Drømmer om Ferrari fra 1976

Hva koster bilholdet deg?

– Jeg har to biler, men bruker ingen av dem. Jeg pendler mellom leiligheter i Bergen og Oslo, ettersom hva slags vær det er der. 

I Bergen har jeg en Saab 95 3,0 liter V6 Turbo fra 2002, som ikke ble importert til Norge i det hele tatt. Med norske avgifter ville den den gangen ha kostet 580.00 kroner.

Jeg fikk tak i den som «importbil» da den var et par år gammel. Da skulle jeg stifte familie og ville ha en bil som fortsatt gikk bra – og var trygg. 

Så har jeg spart på min lille racerbil fra ungdomstiden: Peugeot 205 GTi 1,9 liter 1988-modell. Jeg kjøpte den da den var seks år gammel. Den er klassifisert som veteranbil og står parkert i garasjen til moren og faren min på Toten. 

Forsikringer og veiavgift for to biler – la oss si at bilholdet mitt koster 20.000 i året.  

Saaben var to–tre år gammel da jeg kjøpte den, og den er det registeringsskilter på. Men jeg har ikke brukt den, fordi jeg ikke har bruk for bil i verken Bergen eller Oslo. Men jeg har et forhold til bilene, og de koster meg penger hvert år – uansett. 

Saaben må jeg få inn på et verksted for å få sjekket om det er liv i den. Peugeoten har jeg fikset opp nå. Planen er å få skilter på den så fort som mulig, slik at jeg kan få brukt den litt i sommer. Den er blitt en verdifull bil etter hvert. Det er veldig få igjen av akkurat den modellen, som er den mest ettertraktede. 

Jeg har fått noen bud, men svart at «nei, den er min, og den skal jeg kose meg med». Jeg ga 74.000 kroner i 1993. Nå tipper jeg at jeg i hvert fall kan få 300.000. Det ble solgt en på auksjon i London nylig for 89.000 pund (cirka 1,1 millioner kroner). Den hadde imidlertid gått kun 5000 kilometer og var helt som ny. 

Min har gått 220.000 kilometer. Den er ikke helt som ny. Men den er helt original.

Best: biler fra 1955 til 1985

Da den ble kjørt som mest, var jeg lokalavis-journalist på Gjøvik, med en fast spalte som het «By og bygd». Det innebar at jeg kjørte rundt i hele Vest-Oppland for å dokumentere små og store saker – helst små.

Jeg tjente greit, men det var fint å få litt kjøregodtgjørelse i tillegg. Så da ble det turer til Nord-Torpa og Snertingdal for å ta bilder av hoggorm i veien og hull i gjerdene.  

Nå kjører jeg mye leiebil og låner bilen til foreldrene mine, når jeg har jobber på Østlandet. Jeg tror jeg kjører mellom 5000 og 10.000 kilometer i året. 

Jeg har kun eid tre biler i løpet av 42 år. Jeg er interessert i biler – og har kjørt mange – fordi jeg er veldig interessert i design. Jeg er som et levende oppslagsverk når det gjelder biler fra 1955 til 1985, fordi biler fra før 1955 bare unntaksvis er fine – og etter 1985 det samme: unntaksvis fine.

Det var noe med den tidsperioden. Av de hundre vakreste bilene i verden, er 95 fra den. Det var bare fantasien som satte begrensninger for de som da designet bilene. Italienere, engelskmenn, franskmenn, tyskerne – alle overgikk seg selv i den perioden. 

Jeg sporer kanskje av nå. Men jeg hadde en vanvittig kjøreopplevelse i Florida sommeren for to år siden. Onkelen til en jeg da var samboer med, samlet på Ferrari. Da jeg satte meg bak rattet i en av dem – Ferrari 275 GTB fra 1963 – påpekte jeg at den ikke hadde setebelter. Eieren svarte at «hvis du skulle kjøre av veien, vil du være glad for at det ikke er det». Den koster 45 millioner. 

Autobahn-gir

Jeg er glad i gamle sportsbiler. Det skal lukte olje og bensin av dem; det skal ikke være servo, du skal kjenne skrapinga i girkassa. Mest mulig kjøreopplevelse. Det viktigste for meg er ikke at bilen tar meg fra A til B, men hva som skjer fra A til B. 

Min første bil, etter at jeg fikk førerkort som 18-åring, var Golf GTI Mk2, den andre modellen av Golf GTI. Jeg er enebarn og hadde inngått en avtale med moren og faren min om at hvis jeg ikke begynte å røyke og lot være å kjøpe moped, skulle de sponse sertifikat og bil.

Altså, på Toten kjører du opp på 18-årsdagen. Der er du sjanseløs uten bil, både i det sosiale livet og i kjærlighetslivet. 

GTI-en ble kjøpt på Gjøvik av noen som hadde importert den fra Tyskland. Den var såkalt autobahn-giret. Det vil si at du i første gir kunne få den opp i 110 kilometer i timen, med den hensikt å kunne kjøre inn på Autobahn i høy hastighet. 

Girkassa var mekka på og grei. Men «ingen» hadde tenkt over at mye riving og sliting fra motoren ville tære på motorfestene. Jeg måtte skifte dem fire ganger i løpet av to–tre år.  

Hvordan påvirket kostnadene dine valg av  bil? Hvilke råd deler du gjerne når det gjelder smart bilhold?

– Før jeg kjøpte kruttønna av en Saab, hadde regjeringen Stoltenberg akkurat vært ute og sagt «redd miljøet, kjøp dieselbil». Alle skulle kjøpe dieselbil. Bensin var så katastrofalt ræva for hele kloden. 

Dieseldrevne biler var vesentlig billigere enn bensindrevne. Selv om Saaben hadde en enorm motor, var det planlagt økonomi som var årsak til at jeg kjøpte den. Samtidig var den utrolig kul. Kjøpet var også motivert av at det skulle komme et par unger i løpet av noen år: god plass, trygg bil.

Så, etter et par år, var det den absolutt dummeste bilen du kunne eie. Myndighetene gjorde om på hele opplegget, til hvor mye veier bilen, hvor stor motor, antall hestekrefter – da var det avgjørende for prisen. Ikke om den gikk på diesel eller bensin.  

Bare tommeltotter

Råd med tanke på smart bilhold? Ja, ikke bruk bilen din. La den stå. Nei, men — dette er det sikkert delte meninger om – jeg har aldri kjøpt ny bil. At det skulle lønne seg å kjøpe ny bil, har jeg aldri klart å regne hjem. En ett år gammel bruktbil koster 500.000 til 600.000 kroner hvis den har kostet 700.000 til 800.000 som ny. 

Så ødelagt blir ikke en bil i løpet av ett år. Mitt råd: Ikke kjøp ny bil.

Den rimeligste formen for bilhold er å kjøpe en ganske ny bruktbil og kjøre den til det ikke er noe igjen av den. Faren min er der. Han har hatt fire biler i løpet av 60 år.

Hvordan foretar du vanlig vedlikehold, som støvsuging og vask av bilen – er du nøye, selv om bilene dine stort sett står stille?

– Nei, Saaben har bare stått der, og så har småfuglene tatt det de vil ha. I Bergen er det saltvann i vindkastene. Den har rustet litt. Peugeot 205-en har jeg under presenning. Den tar jeg frem og vasker med jevne mellomrom. 

Den står på treplanker, slik at dekkene ikke skal råtne, og den må startes i nye og ne, oljeskift og væskeskift.

Skifte av hjul og oppbevaring av hjul?

– Åh nei, det er jul en gang i året for meg. Da jeg brukte bil, ble hjulene til Saaben oppbevart på dekkhotell. Det var veldig kjekt. Jeg synes det er moro med bil, men har ti tommeltotter. Mekke på bil klarer jeg ikke. Jeg er heller ikke flink til å skifte dekk og sånne ting. Det er best å sette bort, og heller betale litt for.  

Til Peugeoten har jeg piggdekk. På Toten er det egentlig bare det som gjelder om vinteren. Der blir det hålkeføre innimellom. Gode vinterdekk hjelper lite. Du må ha pigg. Det skjønner alle på bygda. 

asdfasfd

Husker du i hvilken grad du sjekket servicehefter og historikk da du for lenge siden kjøpte bilene dine som brukt? Hvor lang levetid mener du en bil bør ha?

— Saaben hadde vært kjøreskolebil, med pedaler på begge sidene foran. Alle papirene for den var i orden. Jeg var trygg på at den var i god stand, og det viste den seg å være.

Peugeoten kjøpte jeg av en venn av familien, og gjennom en bilforhandler, som hadde sjekket heftelser og slike ting.  

Hvor lang levetid en bil bør ha, kommer an på hvorfor du kjøper nettopp den bilen. Er det fordi det er en kul bil du har lyst til å ha? Da må på en måte bilens levetid være lengre enn din egen. Hvis du kjøper en bil fordi barna dine nå er bitte små, bør den vel ha en levetid på fire til seks år, helt til barna kan sette seg inn og feste setebeltene selv. 

En bil bør vare så lenge du vil den skal vare, hvis du tar vare på den. Jeg synes den i alle fall bør vare lenger enn en vaskemaskin: Åtte til 10 år, eller til dagen etter at garantien er utløpt. 

Hvor parkerer du bilene?

– Den ene står i min carport i Bergen. Saaben tar egentlig bare opp plass. Men det er min carport, og hva jeg har der, er strengt tatt min sak. Jeg kunne selvsagt skrotet bilen og leid bort carporten til en hyggelig pris, men de genene har jeg ikke. 

Den på Toten står trygt plassert i garasje med alarm, og selvskudd – Reodor Felgen-feller i fleng. 

Er det bruks- og nytteegenskaper i bilene dine som du føler du må ha? Hva lytter du til når du kjører?

– Peugeoten er veldig, veldig liten. Den veier bare 820 kilo. Det er et under at det er plass til meg i den. 

Den er ikke utstyrt med servostyring og kjempetung å kjøre. Jeg må omtrent stå i setet for å klare å trykke inn clutchen. Det er imidlertid en del av kjøreopplevelsen. 

Men jeg skulle gjerne hatt en ryggesensor i den. 

Saaben har det. Det var en ordentlig luksusbil for sin tid, utstyrt med blant Harman Kardon-anlegg: 18 høyttalere, kassett- og CD-spiller. 

Får jeg koblet telefonen min til anlegget i bilene jeg leier, lytter jeg til mine egne spillelister. Ellers setter jeg ofte på NRK Sport. Ikke for å høre på sport, selv om jeg er veldig interessert i sport. På NRK Sport er det nemlig veldig sjelden sport. De spiller stort sett musikk, og musikken er for folk som er interessert i sport – og i min alder. 

Det hender jeg lytter til nyhetspodkaster. Aftenpodden og Giæver og Gjengen, og så er jeg blitt glad i NRKs Desken brenner. Litt på Harald og Tore. 

Men det er stort sett musikk: ProgMetall og norsk, moderne Jazz. Mountain Jazz, som det er døpt i utlandet. 

Hvilken farge har bilene dine?

– Svart metallic på Saaben, mørk grå metallic på Peugeoten. De blir fort møkkete. Men det er bedre enn hvit. 

Hvilken farge som er pen, kommer helt an på bilen. En hel haug biler fra 1970-tallet er ganske fine som oransje, spygrønne, brune. Lamborghini på 1970-tallet brukte en ganske rar fargepalett. Men den passet veldig bra. 

Til Peugeot 205-en min var det fire farger å velge mellom: Hvit, blå, rød og grå. 

Drømmebilen

Du har bare eid tre biler totalt. Vil du karakterisere noen av dem som dårlige bilinvesteringer?

– Selv om jeg nå sikkert kan kondemnere Saaben, har jeg hatt den i veldig mange år. Peugeoten stiger bare i verdi. Golfen solgte jeg ikke med særlig tap i det hele tatt. 

Jeg har ikke gjort noen dårlige bilinvesteringer. Det tror jeg, bank i bordet, jeg ikke kommer til å gjøre, heller. Jeg har en idé om at jeg skal jobbe alt jeg orker i noen år, for så å kjøpe meg en «drømmebil» jeg kan kjøre litt rundt med om søndagene – i sol.

Da sa du «drømmebil», som er det siste spørsmålet: Hvilken type bil er din drømmebil?

- Jeg har lyst på en veteran-Ferrari. De blir dyrere og dyrere, de også. Jeg har vært på skuddhold noen ganger, men så har det skjedd et eller annet – «bom, låg høger», som Ola Lunde ville ha sagt.

Men nå – gi det et par år – så skal jeg være rett oppunder å kunne realisere en slik drømmebil-greie. Og jeg er såpass til totning at jeg tror jeg kommer til å ha den på Toten. Ikke for at det er viktig å ha bil på Toten. Det er mer det at jeg ikke har lyst til å være han som kjører rundt i Oslo, han den litt gamle karen som kjører rundt for å vise seg frem.

Derfor kommer jeg til å kjøre på små skogsveier, der ingen kan se meg. 

Hvis jeg kunne velge, ville jeg gått for en 275 GTB – men jeg har ikke 45 millioner. Ferrari 308 GTB fra 1976 eller 1977, en sånn som han «Magnum PI» hadde i den detektivserien. Den er litt svak i motoren, men veldig veldesignet – av en 26-åring, som fikk full frihet av Ferrari til å designe en ny bil.

Det må bli en sånn.