– Kiwi-kundene mine spør om å få kjøpe den

Hjælp, hele 3,7 millioner gærninger har førerkort i Norge.

Vi snakker trygge, trivelige bilister, men også trege, uopp­merksomme, tutende og hissige sjeler – og det som verre er.

Noen ser håp i en ny generasjon. 

Etter en dipp for 10 år siden har stadig flere unge etter pandemien valgt å ta lappen. Samtidig stiger interessen for bilkultur generelt.

Motor tester trenden på det store «Høsttreffet for veterankjøretøy» på Knapper i Nord-Odal, arrangert av Trond og Lars-Martin Jernberg. 

Dagens motto: Du behøver ikke være gammal for å kjøre gammal bil:

Fredrik Jakobsen fra Sand i Hedmark sklir inn på den høstblaute gressletten i en nattblå Dodge Le Baron med ildrødt interiør. Plysj-setene, dørpanelene og dashbordet står i fargesterk kontrast til nåtidens grå Tesla-univers.

– Historien er litt morsom, begynner han. 

– I 1981 kjøpte en dame kjøpte den ny: Hun beholdt den faktisk i hele 43 år, til 2024.

I noen korte måneder rakk et par andre eiere å ratte amerikaneren, før Jakobsen nylig fikk overta den.

Beistet het egentlig Chrysler LeBaron, men ble solgt under søstermerket Dodge i Norge og enkelte andre land. 

Etter lanseringen i 1981 varte produksjonen i fire år, før kolossen ble erstattet av en langt mer kompakt sak. 

Men fortsatt med det svulstige modellnavnet i barokke emblem-bokstaver på koffertlokket.

Jakobsen nyter kompisers kommentarer om bilens strøkne tilstand, til å være såpass tilårskommen. 

Han får også godord fra eldre som mener «bilen er rå».

Atter andre hinter til at den ser mafia-aktig ut. 

– Det er litt gøy å høre. Man føler seg jo litt boss når man kommer rullende. Og lyden av V8-motoren på 5,2 liter, såkalt 318 smallblock, er jo krem. Kjørefølelsen i eldre amerikanere er rett og slett gøy.

Hedmarkingen opplever at stadig flere unge får interessen for veteraner. 

– Jeg kjenner mange i ung alder med veteran, og andre som har lyst på en. Dodgen har ennå ikke tjent som festbrakke, men jeg håper etter hvert på litt party ombord.

Les om flere bilentusiaster her!

• 

  Vi som liker Kina-biler:

  Lager Kina de morsomste bilene?

• 

  Vi som pimper Teslaen:

  Hvem er Norges frekkeste Tesla-eiere?

• 

  Vi som hyller 340:

  Er dette Volvos svar på Pippi Langstrømpe?

• 

  Vi med spesielt bilantrekk:

  Er dette Norges beste og verste biltur-antrekk?

• 

  Vi som elsker bilmesse:

  Hun blander kaffegrut i billakk

• 

  Vi som makser garasjekosen:

  Garasjen er den nye stua: Møt stue­grisene!

• 

  Vi med uvanlig bilvalg:

  Byttet trøtte e-Golf i topp Toyota

• 

  Vi som elsker svensk kvalitet:

  Saab? Vi nekter å gi slipp!

• 

  Vi med Volvo-vibber:

  Norsk kjærlighet til Volvo er sterk som svensk stål

• 

  Vi som lever for bruktkupp:

  Slik vil gutta pynte veggen hjemme

– Denne VW 1600-en har tidligere gått i bygda i mange år. Jeg kjøpte den av min svogers far, som hadde tatt jobben med totalrenovering, forteller Ola Bjørklund i Nord-Odal i Hedmark.

Det beste ved Folkevognen er ifølge Bjørklund lydbildet og superkreftene, samt det moderniserte utseendet. 

– Det verste er derimot setene. Nyere, solbleika racingstoler passer dårlig i en 1970-taller, ler han.

Nordodølen mener antall ungdom med gammalbil-interesse minsker. 

– Til gjengjeld får jeg ofte skryt av eldre folk, ler han, og legger til at Bobla nylig besto EU-kontroll med «null hull».

Veteranbilsamlingen består av i alt fire objekter: 

I tillegg til Bobla har han en BMW 728i, en Volvo 242 etter bestefaren Ingvar Sørli – samt en småtøff Mercedes t1 lett lastebil arvet av samme bestefar, som brukte den i årevis i forbindelse med sin vidgjetne møbelbutikk. 

– Jeg bor nå faktisk i samme bygg som den forretningen, sier Bjørklund fornøyd.

– Folk har ramlet inn på Kiwi og spurt hvem som eier Marinaen – og sier de ønsker å kjøpe den, forteller Marina Østby fra Skotterud i Eidskog: 

Hun jobber hos den lokale Kiwi-butikken, og parkerer innimellom sin Morris Marina utenfor.

I bygda har de fleste fått med seg at hun selv heter Marina, og at årsaken muligens er familiens interesse for britiske kjøretøy.

Likevel: Jo yngre folk er, desto færre ser på Marinaen: 

– På hjemstedet er interessen snarere økende for amerikansk bil. De aller fleste som kommer bort for å prate, er eldre folk med Marina-minner. De gir også uttrykk for glede over at jeg, som er yngre, tar vare på et spesielt stykke bilhistorie.

Enkelte forbipasserende bekrefter sine solide bilkunnskaper ved å navngi bilen korrekt, men nesten like mange spør om den er en Opel. 

– Det er greit: Opel er også fine biler, skratter Østby.

De færreste husker at Marina var blant Norges most solgte åk på midten av 1970-tallet: Gunstig pris og raus plass skapte interesse, i hvert fall et par år.

Østbys eksemplar av arten er noe så sjeldent som en usolgt bil, som først fikk registreringsskilt i 1989. 

– Marinaen hadde kun gått 19.000 da jeg overtok den. Askebegeret er ubrukt, og motoren starter alltid.

Kiwi-kunder som tror de kan kjøpe både kneippbrød og Morris Marina på samme handlerunde, må smøre seg med tålmodighet – eller noe annet seigt: 

– Det er hyggelig at folk spør om å få kjøpe den, men jeg vil alltid si at bilen ikke er til salgs.