Nå invaderer elbilister racingbaner over hele landet

Før stinket racingbaner over hele Norge eksos og svidd gummi.

Stadig oftere dirrer asfalten av svidd gummi alene.

Utslippsfrie, lydstille og ja: stuerene elbiler av ymse merker går som ... olja lyn – og akselerer raskere ut av svingene enn noen bensinbørse.

Banearrangementene som tillater elbiler spenner vidt, med alt fra ferdighetsløp som autoslalåm – en enkel form for motorsport hvor du kan delta med (el)bilen du har – til gatebil-racing eller såkalte «track days», der produsentene gjerne inviterer elbil-kunder til å bli kjent med kjøreegenskapene under langt mer ekstreme forhold enn de noen gang får oppleve på vanlig vei.

Heng på Tesla-tyner Arnfinn Sundin og de to NM-vinnere og kompis-konkurrentene Martin Ellegård og Jan Petter Haugland:

Møt flere glade bilentusiaster!

• 

  Vi som diskuterer sportsbiler så grusen spruter:

  – Du får tommel opp med Aston og finger’n med Ferrari

• 

  Vi som drar på R-R-treff:

  Har Rolls-Rolls-eierne Norges minst snobbete bilklubb?

• 

  Vi som snikfotografer riking-biler:

  Rikfolks kjøre­tøy – en sight­seeing i smug

• 

  Vi som deltar på DS-treff:

  Citroën DS er skjønn­heten og udyret i ett

• 

  Vi som har blinket oss ut BMW i4:

  BMW på strøm får bil­entusiastene til å gnistre

• 

  Vi som kjører rundt i hundreåringer:

  Vi feirer bilene som er hundre i år!

• 

  Vi som koser oss på sportsbiltreff:

  Over tusen norske sports­biler på én søndag

• 

  Vi med 50-tallet som livsstil:

  Er 50-tallets biler de siste som var sexy?

• 

  Vi karer i Karmann Ghia:

  Bilen som får humøret og prisene til å stige

• 

  Vi som kjører Panda 4x4:

  – Norges minste firehjuls­trekker er også den barskeste

• 

  Vi som kjører gult hele året:

  I år blir påsken neongul

• 

  Vi som kjører racing i 944:

  Er dette Porsches mest undervurderte gull?

• 

  Vi som mekker bilklubber for jenter:

  I disse bil­klubbene stoppes gutta i døra

• 

  Vi som vokste opp i Volvo:

  Da Volvos bakseter var halve Norges lekerom

• 

  Vi som humrer i Hummer:

  1990-talls Hummer har alt elbiler mangler

Jan Petter Haugland er noe så sjeldent som en sosionom med et hjerte for baneløp.

Den ihuga ebilisten, som til daglig jobber som utekontakt i Aurskog-Høland kommune, har bokstavelig talt lang fartstid med autoslalåm og annen motorsport – og startet friskt med gokart i ungdommen, stilte siden som kartleser i rally og gjøv løs på sitt første autoslalåm-løp i 2013.

I autoslalåm skal glade deltakere på kortest mulig tid manøvrere seg på finurlig vis gjennom en bane med fartsreduserende hindre.

I sommer tok Haugland NM- bronse i autoslalåm samtidig som løpskollegaen Ellegård stakk av med NM-sølv. Begge i hver sin elbil.

– Mange anser elbiler som kjedelige, og ja: du finner kjedelig elbiler, slik du finner uinspirerte fossilbiler. Stadig flere kjøretøy på strøm er morsomme å manøvrere når pedalen moses helles i bånn, sier Haugland.

I en elbil er full effekt tilgjengelig momentant uavhengig av hastighet.

– Her trenger du ikke treffe optimalt turtall, minner han om.

Vektøkning

Batteriene hare som kjent størst skyld i elbilenes voldsomme vektøkning sammenlignet med fossilbiler.

– Men batteripakkene er plassert lavt, og tyngdepunkt og vektbalanse blir bedre enn tradisjonelle alternativ med bensin eller diesel, fastslår han, og forteller om sin elektriske løpsbil Peugeot e-208:

– For et par år siden kom endelig et større utvalg elbiler, men mange blir for store, for høye eller for tunge. Med egenvekt på rundt 1450 kilo er Peugeot e-208 forholdsvis lett til å være elbil. Dimensjonene er også kompakte, noe som også er en fordel i autoslalom, mener han.

Sesongen så langt har vært preget av hard konkurranse fra Hauglands yngre løpskollega Martin Ellegård.

– Martin kjører gjerne noen hundredeler raskere enn meg, og jeg er avhengig av at han gjør minst én feil for at jeg skal slå han. Dessverre er det langt mellom hans blødmer, ler Haugland.

Peugeot e-208, og Opel Corsa-e, som Martin kjører, er teknisk like biler, og de to førerne har delt hverandres erfaringer.

– Når vi klarer tider som er helt i toppen av fossilbilenes resultater, lykkes vi i å vise at elbiler dominerer – ikke bare på økonomi og miljø, men også på kjøreegenskaper og morofaktor.

Gokart-bakgrunn

Opel-kusk Martin Ellegård bor i Våler og jobber med programutvikling. Lenge før han satte seg inn med racingfoten i Corsa-e brukte han 15 år av fritiden sin på gokart-sporten. I 2013 og 2019 sikret han seg totalt fire gullmedaljer i gokart-NM.

– Da jeg sluttet å fyke rundt i gokart bestemte jeg meg for å kjøre litt autoslalom for å vedlikeholde motorsport-gløden. Første sesongen bak rattet på en bensindrevet Ford Puma gikk nokså bra – med en tredje plass i NM i standardklassen.

For 2021-sesongen har den store multimerke-importøren Bertel O. Steen koblet han med en ille oransje Opel Corsa-e.

Ellegård bruker erfaringen med gokart – som han også ved et par anledinger lirket ut på offentlig vei – til fulle i tyskerens cockpit.

– Autoslalåm føles meningsfylt fordi sporten krever en rekke ferdigheter og ikke så rent lite tålmodighet og presisjon. 2021-løpene har gitt mersmak, og vi håper flere får lyst til å prøve til neste år, lokker Ellegård.

Arnfinn Sundin kaller seg «racing dad» og er med å drifte klubben Moonshine Racing som holder til i en nedlagt spylervæskefabrikk – tidligere lokaler for gjengen var en ulovlig hjemmebrentfabrikk – derav navnet. På dagtid jobber Sande-mannen i Vestfold hos Kulelagerhuset i Lier ved Drammen.

Sundin ser «helt klart en økende tendens» med økende elbilisme i racingfeltene.

– Stadig flere eiere vil teste bilene på lukket asfaltstrekk – og på et arrangement i regi av Gatebil i år hadde vi tre stykk Tesla Model 3 Performance på banen – samtidig.

Landskjente racinganlegg som Rudskogen Motorsenter har installert flere lynladere med opptil 270kW effekt – som et raust «velkommen til enda flere elbilister».

– Man møter alltid godt med motstand fra det tradisjonelle bensinmiljøet, men jeg kan melde at flere endrer syn når de prøver selv eller blir med på en runde med litt aktiv kjøring. Det eneste fossilbilene er bedre på er lyden, drivverkstapet og den høye kostnaden ved å fylle de 80 til 100 milene med rekkevidde på tre, fire minutter, skratter Sundin.

Hans Tesla Model 3 Performance – som er «høyspenning»-utgaven fra fabrikken i California – har en egen Trackmode-meny som merkets vanlige modeller mangler.

Fordelen er å kunne velge hvor mange prosent drift du ønsker på fremre og bakre aksel, samt eventuelt overstyre førerassistenter som «antispinn».

– Du kan velge innstilling for bakhjulstrekk opp til 100% som fungerer perfekt under for eksempel isbanekjøring eller om man vil sladde på racerbanen. I autoslalåm er skrens lite ønskelig da man ofte taper litt tid på dette, så her brukes gjerne mellom 50/50 og 40/60 forhold mellom for- og bakhjul, sier Sundin, som de senere år har vært dommer i grenen drifting og dømt løp for Gatebils arrangementer i Norge og Sverige.

– Per i dag finner jeg ingen biler med forbrenningsmotor som er i nærheten av ytelsene til en Model 3 Performance i samme prisklasse. Først når man dobler budsjettet og klatrer over millionen, kommer konkurrentene i form av BMW M2, M3, Alfa Romeo Quadrifoglio og lignende uvær, analyserer Sundin.