Er dette Norges mest seigliva bil noensinne?

Gi Mercedes W123 juling og den ber om mer.

Tyn den 500.000 kilometer og den ruller gjerne enda noen runder rundt jorda.

La en annen bil kjøre inn i den: Den tjukke ridderrustningen av en stålkropp får verken skraper og skrubbsår – mens motparten må kondemneres.

Sant eller usant? Eiere av Mercedes-Benz med typekode W123 rapporter om en farkost med lengre levetid enn stridsvogner, forsvarsborger og rekkehus.

Mercedes bygget sin mest slitesterke skapning i 10 år fra midten av 1970-tallet. Den er ingen fjong bil du knapt tør å bruke, men en kasselignende evighetsmaskin med elegant avrundede hjørner.

Få det uslitelige fenomenet forklart av W123-entusiastene Didrik Lilja og Henning Nilsson som har hver sin historie å fortelle:

Didrik Lilja har en seilbåt i Oslofjorden som ligger fortøyd i bevisstheten sommeren igjennom.

På land har han en langstrakt «Edelwagen», det forfinede kallenavnet på Mercedes’ stasjonsvogner – et luksusdrog med lasterom som først kom på 1970-tallet med modellrekken W123.

Ingeniøren og teknologen, som tar doktorgrad innen emnet sensordata, har enn så lenge «bryggeplass» til Mærsja utenfor leiligheten på Majorstua i Oslo – og kan gli elegant avgårde i retning båten når han vil.

I 1985 kjøpte bestefaren bilen med stjerne på grillen – og brukte den både i snekkeryrket og som familiebil – men kjørte knapt 70.000 kilometer før Lilja fikk overta den for nærmere 20 år siden.

– Bestefar sier den kanskje var aller siste eksemplar av W123 stasjonsvogn som rullet fra samlebåndet. Det er jo litt spesielt, fastslår Lilja.

Lilja og samboeren har gitt bilen kallenavnet «Herbert»:

– Navnet låter passe gammelt og sjarmerende, mener han.

Utvendig flotter Herbert seg med en fornem, lys gullnyanse som flankeres av et lyst beige interiør – komplett med vegg-til-vegg tepper i lasterommet. Når man åpner bakuka fremstår bagasjehulen så ren og pen at man mister lysten på å hive inn støvete sementsekker og flisete vedkubber. Etter 36 år framstår bilen så flunkende ny at grovt plastunderlag blir løsningen om man vil bevare den like pen.

– Alle disse årene har Mercedesen gått som en klokke – med samme toliters bensinmotor: selv om den er veteranbil gjør det tjukke karosseristålet den tryggere å kjøre enn noe annet.

Lilja har hørt flere mene at denne var den siste, solide Mercedesen, og at etterfølgerne utover 1980- og 90-tallet aldri ble de samme.

– En annen ting er at den var siste modell med kromlister, i hvert fall med den mengden jeg har her. Siden ble det mer plast, sier han.

Mercedes’ designere utstyrte arvtakeren med plaststøtfangere som gikk i flukt karosserifasongen.

– Å tenke på at dette er bestefars bil er ekstra hyggelig, og dét er vel grunnen til at jeg har beholdt den. Dessuten: å kjøpe ny bil er lite miljøvennlig når man kan ta vare på den man har, analyserer Lilja, som opplever å få bud på bilen av forbipasserende.

– De fem seneste årene har folk begynt å stoppe meg og spørre om den er til salgs, og jeg observerer ellers at disse generelt begynner å stige verdi.

Tilsvarende W123 som er langt mer signe i serken og slitte lakken går nå for pene summer.

– Jeg ser jo av og til lignende Mercedeser som er flekkete og fæle, og skjønner at jeg tross har en pen vogn som fortjener å bli tatt vare på. Jeg har aldri vinterkjørt den, men om sommeren setter jeg den ut på gata. Så langt har ikke sola tatt knekken på lakken, som fortsatt i det store og hele framstår intakt. Interiøret er heller ikke særlig falmet, men hvem vet – når sommeren er på hell, ler Lilja.

IT-konsulent Henning Nilsson i Lillestrøm pleier seks stykk Mercedes-Benz av typen W123.

– Min pappa hadde flere slike da jeg vokste opp: de har satt sine spor og er grobunn for at jeg har handlet flere Mercedes. I voksen alder har entusiaster i Mercedes-miljøet vakt interessen min til live igjen, sier Nilsson, som også har flere utgaver av de seinere modellseriene W124 og W126 som del av en større bilsamling.

– W123 er jo en legende: kvaliteten og kjøreegenskapene får du ikke i dagens biler. Hver gang jeg lufter en av mine W123 er en terapitime. Over 35 år etter at bilene ble tatt ut av produksjon finnes fortsatt mang en taxisjåfør som ikke kan få fullrost W123, rapporterer Nilsson, som er kjent med at bilene tåler norske vintre på det verste:

– Men mine W123 er samlerobjekter og jeg kjører dem få mil, eller kilometer – kun i sommersesongen, ler han.

I 1975 bestilte en ansatt hos Mercedes-Benz fabrikken i Stuttgart en orange utgave – på en tid da nykommerens popularitet var så voldsom at bestillingstiden var et helt år.

– Dessverre døde mannen før bilen ble levert i 1976 – og enken,som kjørte den svært lite, hadde denne i sitt eie til sin bortgang i 2010. Doningen ble så utlyst til salg av et firma som stilte den på veteranbilmessen Retro Classica i Stuttgart.

– Mercedesens kilometerstand sto på utrolige 000.226 km. En kjent norsk bilsamler slo til, og etter at jeg har overtatt den har den knapt rullet 4 kilometer i tillegg.

Nilsson har sansen for tyskere utenfor allfarvei og har også tatt et sør-afrikansk produsert eksemplar inn i varmen – og samlingen.

Fabrikken i East London I Sør-Afrika skrudde sammen biler med 60 prosent lokale deler for å unngå importavgifter – derfor avviker disse utgavene på en rekke områder fra tilsvarende som ble bygget i Tyskland ved anleggene i Bremen og Sindelfingen.

Nilssons eksemplar ble importert til Norge helt på tampen av 2010-tallet, og er tross sine 41 år og kjørte kilometer ved svært god helse.

Den største farkosten i Nilssons W123-samling har blålys på taket. Som ny i 1982 var den spesialinnredet som sykestue og gikk som ambulanse i Verdal i Trøndelag. Fra 1991 og helt til 2019 tjenestegjorde den som Namsskogan brannvesens redningsbil – i samme fylke.

– Den var operativ hos det lokale brannvesenet inntil min overtakelse. Klart jeg har beholdt påskriften «Namsskogans brannvesen», jubler Nilsson.