Den gildeste Peugeoten er ikke til salgs

Nøyaktig 393 kilometer rett sør fra Frankrikes hovedstad kjører du inn i landsbyen Saint-Christophe-en-Brionnais. 

I mer enn 500 år har stedets giganthall blitt brukt til å holde ukentlige markeder – med storfe av typen Charolais. 

Kun én lørdag hver sommer får den lokale bilkubben benytte samme lokale. Da samles til gjengjeld alle mulige ulike, rautende bilentusiaster under ett tak. 

Allerede fra klokken 09.00 serveres kald rosévin fra termoser – for tørste sjeler som har stålkontroll på om de har edru sjåfør hjem. 

Det er uansett noe berusende ved se igjen biler som har forsvunnet fra veiene. 

Eller få nærkontakt med snodige skapninger som man er for ung til å ha opplevd på en bulevard, en aveny eller i en småskummel bakgate.

Ingen franske biltreff skjer uten en fyldig lønsj. På menyen står grillet, lokalt storfe-kjøtt med pommes frites. 

Appetitten vekkes ved kontrastene i fortidens franske bilkultur. Man blir både glad og litt gal. «PSYKO» står skrevet langs siden på en brutalt ombygget Renault 5, om noen lurer på hva man skal føle.

Her, under takbjelkene i Saint-Christophe-en-Brionnais, blir vi minnet om at kontrastene var sjokkerende store innad i merkene. 

Og ingen hadde så motsetningsfylt modelltilbud som salige Citroën. 

I den billigste delen av modellutvalget: Citroën Ami 6 stjal konstruksjonen og den tosylindrede motoren fra motsatsen 2CV. Og den aller dyreste: Citroën SM – med DS-teknikk, Maserati V6-motor og futuristiske former herfra til Champs-Elysées.

Citroën SMs former har lite til felles med Porsche, mens Citroën DS ikke er ulik Porsche 911. En replika av Porsche 356 virker ekstra lav og sportslig ved siden av varebilen Citroën Acadiane. Noen har mistet kontroll på hvilke merker som får stå parkert hvor.

Frankrikes svar på Porsche siden 1995 heter Alpine. Moderate motorer og mekanikk fra Renault kompenseres med brutal modifisering og lette konstruksjoner.

Oppmøtet av veteranbiler er lykkeligvis mer solid enn på mange år. 

Den sprengte hallen har kun plass til én siste bil: En Simca Vedette glir inn til applaus. 

På 1950-tallet ble kolossen utviklet som en Ford. Da det amerikanske merket trakk seg ut av landet, kjøpte Simca fabrikk-fasilitetene. Fords V8-motor på 2351 kubikk, som presser ut 80 hester, skaper god stemning med stillegående tikkelyd.

Peugeot regnes tradisjonelt som den mest konservative av franske merker, men jammen har fabrikken også laget mye gøy og gæernt. 

Peugeot 304 ble sluppet løs på markedet som en større versjon av storselgeren 204. 304 Coupé var i sin tur en eksotisk, sportslig utgave av den svært uspennende 304 sedanen.

Det eneste som er tøffere enn gamle sportsbiler, er selvsagt eldre arbeidsbiler. De har historier om blod, svette og tårer (i alle fall svette). 

Den som har reist litt i Frankrike, har antagelig observert overraskende mange vanlige Peugeoter i varebil-utgaver.

Fra 1961 til 1992 produserte Renault sin «4»-modell i 8.135.424 eksemplarer. En av disse stiller her i dag. 

Nederlendere og tyskere bilsamlere har for lengst støvsugd franske landsbygda for interessante farkoster. Men fortsatt er noen igjen.

På 1970 og 80-tallet giret fransk bilindustri opp satsingen på småbiler. Vi fikk superkule Renault 5 og fantastiske Peugeot 205. 

Raringen Citroën Visa og bastarden Talbot Samba var begge bygget på 205s forgjenger 104. Vanskelige å forstå da, enklere å elske nå.

Her i hallen i Saint-Christophe-en-Brionnais skal ingen gå hjem før de har tenkt på dette: Frankrikes internasjonalt ukjente merke er kanskje også det som har gjort størst forskjell. Matra fant opp flerbruksbilen med Renault Espace, og sportsbiler med treseter foran via Simca Matra Bagherra.

Termosene er tomme for rosévin, Charolais-biffen er spist og mange av bilene starter opp for å reise hjem. Vi har møtt nye tryner. Men vi har også savnet noen som var her tidligere. La oss alle samles neste år. Artikkelen her er billetten din.