, innvendig plass. Og til folk som sutrer over britisk kvalitet kan jeg melde at den aldri har sviktet meg.

Stygg? Kul?

Han og bilen har hatt mange glade møter med eldre:

– Mange kommer begeistret bort og utbryter at de ikke har sett denne bilmodellen på 50–60 år.

Bortsett fra i kommentarfeltet til Facebook-gruppen «Norske veteranbiler», har han knapt fått høre at den er «fin».

– Kommentarene går gjerne på at den er stilig, interessant – og «så stygg at den er kul». De mener selvsagt, som meg, at den er svært sjarmerende, ler Kehus.

Niels Christian Nielsen i Trondheim pleier to eksemplarer av TVR – et merke som for litt siden var den engelske byen Blackpools hissige, rå Porsche-konkurrent.

Den ene er en 1968-modell Vixen serie 1 med Daimler 2,5 liters V8-maskin, og den andre en T350n fra 2004 med hjemmebrygget, fabrikkbygd rekkesekser på 3,6 liter.

– De to føles som samme bilen, bare med 36 års mellomrom, ler han og forteller om oppvekst i en anglofil familie, der nær alle biler var engelske.

Den uredde, hjemmekoselige lille fabrikken ble grunnlagt i 1946 av Trevor Wilkinson, som lot de hardtklingende konsonantene i fornavnet forme firmanavnet.

– TVR er undervurderte, evigvarende underdogs, men gir til gjengjeld «bang for the bucks» (mye krefter for penga, red.anm.), lover Nielsen.

T350 veier knappe 1150 kilo – og tyter samtidig ut 350 hk.

– Jeg er oppriktig redd den bilen. Her er en lett nervøsitet hver gang jeg kjører den, for den kan kaste deg baklengs gjennom en hekk, om du ikke husker at du mangler både ABS, antispinn og traction-kontroll, sier han – med kjærlighet i stemmen.

– Sjelen til en bil sitter jo i feilene, også kalt «idiosynkrasiene». Til sammenligning mangler feilfrie, japanske biler litt sjel, etter min mening.

Lyden = viktig!

Nielsen koser seg med å kjøre noe radikalt annerledes.

– Disse produserer i tillegg voldsomt hissig lyd, som får hårene til å reise seg i nakken.

Og glassfiberkarosseriene ruster ikke:

– Men det gjør derimot rørrammen – ergo er man like langt, skratter han.

Merket TVR eies i dag av en gruppe britiske forretningsfolk.

– Det rykters om en nyhet på strøm, men den blir neppe noe for «die hard»-entusiaster, som kjører disse på grunn av lydbildet. Det gjenstår å se om TVR klarer å lansere en ny bil, undrer han.

Svenn Andre Nedberg-Grøsland i Bingen i Buskerud driver klubben Rover 75 & MG ZT Entusiast Norway i lag med to gode venner.

– Jeg har alltid har hatt sans for vakre, engelske biler, og 75 har alle de rette detaljene på plass: Design, detaljer og personlighet, ramser han opp.

Han falt pladask for biltypen allerede i 2009, da han fikk prøvekjøre et eksemplar av arten.

11 år senere shoppet han sin egen, som da var et rent reparasjonsobjekt.

– Jeg liker å kjøpe et utgangspunkt som trenger en gjennomgang, slik at jeg kan bli ordentlig kjent med bilen – og oppgradere den på min måte.

Usynlig brikke?

At stilige sedaner med karakter forsvinner fra veiene, synes han er synd og skam.

– Altfor mange norske bilister er engstelige for å skille seg ut og ta egne valg – når du i stedet burde bidra til å pryde trafikkbildet med biler som faktisk sier noe om deg. Og ikke at du bare er en usynlig brikke i et stort puslespill, fyrer han av.

Fra før skjøtter han en MG ZTT, som er den langt mindre kjente, sportslige tvillingsøsteren til Rover 75.

– Bilene er enkle og greie å reparere, deletilgangen er god og prisene fornuftige.

Rover bygget 75 under BMWs eierskap (1994–2000), noe som sørget for en god del tysk teknologi ombord.

Nedberg-Grøsland har likevel opplevd skuffelser, som vannlekkasje i kupé og bagasjerom, samt el-kontakter under sete – som umotivert aktiverer varsellampen for airbag.

– Kjørefølelsen er finstemt og stabil, men langt fra revolusjonerende. Interessen min for Roveren handler mest om former, konkluderer han.