Er fører­opplæringen blitt en teknisk sjekkliste?

Som trafikklærer gjennom 13 år har jeg sett hundrevis av ungdommer gå fra usikre nybegynnere til stolte innehavere av førerkortet. Men i løpet av denne tiden har jeg også blitt stadig mer bekymret for hvordan vi lærer dem å kjøre. I arbeidet med min masteroppgave ved Universitetet i Agder har jeg analysert de politiske og pedagogiske rammene som styrer norsk trafikkopplæring. Funnene tyder på at vi er i ferd med å erstatte god, gammeldags dannelse med teknisk målstyring og psykologiske skjemaer.

Psykologiens inntog i passasjersetet

Dagens føreropplæring hviler tungt på den såkalte GDE-matrisen – en modell som ser på bilkjøring i fire nivåer, fra teknisk manøvrering til personlighet og livsstil. Tanken er at vi skal «modifisere» elevens atferd ved å gi dem selvinnsikt i egne risikotendenser.

Problemet er at denne tilnærmingen er hentet fra kognitiv psykologi, ikke pedagogikk. Vi behandler på mange måter eleven som et objekt som skal «justeres» for å passe inn i statistikken. Hvis vi bare lærer ungdommen å kjenne sine egne psykologiske svakheter, så skal de liksom bli sikre sjåfører. 

Men er det nok? En sjåfør kan ha utmerket selvinnsikt, men likevel velge å kjøre egoistisk hvis han mangler de grunnleggende verdiene som trengs i et fellesskap.

Danning – den glemte løsningen

I pedagogikken snakker vi om danning (Bildung). Det handler om å utvikle hele mennesket, ikke bare ferdigheter. Slik systemet fungerer i dag, er vi mer opptatt av «måloppnåelse» enn av innholdet i det vi lærer bort. Vi utdanner flinke teknikere, men kanskje ikke alltid reflekterte trafikanter.

Som løsning må vi tørre å bringe danningen tilbake i fokus. Det betyr at trafikkopplæringen ikke bare skal handle om å mestre reglene for å bestå en prøve, men om å utvikle tre viktige egenskaper:

• Selvbestemmelse: At ungdommen lærer å ta selvstendige, informerte valg basert på fornuft.
• Medbestemmelse: At de forstår at trafikken er et demokrati hvor vi må samhandle.
• Solidaritet: At de lærer å vise ekte ansvar for andre mennesker på veien.

Statlig styring eller pedagogisk frihet?

Min analyse viser at staten i stor grad bruker ordet «pedagogikk» som et merkelapp for å legitimere politiske mål om effektivitet og marked. Vi ser en nyliberalistisk trend der individet bærer alt ansvar, mens innholdet i opplæringen vannes ut.

For deg som er forelder og øvelseskjører hjemme, eller for deg som er NAF-medlem og opptatt av trafikksikkerhet, betyr dette noe: Vi må kreve at trafikkopplæringen er mer enn en effektiv vei til et førerkort. Vi trenger en skole som utdanner sjåfører som tenker kritisk, viser refleksjon og tar vare på hverandre.

Trafikk er ikke bare et psykologisk puslespill eller en teknisk øvelse. Det er en sosial arena hvor vi må møte hverandre med respekt. Det krever en pedagogikk som ser hele mennesket – fra hjertet og ut til rattet.