– Nye biler kneler lenge før Datsun tar kvelden

Motor møter merke-tilhengere med morsomme historier om bilene de elsker: De som kjører Audi, Alfa Romeo, BMW, amcar-entusiastene, Tesla, Skoda, Aston Martin, Opel, Mercedes-Benz Geländewagen, Saab, Porsche, pickup-folket, klassisk MG eller kinesisk MG-elbil. De som kjører i klassisk Citroën, Toyotas luksusmerke Lexus, en legendarisk Lada, spenstige Ford Mustang, en elskelig Mini, og en vill Toyota Supra, de som må ha bilen blir pyntet til jul eller kjører elbil med høy kilometerstand og svært kort rekkevidde, Subaru Forester-menigheten og Polestar-fansen.

«Bedre enn nødvendig»

Basuner og Datsuner: På 1970-tallet lærte Norge å digge Datsun fordi du fikk panser så stort som et dansegulv og linjeføring som en Cadillac – til prisen av en Folkevogn Boble.

Et drama oppsto derfor i midten av 1980-åra da Datsun brått og brutalt skiftet navn til Nissan. Under det nye flagget raste et av landets mest populære merker brått og brutalt nedover på salgsstatistikkene.

«Bedre enn nødvendig» hadde vært Datsuns selvsikre, trygge slagord her i landet – noen år før Toyota riktignok gjorde det bedre og gled forbi på salgstoppen.

Drømmen om en deilig Datsun har på merkverdig vis aldri sluppet taket i folk – dét påviser nettfora som «Datsun i Norge».

Her har vi håndplukket fire som forklarer hvorfor Datsun fortsatt gjør dagsformen bedre:

Dele-dronning Monica Weltzin Pedersen i Aurskog med Datsun-dilla, guttedrøm-nostalgiker Kjetil Rannstad i Gudbrandsdalen, Notodden-kusken Arild Hagen Olsen og den arvelig belastede Hans-Petter Skulstad som fortsatt bor på tomta til det som var en av Norges største Datsun-forhandlere.

Født i en Datsun

Hans Petter Skulstad i Kirkenær i Hedmark «er så godt som født i en Datsun».

– Jeg har vokst opp med Datsun rett utenfor døra, ettersom min far drev bilverksted og var forhandler av Datsun fra 1967 og fram til slutten av 1980-tallet.

I 1969 var faren invitert til Datsun i Japan sammen med et lite utvalg andre, norske forhandlere. Besøket «gjorde stort inntrykk» og salget i Norge gikk til himmels.

– Fars verksted og Datsun-forretning lå jo hjemme på småbruket på Kirkenær, hele tre kilometer fra sentrum, med selve verkstedet knappe 50 meter fra boligen – samt eget, inngjerdet tollager med nybiler på gårdsplassen: det var spesielt, sier Skulstad.

Scoret på ekstraservice

Skulstad Bilservice tiltrakk seg også kunder fra både Oslo og Hamar.

– Flere Oslo-folk hadde hytte rundt Solør og var innom oss i helgene. Mens de var på hytta utførte vi service på bilene, som sto klare på søndag når de skulle hjem. Skulstad Bilservice scoret nok mye på ekstraservice når det passet kundene best, fastslår han.

Hva Datsun hadde i starten – som Toyota manglet, vet han ikke helt.

– Datsun kom med svært mange populære modeller som slo godt an. Bilene var pene å se på, rimelige, lettkjørte, spreke og enkle å holde i orden. Mange her i Innlandet og ellers i Norge valgte disse som førstebil, og har varme minner fra den tida.

Mange å prate med

Skulstad steller og pleier tre Datsun – en 1000, en 200L og en 140j – som faren opprinnelig solgte gjennom bilforretningen til lokalkunder.

– Disse har kun gått her på Kirkenær på Hedmark. Jeg har vært så heldig at min fars kunder har kommet til meg og spurt om jeg vil overta klassikerne for å ta vare på dem. To av eierne var over 90 år da jeg fikk kjøpt klenodiene, sier han.

Navnet «Skulstad Bilservice» er borte vekk, men firmaet har fortsatt flere nålevende kunder som ruller rundt i Nissan.

– En av dem eier syv flotte eksemplarer. Hvis man vil prate Datsun, finnes flust med slike mennesker der ute, sier Skulstad.

Kjetil Rannstad bor i Ruste i Gudbrandsdalen og har jobbet i det lokalet elektrisitetsverket siden han var 18, først som montør og nå som vedlikeholdsplanlegger. I 2021 heter arbeidsplassen Vevig, som nylig ble utskilt fra Gudbrandsdalen Energi.

Men viktigst av alt: Han fikk laget t-skjorte i tide til å delta på seneste Countryfestival på Vinstra med påskriften «Datsun – bedre enn nødvendig».

– Da jeg var 12 kom pappa hjem med en grønn metallic Datsun 200L. Den overgikk alle Opeler og Forder familien hadde eid, og vi har jo hatt en god del biler. Tenk deg lyden av en rekkesekser som går så stille på tomgang at du er usikker på om bilen har stoppa eller ikke, ler Rannstad.

Da gutten var 17 og faren spurte hvilken bil han ønsket seg til 18-årsdagen, kom svaret kontant: «Datsun 200L med rekkesekser».

– Og slik ble det. Datsunen var ferdig restaurert til jeg hadde tatt lappen. Rød med hvitt tak, sier han.

Slipper aldri

Rannstad tar seg tid til å reise på treff med japanske biler – for å treffe likesinnede. Han er også stadig å se på idylliske veier i Vinstra-området for å fotografere sin Datsun 200L.

– Jeg vil aldri slipp på ungdomsbilen, lover han.

Bilen på bildene her «skinner i gull»:

– Nylakkeringen ble ikke helt som planlagt. Jeg utprøvde en overgangskode fra original fargekode til ny vannbasert lakk: Datsunen skal strengt tatt være noe mer mørkebrun. Men jeg er såre fornøyd, sier Rannstad.

«Dieselpræssa»

Arild Hagen Olsen Nissan i Notodden i Telemark tviholder på en Bluebird fra 1981 som han kaller «dieselpræssa».

– Den har nå rusla hele 349.000 kilometer. Det er litt artig å tenke på: nyere biler holder neppe koken en tredel av den 40 år gamle Datsunen. Nye biler kneler lenge før Datsun tar kvelden, fyrer han av.

– Datsun er for oss kvalitetsbevisste bygderamp med sans for god, gammal soliditet – vi kommer oss fram der Tesla og andre elbiler ikke holder mål. Det er også ålreit at det meste kan fikses med spett og slegge, ler Olsen.

Han bruker «præssa» til og fra jobb i Mesta på Lifjell, hvor han brøyter strekket Notodden-Brunkeberg. Datsunen skinner også når han bare vil leke «turist» – og ta seg en tur mot Gaustadtoppen.

– Datsun hadde et fortrinn ved sitt vedlikeholdsfrie registerkjede. For mange har løsningen i det lange løp blitt mye billigere enn Toyota – som hadde den pokkers registerreima, fastslår Olsen.

Med nærmest problemfri slede koster han på seg å filosofere over estetikk:

– Datsun fra det tidlige 1980-tallet hadde langt penere linjer, og var mye bedre å kjøre, enn Toyota. Interiøret var også mer forseggjort enn Toyota sitt simple. Datsun tilbød kort sagt mer luksuriøse biler enn hovedkonkurrenten – for arbeiderklassen, mener han.

Den brå overgangen fra Datsun til Nissan i 1984 skurrer for Notodden-mannen:

– Nissan holdt seg riktignok godt fram til 1988 – da det var helt slutt for terrengbilen Patrol 160. Etter dette syns jeg Nissan rett og slett ble kjedelig, og at bilene ikke lenger holdt samme kvalitet, sier Olsen.

Deilig Datsun i deler

Bilcross-entusiast Monica Weltzin Pedersen i Aurskog I Akershus har latt Datsun flytte inn på tomta – i form av et delelager med en nær komplett bil.

En liten tur unna har hun en annen Datsun i deler – og planer om å bygge den til kjørbar stand – slik at hennes Nissan Laurel fra 1980-tallet får selskap.

Samboeren Marius startet bloggen «Bilcrossfrue» som en spøk – blant annet fordi Monica bruker fritiden på å kjøre bilcross i diverse løp når hun ikke skrur bil.

– Jeg har egentlig havna litt inn i Datsun- og Nissan-miljøet ved tilfeldigheter, og er svært glad for det. Under det årlige Nissan-sporting treffet i Kristiansand har jeg funnet en masse bra folk og biler, og besøket har blitt en fast tradisjon.

– Datsunen kjøpte jeg etter et tips fra en god kompis i miljøet. Han syns det var på tide at jeg fikk flere biler å fylle garasjen med.

Bilen er en Datsun 200L fra 1976:

– Altså en tidlig utgave av Laurel. Utseende er kult, og den er fantastisk å kjøre. Planen var et enkelt, overkommelig prosjekt – men nå gir jeg jernet og satser på full restaurering.