– Land Cruiseren er et spørsmål om liv og død

Hva slags forhold har du til NRC Flyktninghjelpens nær tusen Land Cruisere?

– For de fleste nordmenn er bilen til glede og nytte. For oss er bilene og lastebilene våre et spørsmål om liv og død for millioner. Vi har cirka tusen kjøretøyer i over 40 land. De er helt avgjørende når vi skal klare å gi hjelp til nesten 10 millioner mennesker, flyktninger og fordrevne i krig- og krisesoner.

Toyota Land Cruiser er helt dominerende av de vanlige kjøretøyene. Det er en meget robust firehjulstrekker. Den kan ta oss frem gjennom alle veiløse strekninger, over ørkensand eller inn i regnskog med enorme lag søle og dammer.

Og den er rimelig, med tanke på at det er en arbeidshest under ekstreme forhold i frontlinjene.

Jeg sitter ikke mye bak rattet, men jeg sitter mange timer i passasjersetet eller i baksetet når jeg er på besøk i felten. Siste uke i Sør-Somalia (i slutten av august, red.anm.). Da kjørte vi kanskje 20 timer i bil i løpet av fem dager, for å komme frem til flyktningeleirer og områder hvor vi gir nytt land og jordbruksmuligheter til tusenvis av mennesker som har flyktet fra krig og tørke.

Neste uke skal jeg kjøre fra Kabul til Kandahar i Afghanistan. Det tar syv timer (cirka 495 km, red.anm.)  

Fra Saab til Audi

Husker du din første bil?

– Jeg var i min første jobb, i internasjonale Røde Kors i Genève i Sveits i 1986, og kjøpte en Saab 99. Den var jeg veldig glad i. Vi kunne kjøre rundt i både Sveits og nærliggende Frankrike. Den var gammel og god, men gikk som en klokke.

Jeg hadde Peugeot i mange år og var veldig fornøyd med det. Da barna var små, hadde vi til og med en syvseter i en periode, og en stasjonsvogn. Den varte veldig lenge. Ulike deler av den ble holdt på plass ved hjelp av grå gaffateip.

Nå har jeg en 2015-modell A3. Den har gått rundt 150.000 kilometer. Den brukes som regel til langkjøring, og hvis jeg skal kjøpe noe som må fraktes. Stort sett har vi utrolig gode veier i Norge, sammenlignet med det vi er vant til ellers i verden. Etter å ha sittet og ristet i en Land Cruiser, og liksom følt at en nyre henger ut av det ene øret og leveren er opp i halsen når vi endelig kommer frem dit vi skal, er det veldig behagelig å kunne kjøre til hytta i Jotunheimen i min gamle A3.

 Jeg bor og jobber i sentrum av Oslo. I byen bruker jeg sykkel. Den er så gammel at den ikke blir stjålet.

Har du privat gjort noen dårlige bilinvesteringer?

– Nei, det har faktisk gått bra. Vi har aldri hatt dyre eller fine biler.

Farlig kjøring

 Kravene til vedlikehold av Land Cruiserne må være veldig høye?

– Vi har veldig gode lokale sjåfører. De kan skifte dekk raskt når de ryker, og de kan hjelpe hverandre opp fra groper og vannhull – eller over strekninger der veiene har forsvunnet på grunn av flom.

Sjåførene er blant våre viktigste ansatte. Vi har 14.000 hjelpearbeidere i NRC Flyktninghjelpen. Til tusen kjøretøyer har vi rundt tusen sjåfører. Alle får intern opplæring i «sikker kjøring». Mange tror at det i mange land først og fremst er kuler og granater som dreper hjelpearbeidere. Men for dem er det minst like farlig å måtte bruke mange timer på veien. Flyktningeleirene ligger ofte langt fra byene, og dermed er risikoen for frakt- og transportulykker veldig høy.

Vi har dessverre mange trafikkulykker hver måned, året rundt.

Det alle verste som kan hende, er hvis vi skulle kjøre på et barn i en landsby. Vi er veldig strenge på at sjåførene skal overholde fartsgrensene og kjøre forsiktig.

Det er stort sett mannlige sjåfører. Marie-Noelle Mamadjitonga (sjåfør siden desember 2024, red.anm.) er en av få kvinnelige sjåfører i et muslimsk, fattig land som Tsjad. Men vi får stadig flere dyktige kvinner bak rattet. I Ukraina har det i perioder kun vært kvinnelige sjåfører, fordi mennene er innkalt til krigstjeneste.

Vi har mange kontrolltiltak. Etter hver kjørt distanse, må enten jeg eller den lokale lederen kvittere antall kjørte kilometer i en loggbok. Bilene skal ikke bli brukt privat, og den profesjonelle bruken skal være i samsvar med antall liter medgått diesel eller bensin.

Det er snakk om uveisomme områder og lange distanser. Hvordan får dere fylt drivstoff?

– Land Cruiseren har stor tank. Sjåførene må stå opp ved femtiden om morgenen for å fylle den opp, før vi skal dra av gårde ved sekstiden. Hvis vi skal kjøre langt, har vi med reservekanner med drivstoff. I tillegg har vi lokale depoter i leirene og lagre rundt omkring.

Nå er det slik at diesel må fraktes i tankbiler kanskje fra Mombasa på den kenyanske kysten, og langt av gårde gjennom Sør-Sudan for å komme til Sudan. Det innebærer at dieselen blir dyr, og ettertraktet mål for væpnede styrker.

Skulle gjerne eid dem

Er det bruksegenskaper ved Land Cruiseren du setter ekstra stor pris på?

– Mange av Land Cruiserne er ganske gamle. I Øst-Kongo, der vi nå er med på å bekjempe Ebola, kan bilene være 15 til 20 år gamle. De er avskrevet for lenge siden. Vi har kjøpt dem brukt, og så kjøres de helt i bunn.

Halvparten av alle bilene våre har vi kjøpt selv, den andre halvparten leaser vi. Hvis vi hadde hatt råd, ville vi kjøpt alle. Det er klart mye billigere over en periode på fem til ti år. Problemet er at vi får penger og bevilgninger for ett år om gangen. Derfor er det vanskelig å investere i kjøp av alle bilene.

Hvilken farge har Land Cruiserne?

– Flyktninghjelpen er i vanlige konflikter anerkjent som nøytrale og uavhengige. Da er det viktig å bli sett av de stridende partene. Emblemet vårt har oransje farge: «Her kommer hjelperne, nå må vi ikke skyte».  

I andre land må vi bruke diskré biler uten logo, fordi det er for farlig.

Våre virksomhetsområder er ikke Norge, Sverige og Sveits. Det er Gaza, Sudan, Iran, Somalia og Afghanistan – steder med krig og voldsomme naturkatastrofer.

Hva lytter du til i Land Cruiseren: walkietalkie, lokalradio eller musikk?

– Det, også. Men jeg har ofte behov for å sove. Folk roterer så å si ut og inn av bilen mellom hver av stedene vi oppsøker. Det er lokalt ansatte som brifer meg om hva vi skal se i neste leir, ved den neste skolen. Det blir man trøtt av. Ryggen min er som regel ganske stiv etter å ha sittet fem til syv timer i bilen.

Viktig TV-aksjon

Du har godt sovehjerte? Hvor lenge skal du sitte i en Land Cruiser, humpende rundt i farlige områder og ulendt terreng?

– Ja, det har jeg. Men som regel er det et spørsmål om å bli tilstrekkelig trøtt. Da er problemet at hodet «hopper» rundt. Det er vanskelig å sove når du med jevne mellomrom stanger hodet i taket eller mot vinduet.

Jeg kommer til å holde på med det så lenge jeg kan gå. Jeg har vært i FN og Røde Kors, og nå Flyktninghjelpen i mange år (siden 2013, red.anm.) Det er dette jeg kan og er interessert i. Det vil nok ikke vare evig. Jeg trekker på årene, og det tar litt på. Det er ryggen som er vondest, men den blir alltid god igjen.

Jeg ser frem til neste tur. Mitt privilegium er at jeg ser at vårt hjelpearbeid nytter. Nå har vi TV-aksjonen, og er desperat avhengig av at den blir vellykket med tanke på innsamlede penger. Vi har nemlig tatt på oss ansvaret for å gi 400.000 mennesker tak over hodet i Gaza, Syria, Afghanistan, Sudan, Kongo og Tsjad – hvor Marie-Noelle er en av våre helter (se svar på spørsmål 4).

– Sjåførene i over tusen kjøretøyer er ryggraden i vår virksomhet. Uten dem ville vi ikke nådd ut til de som mest trenger hjelp, når de som mest trenger den. Vi er i frontlinjen der få andre driver hjelpearbeid, og det gjør vi takket være modige sjåfører og gode «arbeidshester» – Land Cruiserne og de større lastebilene.    

Har du noen bildrømmer på vegne av organisasjonen du leder?

– Drømmen er at vi skal klare å elektrifisere bilene, slik at vi slipper å transportere dyr diesel over store avstander, som også er utsatt for plyndring av en eller annen bevæpnet bevegelse. Det tror jeg gradvis vil skje de neste 10 årene, og at vi da har gratis energi, fordi vi vil eie våre egne solcellepaneler på Flyktninghjelpens samlingsteder rundt omkring i landene.

Vi har flere steder bygd carporter med solcellepaneler på takene, som sørger for strøm til våre lokale kontorer. Men nesten ingen av bilene våre er elektriske. Ved å bruke solenergi – der det er masse sol – kunne vi for eksempel i Sudan driftet bilene ved hjelp av vår egen lokale solenergi.

Foreløpig er imidlertid ikke batteriteknologien og ladekapasiteten god nok. Med ny teknologi, som Toyota er veldig interessert i, kan det store spranget komme. Da vil vi bli uavhengige av lange og dyre forsyningslinjer for diesel.