Jeep-folk trenger ikke varme i hyttegølvet

Motor møter merke-tilhengere med morsomme historier om bilene de elsker:

De som kjører Audi, Alfa Romeo, BMW, amcar-entusiastene, Tesla, Skoda, Aston Martin, Opel, Mercedes-Benz Geländewagen, Saab, Porsche, pickup-folket, klassisk MG eller kinesisk MG-elbil. De som kjører i klassisk Citroën, Toyotas luksusmerke Lexus, en legendarisk Lada, spenstige Ford Mustang, en elskelig Mini, og en vill Toyota Supra, de som må ha bilen blir pyntet til jul eller kjører elbil med høy kilometerstand og svært kort rekkevidde, Subaru Forester-menigheten, Polestar-fansen , de som sverger til Datsun, som kjører Land Rover Defender, Volvo 240, en gammel varebil, den legendariske VW-bobla eller en elegant Mercedes-Benz.

Jeep er elsket som «bilen som vant 2. verdenskrig», og som en ekstremt trofast venn som bryr seg fint lite om motetrender.

Jeep-trynet, også kalt grillen, med de trill runde øynene og sju rillene – er så enkelt å kjenne igjen at du kan taste det ved hjelp av stor «O» og ditto «I». Prøv selv:

O IIIIIII O

Et slikt ansikt, ja en skapning – som knapt har forandret seg siden siste istid – er en felles verdensarv på linje med Grand Canyon, Yellowstone og stavkirker.

Og Jeep-folk? De er nokså lette å like. De oppsøker – og slår leir rundt det enkle. Og vi beundrer dem fordi de fikser ting selv: Alt fra bålkaffe til improvisert tømmerbro over en elv.

Møt de iherdige Jeep-brukerne Olav Kronborg, Bjørn Tore Haugen, Petter Bernhardsen, Steffen Eikland – samt to stykk Silje.

Steffen Eikland i Maura i Akershus jobber som kjøreinstruktør hos Forsvarets transportskole i Sessvollmoen leir.

Han og kjæresten Silje Særsland omfavner et av Jeeps tydeligste budskap, sist formulert av selveste Bruce Springsteen – musikeren som ellers aldri stiller i reklamesammenheng, men som gjør et unntak i merkets seneste reklamefilm: «Freedom is not the property of the fortunate few, it belongs to us all».

Norsk natur byr faktisk på ørlite mer «freedom» enn USA, ved hjelp av den særnorske Allemannsretten, som gir lov til å ferdes gratis i utmark – gjerne via Jeep – såfremt man plukker søpla etter seg og tar hensyn til grunneier, dyreliv og ville vekster.

– Vi setter ofte kursen mot ødemark – som utgangspunkt for fotturer og vår form for «glamping»: Camping i stort telt med alt av luksus. Vi har det storartet med feltsenger toppet med madrass, god mat og drikke, grill, kjøleskap og kokeapparat, sier Eikland.

Vestland, Vestland

Sommeren 2020 gjorde paret, som mange andre korona-faste nordmenn, Vestlandet.

– Vi tok Jeepen til steder hvor det virket usannsynlig å treffe på andre campere. Vi krysset elver og kjørte der man ikke kommer frem med vanlig bil, som i hogstområder og på traktorveger i Ænes – med utsikt utover Hardangerfjorden. Vi fant også uberørte fjellvann, som ved Bulko utenfor Voss.

På taket av Jeepen troner to «langskip» – smale farkoster slik vikingene foretrakk dem når de skulle ferdes i elveleier:

– Vi er relativt ferske på kajakk og søker stille, fredelige vann og vassdrag med idylliske plasser hvor vi kan gå i land, ta oss et bad og mekke mat, sier Eikland, som slår fast at Wrangleren er hans viktigste hobby.

– Jeg innrømmer at jeg bruker mye tid og penger på stell, vedlikehold og oppgraderinger.

Han bruker bilen lite til «voldsom terrengkjøring», fordi han får utløp for slike aktiviteter i terreng på jobb i Forsvaret. På arbeidsplassen får Eikland bryne seg på kamuflasjedekkede Jeep-utfordrere som Mercedes, Geländewagen, Land Cruiser og VW Amarok.

– Jeep har kanskje et tydeligere redneck- og hillbilly-preg enn konkurrentene. Merket har jo liten eller ingen posisjon som stasbil, forbeholdt folk med makt og penger og makt. Jeep er i bunn og grunn en enkel og rimelig bil, særlig i USA. sier han og roper ut:

– Hadde ikke de norske avgiftene på ny Jeep vært så avsindige, ville nok flere av disse rullet her i landet.

Uante muligheter

I bortimot 30 år har dataingeniør Petter Bernhardsen i Telenor i Oslo slitt sin Jeep CJ7, forløperen til Wrangler.

– Et par riper og noe gråere skjegg: ellers holder vi oss godt.

Metoden hans for å kickstarte grå, gustne morgener er å kjøre uten tak og med nedslått frontvindu, bare for å få føling med grunntanken til Jeep.

Den nakne opplevelsen blir tilnærmet lik den han får som rytter i sadelen til et av sine andre kjøretøy, en Yamaha motorsykkel.

– Jeep har den spesielle egenskapen at du får den fra fabrikk som et godt utgangspunkt, enten om du vil beholde den som den er, eller modifisere videre til ønsket bruk og personlig preg. Både innmaten og utsiden gir uante muligheter, sier Bernhardsen.

Enkelte entusiaster tolker Jeep-navnet som «Just Empty Every Pocket».

– Du får kjøpt enorme mengder ekstrautstyr om du vil. For man blir jo aldri ferdig: Det er alltid noe nytt å montere, fikse eller bygge om.

Han bruker beskrivelsen «til skogs med Jeep-klanen» om treff hvor terrengegenskapene skal testes til bristepunktet – vel og merke innenfor lovlige kjørefelt.

– Men viktigst er det sosiale: Landstreff i klubben eller garasjetreff med dekksparking og juging.

– Alle barn snur seg etter Jeep, samt voksne som forsetter å ha barnet i seg.

Bernhardsen ratter også det han kaller en «bruks-Jeep» en nyere Wrangler, «aka olabuksa».

– Husk hilseplikten! Enkelte hilser bare på den type CJ eller Wrangler de selv kjører, mens andre er litt mer runde i kantene og vinker til alle i Jeep, men der går liksom grensa. Så har vi oss i siste pulja, som hilser på det meste som er gøy, enten det er alt av firehjulstekkere eller noe beltedrevet, ler Bernhardsen.

Jakten på storruggen

Silje Wiik og Bjørn Tore Haugen i Sandnes snirkler en sølvgrå Jeep Wrangler gjennom mektig natur i matchende gråtoner. Fjell og fjorder som turister fra den andre siden av jordkloden betaler dyrt for å oppleve.

Wiik jobber som lærer i barneskolen – Haugen er simulatortekniker i selskapet Thales og drifter opplæringssimulatoren til Forsvarets nye redningshelikopter samt ditto til luftambulansen.

– Sonden som landet på Mars i februar 2021 består blant annet av utstyr som er levert av Thales, skyter Haugen inn.

I forhold til romsonden har parets Jeep – siden 2013 – tilbakelagt en beskjeden distanse på 66.000 kilometer.

For noen år tilbake jaktet Haugen etter en rugg av en firehjulstrekker – samtidig som myndighetene varslet endringer av lovverket for ombygging av varebil til personbil.

– De nye reglene framskyndet bilvalget. Jeg likte prøveturen og brukte lite tid på å titte på alternativer. Fordelen med Jeep er at den er røff i kantene og lite hi-tech.

Han karakteriserer typiske Jeep-eiere slik:

– De fleste er friluftsinteresserte og teknisk oppegående. De ønsker å vedlikeholde bilen sjøl uten å ty til merkeverksted for den miste ulyd.

Trøbbel i lukene

Hytta i Sirdal ligger i knutepunktet mellom Lysebotnen i Stavanger-regionen og Setesdalen.

– Planen for våren og sommeren er å ta motorsykkelen på henger og oppleve mer av Sør-Norge. Vi bruker Jeepen for å komme oss i riktig retning og hopper over på sykkelen når vi skal bevege oss rundt lokalt, sier han.

Kjæresten Silje forteller om utfordringene ved Jeepens dimensjoner:

– Første gang jeg skulle kjøre kjempen, feilbedømte jeg avstanden til fergens billettluke.

Hun og billettøren nådde rett og slett ikke fram til hverandre, uansett velvilje og vrikking. Bilvinduet var for høyt og førerdøren klemt inne.

– Siden det ble umulig å gå ut av bilen ble billettselgeren og jeg enige om å gjøre et siste forsøk ved at vi begge strakk armene litt lenger enn de var skapt for. Forsøket lykkes med en millimeters margin.

Og om paret presses til å si noe negativt om Jeepen?

– Den er ingen sportsbil som inviterer til store fartsoverskridelser. Det er jo likevel en fordel, ler de.

Varme følelser

Rørlegger Olav Kronborg i Oslo lot seg overtale av en kollega til å være med på offroad-kjøring. Etter arrangementet for noen år tilbake ble han så hekta at han kjøpte maken bil til kollegaen.

I fem år har han utforsket grensene til sin todørs Wrangler.

– Kollegaen og jeg tenkte at det ville være tøft å komme på treff i nærmest like biler, flirer Kronborg.

På forhånd hadde han ingen spesielle varme følelser for det amerikanske merket.

– Men jeg oppdaget raskt det flotte ved Jeep-stevner: variasjonen i kjøretøy-utgaver. Folk stiller med alt fra originale krigere til de mest ekstreme ombyggingene som går på norske veier – og alle blir tatt like godt i mot, sier Kronborg.

Den typiske Jeep-eieren trives muligens bedre med enkel overnatting i skauen – som en svevende hengekøye fastspent mellom to grantrær – enn i en luksushytte med oppvarmet skifergølv:

– Det er en ganske god beskrivelse av gjengen som deltar på treff, gliser Kronborg.

Få er opptatt av luksus.

– Men litt jåleri og ekstra utstyr er det alltid noen som har med seg, og vil vise fram. Jeg har vel aldri sett årgangsvin på Jeep-treff, heller da lunken øl og grillmat.