Faren døde – bilen ble sorgprosess

Værsågod: En bil du ikke har bedt om, men som du plutselig får omsorgen for.

Arver du et vidunder på fire hjul, er det bare å ta imot og brette opp ermene.

Alle kan vi ha godt av å ta oss av en pleie­trengende veteran med akutte behov og uante gleder. 

Hvert år takler tusenvis av nordmenn det å arve en bil på svært ulike måter. 

Her er Motors to utvalgte som har maksimert tilfeldighetene – heng på Mazda 626-mann Kåre Henning Lindtveit (se lenger ned i artikkelen) og fersk BMW M5-eier Merethe Tønnesen:

Merethe Tønnesen i Sandnes kommune i Rogaland har en intenst blå BMW «E28» M5, arvet etter sin kjære far – viden kjent som ivrig BMW-entusiast, og ikke minst som en kjær og jovial formann i BMW Carclub Rogaland.

I 1986 skal en bilsamler-sjeik ha bestilte det sjeldne eksemplaret i fargenyansen «Minerva blue». Bilen ble betalt, men aldri hentet. 

BMW brukte den i reklame, før den ble solgt til Spania – hvor Baader Meinhof-banden rappet den. 

Terroristene var kjent for å bruke slike raske biler til bankran. M5-en ble gjemt på en låve og gjenfunnet først etter syv år. 

Interiøret viste seg å skjule tomme maskingeværpatroner. 

– Jeg har fortsatt en av disse patronene liggende i bilen, forsikrer Tønnesen.

Faren Bjørn hadde fått kjøpe bilen i Norge for rundt 300.000 kroner. – Pappa mente at til og med dekkene er fylt med tysk luft.

Gjennom hans 18-årige eierskap ble det sjeldne eksemplaret av 5-seriens topputgave hyllet med et utall priser og pokaler. 

– Så fikk dessverre pappa dødelig kreft, men vi rakk mange gode samtaler om hans siste ønsker.

Som enearving skulle hun overta leiligheten og to andre BMW-er, ved siden av juvelen M5: En Compact 323ti og en mer moderne BMW 520i.

– Jeg forklarte pappa at jeg verken hadde interesse eller psyke til å kjøre M5-en. Jeg mente den måtte selges, for jeg kom nok til å grine bare av å sitte bak rattet, husker hun.

Under arrangementet «E30 Meet» i Sokndal spurte de unge gutta i miljøet pent om de kunne få låne bilen til minnestund. 

– Der skjedde noe med forholdet mitt til bilen. Jeg kjørte inn i ringen av flere hundre frammøtte. Minneordene, respekten og det ene minuttet med stillhet gjorde at jeg brast i gråt.

På et senere BMW Car Club Norge-treff fikk den ene rå BMW-en etter den andre pokaler. Til slutt ble M5 kåret som vinner. 

– Jeg trodde jeg skulle besvime av glede.

En ekstra premie ventet, hvor dommerne og lederne i klubben uttalte: 

«Dette er en pokal til ære for en stolt pappa, hans datter, og den blanke, blå M5-en.»

I farens begravelse i 2024 holdt hun tale: 

«Jeg har nå bestemt meg for å beholde bilen. Jeg har fått bruke den på flere treff, og det har jaggu blitt mange pokaler på oss. Det fineste er likevel alle vennskap. Jeg hadde aldri kommet dit jeg er i min sorgprosess, uten bilmiljøet.»

«Freude am Fahren», står det på farens gravstøtte, sammen med grafisk tegning av M5. 

– Han er begravd med førerkortet mellom hendene, opplyser Tønnesen.

Les om flere bilentusiaster her!

• 

  Vi som «gillar» Volvo 164:

  Amerikansk glis? Nei, en grom Volvo

• 

  Vi som liker Kina-biler:

  Lager Kina de morsomste bilene?

• 

  Vi som pimper Teslaen:

  Hvem er Norges frekkeste Tesla-eiere?

• 

  Vi som hyller 340:

  Er dette Volvos svar på Pippi Langstrømpe?

• 

  Vi med spesielt bilantrekk:

  Er dette Norges beste og verste biltur-antrekk?

• 

  Vi som elsker bilmesse:

  Hun blander kaffegrut i billakk

• 

  Vi som makser garasjekosen:

  Garasjen er den nye stua: Møt stue­grisene!

• 

  Vi med uvanlig bilvalg:

  Byttet trøtte e-Golf i topp Toyota

• 

  Vi som elsker svensk kvalitet:

  Saab? Vi nekter å gi slipp!

• 

  Vi med Volvo-vibber:

  Norsk kjærlighet til Volvo er sterk som svensk stål

Kåre Henning Lindtveit har jobbet på Porsgrunn-kinoen Charlie siden 1987. Samme år ble hans mørkeblå arvegods på fire hjul skrudd sammen på fabrikken i Japan.

Den 43 år gamle Mazdaen er en småsjarmerende 626 LX 2.0, som hittil knapt har rullet 62.000 km. Den lokale forhandleren Liabil solgte den ny i Lindtveits oppvekstbygd Drangedal.

I 2017 arvet han og den ene broren bilen fra onkelen, som hadde hjemmeadresse vegg-i-vegg.

– Vi kjente heldigvis bilen godt og hadde i tillegg kjørt den med jevne mellomrom da onkel var i live. Onkels ulike Mazdaer opp gjennom årene behandlet han gjerne så pent at kunne selge dem igjen for prisen han opprinnelig kjøpte dem for, ler Lindtveit.

Varetrekket sitter fortsatt på setene. De første årene, på veteranbilløp og -treff, synes han egentlig japaneren var for ny. 

– Men nå begynner den å få oppmerksomhet.

Mazdaen er blant få eksemplarer av arten som har overlevd: 

– Den fikk rustbehandling da den var tre år gammel og har siden alltid stått i garasje.

For noen år siden måtte brødreparet skifte bensintanken, som viste seg å være opprustet fra innsiden. 

– I fjor ble registerreim og vannpumpe byttet. Vi kom plutselig på at det kunne være lurt, med tanke på hvor gammel den var, gliser han.

Eneste minus er onkelens valg av innstegsmodell: 

– Uten servo er Mazdaen fryktelig tung på rattet. Og uten et femtegir er turtallet i høyeste laget allerede fra 80 km/t.

Film- og veteranbilentusiasten har også en amerikansk raring fra 1961 av merket Metropolitan – samt en betydelig eldre 1928-modell A-Ford Tudor. 

Med disse to og Mazdaen får han alle tenkelige oppmerksomhetsbehov dekket. – Jeg har alltid vært glad i stikke meg fram, forsikrer Lindtveit.