KLAR MED «TREDJE VERDENSKRIG»: Astri Sjuls har gått så langt at hun har skapt sitt eget ordforråd for å beskrive Mercedesen.Alle foto: NIKOLAS GOGSTAD
Jeg som elsker bilen min...
«Hadde jeg visst at fiffen kjører G-Wagen, hadde jeg aldri kjøpt den»
Astri Sjuls kaller sin Mercedes kjærlig for «Tredje verdenskrig». Geländewagens fryktinngytende front skiller seg ut i et stadig mer homogent trafikkbilde.
I en miniserie først publisert i magasinet Motor 2/2024 møter vi folk som omfavner bilen som sin bestekompis.
Å være inderlig glad i ting er langt fra straffbart. De fleste av oss har et eller annet på en hylle, i en skuff eller i et uthus de aldri i livet kommer til å kvitte seg med. Forskjellen mellom en gammel symaskin, en porselensdukke på den ene siden – og en fire og en halv meter lang bil på den andre – er mest størrelsen.
Halve Norge er i overkant glad i biler. Bevisene flommer over i sosiale medier, i nettfora og ikke minst på alle klubb-treff som skjer gjennom hele sommerhalvåret.
Likevel skiller enkelte entusiaster seg kraftig ut i dette landskapet.
Mercedes-Benz Geländewagen
Militærbil introdusert som sivilbil i 1979.
Produsert uendret inntil 2018, da den fikk oppgraderinger.
Håndbygget i Østerrike.
En Günther Holtorf kjørte sin G 900.000 km gjennom 215 land uten trøbbel.
Også spesialbygget som pickup med 6 hjul.
De kan fortelle en humørfylt, halsbrekkende historie om hvordan akkurat de ble fanget i et bestemt merkes fold – og ble der. Disse overgår floskler som «merkelojalitet». Det er disse som ER merket.
Motor har snakket med sjåfører som lever opp til få eller absolutt ingen forventninger om merke-entusiaster. Her er én: Astri Sjuls.
Vil ikke ha «likbil»
Astri Sjuls på Jessheim, barnevernspedagog i Bufetat, ratter kølsvart Mercedes Geländewagen på det tiende året.
– Hadde jeg visst at fiffen kjører Geländewagen, og at noen ser på den som en kaksebil, hadde jeg aldri kjøpt den. Før Mercedesen og barna raste jeg rundt i en sliten Toyota Corolla som jeg kjøpte for 6000 kroner.
– Jeg har egentlig risikoaversjon og er lite glad i faste utgifter. Ingen billån! Jeg mener at ting skal koste sjukt lite, men selv jeg skjønte til slutt at jeg måtte opp fra 6000 kroner.
Hun vurderte ulike biltyper like fort som hun avfeide dem.
– Skal jeg først betale litt, gidder jeg ikke «likbil», altså stasjonsvogn, hvor alle jo må legge seg ned for å kunne kjøre rundt. Jeg måler 1,82 og er like lang på en lørdag som på en mandag.
Når Sjuls prater om Mærsja, kaller hun den «Tredje verdenskrig».
– Sværingen utstråler alvor og kompromissløshet. Du blir aldri ferdig med å fylle tanken, men det tar også litt tid å tømme den. Vi er begge like lite aerodynamiske, advarer hun.
– Jeg ser bilen som en life-size Barbie-bil, hvor jeg kan sette meg inn i den romslige førerplassen med strake bein, akkurat som Barbie-dukka.
Samlet sett har «G» en kø av gode egenskaper absolutt ingen andre kjøretøy har – også utover det fiffige firehjulstrekket.
– Den er en ganske jålete bil, men så er den ikke det likevel. Jeg sammenligner den gjerne med en svart kjole som alle burde ha i skapet. Den kan passe overraskende mange, også småbarnsforeldre. Barnevogna ruller du bare rett inn. Om du vil, kan du pynte den med krom og digre felger, men det er virkelig ikke nødvendig.
– Geländewagen er en «dra til tryne»-bil. Folk tenker: «Og stor bil skal du ha, men kjøre kan du ikke». Alt i alt er den bare min bil.
– Veldig mange sier de ønsker samme bil, men veldig få kjøper det. Jeg forstår ikke: Folk er engstelige for bruktbil uten garanti. Personlig tror jeg ikke en bil selvantenner dagen etter at jeg har anskaffet den. Jeg har dessuten kjørt min tidligere Toyota Corolla uten olje, og trivdes godt med det. Min bror, bilmekanikeren, sa lattermildt: «Du trenger ikke skifte olje, for her er det ingen».
Riktig kjøreantrekk ligger alltid klar i midtkonsollen.
– Hjerteformede briller er tingen for meg: Folk tror det er brillene til Peppa Gris, men på brillerammen står «Yves Saint Laurent». Det er jo ganske gøy.
Sjuls har ellers alltid med en Jerven-duk ombord:
– Den er et slags overlevelsesplagg som også fungerer som telt under ekstreme forhold. Jerven-duken er Geländewagen i stoff, analyserer hun.
Hun bruker bilen til ting som å frakte materialer til å bygge hønsehus og innta den selvoppnevnte rollen som «tidenes skrotnisse».
– Når jeg tar bilen og hengeren til avfallsstasjon og bruktbutikk, kommer jeg ofte hjem igjen med flere ting enn jeg hadde med meg. Men jeg er mye på loppiser – ikke bare dynga, ler hun.
Kjører man en spesiell bil som Geländewagen, er «hilseplikt» en uskreven regel.
– Jeg hilser på alle, men det er ikke alle som hilser på meg. Folk med raske briller og høy caps. Når jeg kjører mannen min sin arbeidsbil, en Toyota Hi-Ace, hilser jeg da på andre eiere av samme biltype, da også.
Annonse
Aldri ny bil
Hun har aldri brydd seg om greier som «nybilfølelse».
– Jeg har aldri hatt ny bil, og har heller ikke lyst. Mercedesen har nettopp vært til omlakkering, noe som var mannen min sin idé. Jeg synes det var helt unødvendig. Bilen var sort før, og er sort nå, flirer hun.
– Jeg vil ikke kjøre de samme bilene som du finner i boligfelt – som jeg kaller «champagnetoppen», en ghetto for dem med høyest inntekt – hvor du må forbi snørr og førti fartsdumper bare for å komme hjem. Husene står så tett at du ser alt naboen eier. Derfor velger de samme type biler.
I en tenkt situasjon hvis alt ryker og hun måtte kvitte seg med eiendeler, går bilen før stereoanlegget og Vestfold-bunaden.
– Jeg solgte faktisk bilen i 2017. Det endte med at jeg angret meg og kjøpte den tilbake bare to dager senere. Det har vi i familien ledd mye av.
Hun fnyser av spørsmål om bil og identitet. Hvem er hun uten Geländewagen?
– Jeg er akkurat den samme, lover Sjuls.
– Når barna eventuelt flytter ut, kan jeg eventuelt bytte til den korte G-varianten. Eller skaffe en AMC Pacer med lyseblå flammelakkering, som den i «Wayne’s World»-filmene.