Bli med tilbake til vikingrøttene på Hebridene

Hebridene ligger stadig strødd vest i havet for Skottland, slik det gjorde da de første vikingene ramlet inn på midten av 700-tallet.

Det var Syden, bokstavelig talt: Det norrøne navnet var Su∂reyjar, Sørøyene, kjent som Suderøyene i kongesagaene.

Den som reiste fra den norske vestkysten kom først til Nordøyene (dagens Orknøyene) etter et drøyt døgns seilas med god vind. Et betydelig antall fortsatte ferden enda litt vest før de svingte sørover – til Suderøyene, i den sørvestlige utkanten av Norgesveldet.

REISEFAKTA

– Øygruppa Hebridene ligger vest av Skottland. De består av to hovedgrupper, de indre og de ytre Hebridene. Stikkord for opplevelser underveis er natur, historie, whisky og tweed.

– De ytre Hebridene består av omlag 100 øyer, 15 av dem bebodd. De største er Barra, South Uist, North Uist, Benbecula, Harris og Lewis (de to siste utgjør to deler av samme øyområde). Fra østkysten til det skotske fastlandet er det omlag 70 km.

– De indre Hebridene ligger tett på den skotske kysten, og har 36 bebodde øyer. De største er Skye, Mull, Islay og Jura. Skye er den eneste øya som har broforbindelse til fastlandet.

– Fergeselskapet CalMac (www.calmac.co.uk) binder sammen øyene med sine ruter mellom tilsammen 24 ulike destinasjoner. Bestill i god tid.

– Både SAS og Norwegian flyr til Edinburgh. Med bil herfra tar det snaut tre timer til fergeterminalen i Oban, og omlag fire timer fra flyplassen til broen på Skye.

Mange plasserer vikingtiden tidsmessig mellom 750 og 1100. Hebridene var blant stedene der norrøne jarler styrte og fylte somrene med plyndringstokter til langt ut i det 13. århundre.

I 853 ble Ketil Flatnese innsatt som høvding av Harald Hårfagre, men noen pålitelig representant var verken han eller etterkommerne. På slutten av 1000-tallet var det stadige uroligheter mellom norrøne og lokale høvdinger rund baut omkring Irskesjøen.

For Magnus Berføtt, nummer 17 i den norske kongerekken og sønn av den første norske konge som kunne lese og skrive, ga urolighetene rom for handling.

Han dro på tokt vestover.

Ekspansiv politikk

Magnus Berføtt er beskrevet i Heimskringla som en «rask, herjelysten og driftig mand». I våre dagers Wikipedia konstateres det tørt at samme Magnus «stod med varierende hell for en aggressiv og ekspansiv norsk utenrikspolitikk».

Fire år etter at han dro vest falt Magnus i et slag ved Ulster. Etter ham ble det norske grepet om øyene løsere, og i 1266 avstod Magnus Lagabøte endelig Hebridene til den skotske kongen.

Vikingene kom til vanns, og stadig er det skip som gjelder for den som vil besøke en av Hebridenes 51 bebodde øyer.

Du kan riktignok kjøre til én av dem, Skye, men alle andre veier dette samfunnet går via en ferge: CalMac Ferries.

Vi hadde tatt vel så lett på fergetidene som vikingene, og oppdaget raskt at du ikke kommer deg rundt uten å planlegge fergeruta like nøye som overnattingene.

Men hva skal du egentlig planlegge for på en tur til Hebridene?

Whisky-industri

La det først være klart:

Dette er ikke Syden.

Øysamfunnet er delt i to hovedgrupper av øyer, De indre og de ytre Hebridene, og mellom de ytre og Nord-Amerika finnes det bare én eneste ting: Vann.

Med 15 grader i lufta en god sommerdag og vindene rett inn fra Atlanterhavet er ikke Ytre Hebridene stedet du reiser for å bade, selv om strendene er hvite, vakre og lange.

De indre Hebridene er mindre utsatt, tilsammen 36 bebodde øyer i overkommelig fergeavstand fra den skotske vestkysten. Og det er på de indre øyene du finner den største turistattraksjonen, whiskyen.

Whisky er et av skottenes viktigste eksportprodukter, og en god slump av landets drøyt 100 destillerier ligger ute på Hebridene.

For noen hundreår tilbake var dette fattigfolks drikk, med kvalitet deretter. I boka Øyene i Vest (et must for enhver som bare tenker på en tur hit!) refererer forfatter Kirsti MacDonald Jareg en skildring fra en reise til Hebridene i 1695:

«…første slurk påvirker alle delene av kroppen: to teskjeer av denne drikken er en riktig dose; og hvis en mann drikker mer enn dette, vil pusten stoppe opp og han vil være i livsfare…».

I dag genererer whiskyproduksjonen eksportinntekter på over 40 milliarder kroner og 35.000 mennesker knyttet til næringen. På 1800-tallet ble hele landsbyer etablert rundt de nye destilleriene.

Få steder har whiskyproduksjonen sterkere røtter, bokstavelig talt, enn på øya Islay, helt sør på indre Hebridene. Ingen steder fantes flere ulovlige brennerier. I dag sørger åtte aktive destillerier for at øya er av de viktigste områdene for Skottlands whiskyproduksjon.

Islay-whiskyens særpreg er den kraftige røyksmaken, som i sin tur stammer fra torven man bruker i ovnene som tørker byggkornet.

Høyt i Skye

Skye er reisemål nummer én på Hebridene, ikke bare fordi det er lett å komme dit på grunn av fastlandsforbindelsen, men like mye for et fantastisk vakkert fjellområde med ypperlige turmuligheter.

Ved siden av Edinburgh og Loch Ness er dette faktisk en av Skottlands tre mest besøkte turistdestinasjoner.

Sgurr Alasdair, som er høyeste topp i fjellkjeden Cuillin, ligger riktignok ikke mer enn 992 meter over havet, men toppen er spektakulær nok. Det går stier fra veikrysset Sligachan, hvor det både er hotell og campingplass, men den artigste veien til topps går med båt fra landsbyen Elgol (helt sør på Skye) inn til Loch Coruisk, en innsjø du bare kommer til med ferge. Herfra er det sti opp til Sgurr Alasdair.

Den nest største øya på indre Hebridene er Mull, og du bør ikke dra til Hebridene uten å få med deg denne øya.

Hit fører ingen bro, men fergeturen fra fastlandet er kort, uansett hvilket av anløpene du velger. Mull er drøyt åtte mil fra nord til sør, med noe av det fineste og mest varierte landskapet som finnes på Hebridene.

Du kan saktens ta en kort utflukt for å se lundefugl på naboøya Staffa eller kanskje en hvalsafari, men er du heldig dukker delfiner opp i havna i nydelige Tobermory, øyas største tettsted med sine 700 innbyggere.

Svipptur

Ferga mellom de indre og ytre Hebridene tar mellom to og fire timer, avhengig av destinasjonene du velger. Når båten legger til i Lochboisdale, helt sør på South Uist på de ytre Hebridene, har du den snodige følelsen av å være riktig langt hjemmefra.

Landskapet er flatt, trærne er få og høyhusene enda færre. Vestavinden har stått inn her lenge.

Fra sørspissen på South Uist er det i prinsippet halvannen times kjøring på flate, rette veier til nordenden av naboøya North Uist. Derfra går ferga til Lewis and Harris, som tross navnet bare er én øy, rent geografisk. Som de gode skotter de er, så er folk enten fra Harris (i sør) eller fra Lewis (i nord)…

Men som vertskapet på vår bed-and-breakfast i South Uist svarte da vi spurte om reisetider og severdigheter: – Reisen over South Uist tar ganske nøyaktig mellom 90 minutter og tre uker.

Det stemte på en prikk for vår del, men vi møtte dem som var over tidsgrensen forlengst. Ekteparet Vicky og Lee Harrison kom hit fra Dorset i sør-England for 12 år siden.

– Vi liker fred og ro, sier Lee Harrison, som en påminnelse om at briter kan kunsten med understatements. Bortsett fra naboen på den andre siden av veien er det ikke hus å se her de har slått seg ned på en avstikker fra en allerede øde riksvei gjennom South Uist.

– Men hvor mange bor det egentlig her? prøver vi.

– Altfor mange, svarer han – og gir kona Vicky en hånd. Hun står med klippemaskinen og håndterer et raggete monster av en sau.

– Lee reddet ham fra en holme her ute for ni år siden, slang ham over skulderen og bar ham hjem. Nå er han vår kjælesau. Egentlig skulle vi spise ham, men nå er han som en hund, og går sammen med de to hestene våre, sier Vicky.

– Noe av det fineste her ute er at du kan fange all maten du trenger: Gås, kanin, hummer, krabbe. Det er bare å velge, istemmer Lee.

Industri i nord

The Uists er i det hele tatt for dem som kan like det enkle og autentiske. Skal du finne industri, må du nord til Lewis and Harris.

Her finner du til gjengjeld Hebridenes eneste globale merkevare, tweed-stoffet. Dette grove ullstoffet har en århundrelang historie på Hebridene. Tweed produseres også andre steder, men Harris Tweed er en beskyttet merkevare.

Den opprinnelige Harris Tweed var ikke bare spunnet og vevet på Ytre Hebridene, men ulla var også fra lokale sauer og ble farget ute på øynene. Stoffet er gjerne tykt og grovt, og delvis vannbestandig – noe som ikke er helt ueffent her ute hvor været ofte preges av blåst og regn.

Forsøk på storindustrialisering av tweedproduksjonen tidlig på 2000-tallet endte i gigantfiasko, og i dag finnes de tre store produsenter.

Men det unike er selve veve-prosessen utføres av lokale vevere som er selvstendige små foretak. På det meste var det 400-500 stykker, idag er det drøyt 140 mennesker som livnærer seg av veven. En av dem, Norman Mackenzie, bor 10 minutters kjøring fra fabrikken i Shawbost.

– Jeg begynte å veve da jeg var tenåring, men så dro jeg til Glasgow for å jobbe. Først i 2000 kom jeg tilbake hit til Harris. Naboen min hadde en vev, og en kveld for åtte år siden da vi satt hos ham og tok en whisky sa jeg at jeg gjerne ville ta over veven. Det fikk jeg, heldigvis. Jeg liker tradisjon, liker at vi tar vare på den arven vi har fått, akkurat som jeg husker min onkel vevet da jeg var liten. Dessuten liker jeg å lage et vakkert produkt, sier Mackenzie.

Mønstre i hodet

På den snart 100 år gamle veven lager han én tweed i uka, 60 meter lang. I løpet av en effektiv time vever han 3-4 meter. Tilsammen har han 60 ulike mønstre, laget helt etter eget hode.

Et av nøkkelkriteriene for at stoffet skal kunne markedsføres og selges som Harris Tweed, er nettopp vevere som Norman. På fabrikken i Shawbost, som omsetter for over 120 millioner kroner i året, er det 90 ansatte, men ingen vevere. Det er en betingelse at ullgarnet fra de tre møllene veves til stoffer hos nettopp de selvstendige veverne. Etterspørselen er stor, antallet vevere er økende. Det betyr ikke at Norman Mackenzie sitter ved vevstolen hver ledig stund.

– Slett ikke, for vi har en sterk religiøs tradisjon her, sier han – og legger til:

– Jeg vever for eksempel aldri på søndager.

– Da skal du ikke tjene penger?

– Jo, gjerne det. Men jeg skal ikke forstyrre naboen.

Kilder: Kim Hjardar og Vegard Vike: «Vikinger i krig» (Spartacus, 2011), Kirsti MacDonald Jareg: «Øyene i vest» (Cappelen Damm, 2013), Snorre Sturlasson: «Heimskringla», Magnus Barfots saga (2. utgave av Nasjonalutgaven, J.M. Stenersens forlag, 1900), Wikipedia.