«Er du i tvil om at selv­kjørende biler er tryggere enn dagens?»

MADRID (Motor): Vi fikk nylig et intervju med Friederike Kienitz, Nissans direktør for bærekraft, selskapsledelse og juridiske spørsmål i Europa, for å snakke om hva som skal til for at vi slipper rattet.

Dagens nye biler er spekket med stadig mer teknologi og digitale løsninger, og i samtalen om selvkjørende, såkalte autonome, kjøretøy er spørsmålet mye oftere «når» enn «om».

Som jurist har Kienitz arbeidet med de rettslige aspektene rundt bilprodusentenes rolle i denne utviklingen, og selv om teknologien ennå ikke er gryteklar, tror hun spørsmålene om juss og ansvar er minst like komplekse som det tekniske.

– Elektrifiseringen oppfattes av mange som et lite steg på veien mot selvkjørende biler. Hva ser du av utfordringer og milepæler i denne utviklingen?

– Med elbilskiftet ser vi begynnelsen til en mye mer integrert holdning til mobilitet, som på mange vis bare forsterkes med autonome biler. Eksempelvis: Med biler som har oppdatert informasjon fra det store trafikkbildet, vil du alltid ha beste kunnskap om kø eller trafikkhindringer – som igjen åpner for å kjøre når det er mindre trafikk og stress. Men vi ser allerede at elbilene endrer vårt forhold til bil og bilkjøring på mange måter. Elbilistene kjører roligere, i hvert fall ifølge våre undersøkelser, og bensinstasjonene erstattes med lading hjemme eller på jobb. For mange blir elbilen en påminnelse om at kjøretøyet kan være del av et større økosystem, den kan bidra med energi til nettet når det er krevet. Mange vier også større oppmerksomhet til hvordan batterier kan gjenbrukes eller vare lenger.

En annen holdning

– Ser du et skifte som innebærer at vi får et grunnleggende endret forhold til bilen?

– Jeg tror det! For vår generasjon er bil og bilkjøring stadig et emosjonelt tema, men for generasjonene som kommer, tror jeg mobilitet blir stadig mer et praktisk spørsmål, heller enn følelsesmessig. For mange vil det selvfølgelig alltid være følelser knyttet til bilkjøring, men jeg tror fremtidige generasjoner tenker annerledes om dette enn oss.

– Hvordan møter man det som bilprodusent?

– Den teknologiske utviklingen byr på store endringer, både for bilindustrien og for samfunnet, og med endringer kommer også muligheter. For et selskap som Nissan tror jeg det er viktig å være veldig lydhør til hvordan kundene responderer: Hva tar de til seg, hva byr på utfordringer, hva etterspør de? Det er en utvikling som krever endringer, men også evne til å møte forventninger. Og du må ha en plan for hvordan dette skiftet skal skje så problemfritt som mulig for kundene. Internt i selskapet må du samtidig sikre at arbeidsstokken har kompetansen den trenger, og det som venter krever et nytt sett med erfaring.

– Men er utviklingen mot en mer praktisk tilnærming noe som påvirker vår merkelojalitet?

– Ikke nødvendigvis. Det er fortsatt merker som skaper følelser, fordi merker identifiseres med både løfter og forventninger. Vi snakker om ulike DNA for biler, med deres ulike egenskaper, design og følelser. Merket forteller «dette er hva du kan forvente av oss». Og jeg tror det kommer til å forbli veldig viktig.

Høna eller egget?

– Når du ser 15 år frem for autonome biler, er den største utfordringen teknologisk eller juridisk?

– Det er alltid begge deler, ikke minst fordi disse to tingene påvirker hverandre. Det går an å tenke seg en situasjon hvor alt ansvar overlates til bilprodusentene, hvor de har frihet til å gjøre sine valg, men samtidig alt ansvar. Europeiske myndigheter har etter mine begreper inntatt en holdning om å sette sikkerheten først og sørge for at folk har tillit til denne teknologien. Det tror jeg er en klok tilnærming. Samtidig skal man finne en balanse som har fleksibilitet og ikke dreper den innovasjonen som er nødvendig for å skape løsningene. Myndighetenes største utfordring er egentlig ikke å forstå alle de teknologiske detaljene, men å finne ut hvordan dette skal reguleres på en måte som stimulerer til fortsatt innovasjon og forskning. Vår tilnærming er å fortelle, fortelle og atter fortelle – og gi innsyn i potensialet for denne teknologien. Samtidig er det verdt å minne om at sikkerhet alltid har hatt topp prioritet innenfor absolutt alt hos bilprodusenter – med testing, testing og atter testing for å møte regulatoriske krav.

Ikke i tvil

– Er du selv i tvil om selvkjørende biler vil være tryggere enn dagens?

– Nei, ikke i det hele tatt. Ikke i det hele tatt. EU slapp nylig en rapport som viste en sammenheng mellom forbedrede sikkerhetsløsninger og nedgang i alvorlige ulykker. Biler blir stadig tryggere med alt sikkerhetsutstyret som blir utviklet. Samtidig blir ulykker mer alvorlige. Hvorfor? Fordi forskningen viser at alkohol og medisiner stadig oftere er årsak til ulykker. Det er rikelig med studier som dokumenterer at risikoen er knyttet til den menneskelige faktor, ikke til teknologien.

– Men hvordan skal dere arbeide for å overbevise om at teknologien gjør denne jobben bedre enn oss?

– Informere, informere, informere. Og det må skje gradvis, publikum må være med på hvert steg av denne reisen. Jeg skal gi deg et eksempel med min mor, hun er 78 år. Jeg klarer ikke å få henne inn i en elektrisk bil. Hvorfor? Fordi hun frykter at den er annerledes enn bilen hun er vant med. Veldig mange er skeptisk til ny teknologi. Det suverent viktigste vi kan gjøre i utviklingen av selvkjørende biler, er å få folk med på utviklingsreisen, steg for steg sørge for at de har tillit til teknologien.

– Hvem skal overbevise, myndighetene eller dere bilprodusenter?

– Det er et spørsmål om hvem folk har tillit til. Det er gjort undersøkelser om graden av tillit til myndigheter og bedrifter, hvor tillitskurven er fallende for det offentlige. Jeg tror dette er en felles oppgave, hvor man kan legge til rette for pilotprosjekter som kan vise hva teknologien er god for. Men jeg tror også produsentene har en rolle i formidlingen av denne tilliten: «hvis ikke Nissan er 150 prosent sikker på at teknologien er moden, så skal den ikke testes på markedet. Absolut ikke.» Samtidig har det offentlige selvsagt en viktig oppgave med å oppmuntre til bruk og vise frem teknologien når den begynner å bli klar, slik Oslo har gjort i sine pilotprosjekter med selvkjørende busser.

– Hva slags tidsperspektiv har du på denne utviklingen?

– Det er vanskelig å si, ikke minst fordi det er så stor forskjell på hva som kreves for å løse ulike typer kjøring. Kjøring på landevei eller motorvei er én ting, kjøring i by er mye mer kompleks. Jeg kan ikke si noe konkret om antall år, men jeg er overbevist om én ting: Nøkkelen er å skape trygghet.