Storslått og vakkert på Røst og Værøy

Per Roger Lauritzen – en kjentmann av de sjeldne

• Per Roger Lauritzen er redaktør av NAF Veibok og har også skrevet en rekke populære reisebøker. To av disse bøkene har ligget på bestselgerlistene denne våren og sommeren, «Norges beste omveier» og «Norges vakreste bilturer».
• I sommer kan du på motor.no lese om flere reisemål i Norge, ført i pennen og håndplukket av Lauritzen, noen av dem fra boka med tittelen «Norges skjulte perler».
• Dette er lesestoff du trygt kan la deg inspirere av, for få kjenner landet som redaktøren av veiboka. Per Roger Lauritzen elsker livet langs veien og deler med glede sin kunnskap og mange erfaringer.

Røst er blant de øysamfunn som plutselig stiger opp av havet etter som du nærmer deg med båt siden de fleste øyene er ganske lave.

Kommunen omfatter omkring 400 øyer, de fleste er små og ligger omkring det lave Røstlandet. Der bor også neste hele kommunens befolkning i en langstrakt bebyggelse på øst- og sørsiden.

På avstand virket øyene ganske karrige, men da ferga fra Bodø kom nærmere kunne vi se at det var et mangfoldig øysamfunn som hadde dukket opp av havet.

Det blåste da vi kom og vinden økte på utover natten. Ifølge Yr var det nordøstlig stiv kuling. 15 meter per sekund er ikke all verden med vind, men værmeldingstjenesten advarte allikevel mot å dra på havet i småbåt. Dit skulle ikke vi heldigvis.

Sammen med sønnen min satt jeg varm og tørr i en bobil på Røst Havfiske Camping og så ut på bølgene som gikk hvite på Vestfjorden. Men vinden merket jeg godt, du gjør gjerne det når du oppholder deg i en lett bobil, syv meter lang og tre meter høy.

Særlig gjelder dette når du står på en flat holme på Røst. Heldigvis var det et hus like i nærheten som tok av for de verste vindkastene, men ikke alle. Rett som det var fikk doningen noen skikkelige dytt av vinden. Når bilen står slik og svaier hele natten blir det lite søvn og god anledning til å gruble på om det egentlig er en god ide å dra på kombinert kajakk- og bobiltur til Røst.

Om morgenen blåste det fortsatt minst like mye og jeg forstod raskt at mine planer om å sjøsette kajakken burde utsettes inntil videre.

Heldigvis hadde vi mange andre planer for dagen.

Som NAFs utsendte reisebokforfatter hadde undertegnede tidligere vært i kontakt med folk i Røst kommune om hva vi burde se og oppleve på en tur til øykommunen. De ville gjerne ta oss med på en rundtur om jeg hadde lyst og tid.

Etter en telefonsamtale tok det derfor ikke lang tid før guide Einar Stamnes banket på bobildøra og inviterte på omvisning. Han var prosjektleder for «Kulturminner som ressurs i kommunen». Tittelen hans var litt omstendelig, men det var ikke Einar. Han var en usedvanlig hyggelig kar som gikk rett på sak og viste seg som en innsiktsfull guide for NAFs utsendte på Røst.

Tørrfisken er grunnlaget

– Vi må begynne med tørrfisken. Det er den som er grunnlaget for at det bor folk her på øyene, sa han. Etter å ha vært med på å skrive en bok om tørrfiskens historie visste han hva han snakket om.

Den vesle øykommunen er på bare 10 kvadratkilometer og har litt over 500 innbyggere. De er allikevel helt på topp i verdiskapning her i landet. Statistikken forteller at hver røstværing eksporterer for over en million kroner i året

Og da snakker vi først og fremst om inntekter fra fisk.

Viktigste sort er skreien. Den har det blitt produsert tørrfisk av i over 1000 år. Allerede fra 1000-tallet ble tørrfisken eksportert, og da særlig til England. Skreien røstværingene fisket opp av havet ble hengt opp på hjell og så sørget et nesten perfekt klima for tørkingen. Utpå sommeren kunne innbyggerne på øyene laste jektene sine fulle med tørrfisk og seile til Bergen. Der ble den solgt videre og så sendt utenlands.

Fisket rundt Røst har svingt opp gjennom årene og tidligere kunne det være over 2000 fiskere som kom til øyene for å delta i skreifisket. Restene etter det ser man for eksempel i form av alle rorbuene som finnes. Nå produseres det ca. 1000 tonn tørrfisk på Røst i løpet av vinteren og våren og mesteparten av den går til Italia.

Og tørrfisken er ikke vanskelig å se eller lukte. På mange plasser på Røst er det satt opp fiskehjell der skreien henges opp for å tørke. Da vi var på besøk, midtveis i juni var mange av hjellene i ferd med å tømmes, men fremdeles hang den gode lukten av tørrfisk igjen. Når tørrfisken er tatt ned skal den sorteres i forskjellige kvaliteter.

Einar tok oss med på besøk til Geir Børre Johansen hos Røst Sjømat, ett av de store firmaene som driver med slikt. De eksporterer ca. 300 tonn tørrfisk i året, hovedsakelig til Italia og Nigeria.

Geir Børre fortalte og demonstrerte hvordan de sorterte den ferdige tørrfisken i 20 forskjellige kvaliteter. Han fortalte og hvilke kvaliteter som var etterspurt i de forskjellige markedene rundt omkring i verden.

Einar Stamnes tok oss også med på en tur til Røst Bygdetun.

Det var opprinnelig et handelssted og består av bolighus, fjøs, rorbuer og kaier bygd i 1860-1900. Innholdet i bygningene er så å si intakte og stedet er kommunens 1000-årssted.

Røst kirke er også verdt et besøk. Den er en langkirke i tre fra 1900, men har et alterskap fra 1520. Det kommer fra en tidligere kirke. Kirkeskipet som henger i taket er selvfølgelig en modell av en nordlandsbåt. Ruinene av en eldre kirke står et stykke unna. Den blåste ned under en orkan. Historien forteller at vinden blåste taket av kirken med tårn og kirkeklokkene fast. Tårnet står på kirkegården og er et sikkert seilmerke for seilende.

Einar avsluttet omvisningen sin med en tur innom restaurant Querini, oppkalt etter en italiener som drev i land på Røst på 1400-tallet (se ramme). Det var også svært hyggelig.

Pietro Querini

Et forlis i Nordsjøen i 1431 førte til at Sandøya på Røst fikk uventet besøk fra Italia. De overlevende reddet seg i en livbåt og drev inn til den ubebodde Sandøya hvor de oppholdt seg i tre måneder. Skipper var Pietro Querini, en venetiansk adelsmann og skipet hans var på vei fra Kreta til Flandern da forliset skjedde. 47 sjøfolk omkom, men 11 overlevende endte opp på Sandøya. Etter sin hjemkomst skrev Querini en beretning om livet blant menneskene han hadde møtt på Røst. Det tidsbildet har i dag betydelig historisk verdi. I 1932 ble det avduket en minnestøtte over Querini og hans ledsagere på Sandøy.

Vi fortsatte «bli kjent»-turen på Røst med en sykkeltur. Det viste seg også å være en utmerket måte å oppleve Røstlandet på. Den kraftige vinden sørget for at syklingen gikk enten veldig fort eller veldig sakte.

Mange høydepunkter

Neste dag viste værgudene seg fra en adskillig mer gjestmild side og vi fikk en aldeles nydelig padletur i sund og viker på Røstlandet. Det bør friste flere.

Deretter var det en adskillig raskere farkost som ventet. Selv om Røstlandet er flatt har det nemlig høyreiste fjell i nabolaget. Nesten på linje sørvestover ligger Vedøya, Storfjellet, Ellefsnyken, Trenyken og Hernyken. Lengst unna ligger den gamle fyrstasjonen Skomvær.

Beste måten å oppleve disse på er å ta en båttur fra Røst.

Fra Røst Bryggehotell kan man bli med MS Inger Helen utover på heldagstur eller ta en raskere RIB samme ruta. Normalt ville nok undertegnede valgt den langsomste varianten, men den gikk ikke den dagen så det ble en rask tur isteden. En hyggelig og dyktig RIB-fører sørget for at turen sørvestover for å se på herlighetene ble en flott opplevelse.

Første stoppested var Vedøya. Det imponerende fuglefjellet på den 209 meter høye øya har et stort antall sjøfugl som hekker her hvert år. Her finnes både lundefugl, lomvi, alker og krykkjer. På Vedøya ligger også marmorskulpturen «Reiret», eller «Il Nido», den er en del av Skulpturlandskap Nordland og er laget av den italienske kunstneren Luciano Fabro i 1994.

Neste øy er Storfjellet som med sine 259 meter er det høyeste fjellet på Røst. Også her er det et imponerende fuglefjell. På Storfjellet finnes også rester etter det man antar må ha vært en stormannsgård fra 1200-tallet. Det skal ha bodd 32 mennesker på gården.

På den vesle Sandøya så vi på minnesmerket som er satt opp over nevnte Querini. Så sto den karakteristiske øya Trenyken for tur. Den er kjent for sine tre fjelltopper Spjuten, Steigen og Breien, og er en av de mest eiendommelige øyene i Lofoten.

For mange sjøfarende symboliserer de den hellige treenighet.

Høyeste punkt på Trenyken er Steigens 143 meter. Fjelltoppene har naturlig nok gitt navn til øya, og andre del i navnet, «nyk», skal komme av gammelnorsk knjúkr som betyr høy, avrundet fjelltopp. Øya byr også på bronsealderhula med det dramatiske navnet «Helvete». Der er det funnet gamle malerier på veggene grottesystemet. Dette betyr at det bodde folk på Trenyken for over 3000 år siden. Vi får håpe at de ikke hadde det så ille som hulenavnet kan antyde.

Naboøya Hernyken har også et stort fuglefjell. Høyeste punkt er 96 meter over havet. På sørsiden av øye er det en forskningsstasjon som undersøker utviklingen i sjøfuglbestanden. Fra Hernyken er det et par kilometer over åpent hav til den gamle fyrstasjonen Skomvær (se ramme). En tur i land der var også et høydepunkt under besøket på Røst.

Skomvær fyr

Fyrstasjonen, som ligger vel 17 km sørvest for hovedøya i Røst kommune ble bygget i 1887 for å veilede den økende kysttrafikken. Den ble bemannet med en fyrvokter og to assistenter, alle med sine familier. I toppen av det høye støpejernstårnet ble det plassert et lyktehus med en 1. ordens lykt. Skomvær kunne være isolert i dagevis når storm og uvær herjet i farvannet mellom øyene. Fyret var allikevel sterkt etterspurt som arbeidsplass siden fyrbetjeningen den gang ble lønnet etter fyrlysets styrke og Skomvær lå høyt på denne lista.

Fyrstasjonen ble avbemannet i 1978 og fyret sto tomt i mange år ble det pusset opp av Kystverket og leid ut til kunstnerkollektivet Røst AiR som tar imot både kunstnere og turister på fyret. I sommersesongen arrangeres det ofte båtturer til fyret fra Røst. Fyrstasjonen er udødeliggjort i Erik Byes og Bjarne Amdahls «Skomværsvalsen», men også gjennom kunstneren Theodor Kittelsens tegninger. Kittelsen bodde på Skomvær fyr fra 1887 til 1889

Les flere reisesaker på Motor:

• 

  Fersk undersøkelse:

  En av tre blir hjemme med ladeangst

• 

  Motors reiseklubb i september 2024:

  Bli med langs den legendariske Silkeveien

• 

  Motors reiseklubb i september:

  Dra på høsttur til Alpene og vakre Salzburg

• 

  Statens vegvesen:

  Hit reiser nordmenn på bilferie i sommer

• 

  Motors reiseklubb:

  Den skjulte perlen langs Genèvesjøen

• 

  Motors reiseklubb:

  Fantastisk rund­reise i Slovenia, Kroatia og Italia

• 

  Statens vegvesen:

  – Det skal bli færre og bedre rasteplasser

• 

  Motors reiseklubb: Sveits

  Fantastisk reise med tog

• 

  Motors reiseklubb: Andalucía

  De aller beste opplevelsene

• 

  Nord for Atlanterhavsveien:

  Norge på sitt mest storslagne

Vakre Værøy

Værøy er av de øygruppene som rager over havet, selv på lang avstand. Det så vi godt da vi utpå kvelden entret ferga fra Røst til Værøy. Vi var ikke kommet langt utpå før Værøy så ut til å ligge nesten like foran oss, selv om vi visste at det var nesten to timers seilas dit.

Værøy kommune er bare 19 kvadratkilometer stor, men høyeste fjell, Nordlandsnupen, er hele 450 meter høyt.

Det var et fantastisk kveldslys da vi nærmet oss Værøy. Solen gyllet fjellene og kastet lange skygger utover det flatere terrenget der mesteparten av de ca.750 innbyggerne på Værøy holder til. Etter at vi var kommet oss i land fant vi ganske snart en fin plass å plassere bobilen på og natten ble riktig rolig. Neste morgen fikk vi derfor en nydelig padletur ut av havna og nordover mot Måstad.

For rundt hundre år siden bodde det omtrent 150 mennesker i den vesle, veiløse bygda. Mye på grunn av manglende vei, men også dårlig havn, ble samfunnet nedlagt etter andre verdenskrig. Ved hjelp av statstilskudd ble hus flyttet til den andre siden av øya, og mange emigrerte til Amerika.

Historien om Måstad er beskrevet i den meget lesverdige boka «Alt for Norge». I dag er fuglefjellet ved Måstad den viktigste grunnen til et besøk i bygda. Her har det tidligere hekket opp til 80 000 par lundefugl. Der ble også tidligere drevet fuglefangst med den merkverdige lundehunden, med seks tær på hver fot.

Det går tursti til Måstad fra den gamle flyplassen på nordsiden av Værøy.

Nedlegging er imidlertid ikke typisk for Værøy. Også dette er et øysamfunn hvor folk tør satse stort og får til imponerende resultater. Det ser man blant annet på den flotte havna og de mange industribyggene. Mesteparten av dem huser fiskeprodusenter.

Værøy er Nordlands største fiskerikommune. At det også her betyr mye tørrfisk er lett å se (og lukte) på grunn av alle fiskehjell som er satt opp. Værøy er også Norges største produsent av lutefisk.

Varierte kulturminner

Innimellom alle de moderne industribyggene har heldigvis folk i Værøy klart å bevare en del av det gamle. For oss turister er slikt en opplevelse. Særlig Værøy gamle handelssted i Røssnesvågen er en perle. Stedet har historie helt fra 1795 og er fremdeles et levende fiskevær med moderne fiskebedrifter og gammel kystkultur. Man kan overnatte på Gammeltelegrafen, Fiskarheimen og i rorbuer.

Her ligger også landets mest moderne fiskefabrikk, Lofoten Viking. Innehaveren Svein Tommie Hardy var også stolt over å vise frem den flotte gamle butikken. Han hadde dessuten fått satt opp igjen det gamle naustet på Værøy fyrstasjon i vågen sin og fylt det opp med flotte Nordlandsbåter. Naustet sto til nedfalls da Hardy overtok det.

Det gjorde forøvrig også Værøy fyrstasjon fra 1880. Den ble automatisert og avbemannet i 1984 og nedlagt i 2007. Etter mange år med forfall skal det nå åpnes som besøksfyr. Kystverket og TV-programmet «Ekstrem oppussing» har sørget for å sette det i stand til sin nye rolle.

Ny rolle har også den gamle prestegården på Værøy fått. Den ligger på nordsiden av øya ved foten av Nordlandsnupen. Det er ikke vanskelig å se at prestegården var storslått da den sto ferdig i 1898. Den var tilholdssted for presten i mange år, men da ny prestebolig ble bygget på sørsiden av øya i 1970, ble den stående ubenyttet.

Heldigvis gikk innbyggerne i nærområdet sammen om å drive garden som kafe og gjestgiveri. I 1987 ble bygningene kjøpt av Lofotboka forlag og stedet er i dag et populært overnattings- og kurssted.

Like ved ligger Værøy gamle kirke. Det er en rødmalt langkirke i tre fra 1714 og er den eldste kirken i Lofoten. Dagens bygning ble flyttet fra Vågan i 1799 etter at en tidligere kirke på plassen ble ødelagt av storm rundt 1790. Stedet kirken står på er trolig kirkested siden 1400-tallet så tradisjonen og dagens kirke har innfelt relieff fra senmiddelalderen i alterbordets forside.

Fra kirken er det flott utsikt med den stupbratte øya Mosken, som ligger midtveis til Lofotodden, hvor vi skulle neste dag.
Kilder: Johansen, Pedersen og Stamnes (2018). Tørrfisk, Orkana forlag. Pål Espolin Johnson (2002). Alt for Norge. Orkana forlag. Lauritzen (2019) Norske fyrstasjoner. Kystverkmusea. Snl.no