Hun kaller mikrobilen en SUV

Liten bil? Et tegn på stor selvtillit, selvsagt. 

Alle vet at jo mindre bil du har, desto større plass får personligheten.

Mens Europa nå prater om å innføre nye mikrobiler etter japanske kei-car-normer, raser Motors to utvalgte mikro-entusiaster allerede rundt med sine ferdig krympede veteraner.

Og de lar seg ikke avspise med vanlige småbiler – men satser STORT med humørfylte mikrobiler. 

Sjekk Catarinas Autobianchi på knappe 3 meter, og Jan-Georgs Fiat på rause 3,5 meter:

Jan-Georg Flinstad fra Oslo klemmer seg inn i en Fiat 500F, omtrent slik en velvoksen fugl på utrolig vis klarer å smette gjennom fuglekassens snevre sirkelåpning.

Knøttbilen fra Torino er bygget i 1968, året da Italia vant 2–0 over Jugoslavia i EM i fotball etter omkamp.

Allerede i april 1970 kom dette spesielle eksemplaret som import fra Italia til Sverige. I 2017 fikk Flinstad kjøpe den der.

– Med lengde på knappe 2970 mm og både bredde og høyde på 1320 mm, sier det seg selv at Fiaten er trang. Du skal ikke ha for stor sko på foten, uten at den berører flere pedaler.

Det kompakte formatet gir noen fordeler: 

– Og interiøret er oversiktlig, uten distraherende knapper og hendler. At denne ofte fungerte som en italiensk familiebil, er ganske utrolig. Endatil klarte Fiat å selge den i nær fire millioner eksemplarer fra 1957 til 1975.

Han innrømmer at den er mindre god å kjøre: 

– Ingen servo, kranglete girkasse og fusk i forgassermotoren. Likevel: Vink og smil fra forbipasserende veier opp.

Under vårtreffet til forhandleren Autovia i Bærum kåret publikum Fiaten til «Mønstringens sjarmør». 

– Bilen kan stå ved siden av en annen italiensk bil i millionklassen og likevel oppnå mer oppmerksomhet.

Siden 500F var ny, har bilene på norske veier gått voldsomt opp i vekt. 

– Man føler seg jo bitteliten i trafikken, medgir Flinstad.

Catarina Andersson bor i Tjørvåg på Sunnmøre, som inntil 1970 var kjent som havn for selfangstskip. Hennes tre meter lang Autobianchi Bianchina opptar minimalt med plass i det mektige landskapet.

– Jeg er så liten selv, bare én og en halv meter høy. Jeg synes egentlig bilen er romslig.

Spesielt i parkerings­situasjoner merker hun hvor absurd kompakt italieneren er. 

– Den virker liksom ikke ekte. Den ser mest ut som en lekebil.

En vanlig oppmerket p-plass blir plutselig voldsomt romslig. 

– Men det er ikke alltid jeg parkerer innenfor oppmerkingen likevel, skratter hun.

Hun har fått tak i den originale salgsbrosjyren som blant annet lover: «På hjemmebane i ethvert terreng» og «rapp som et piskesmell i trafikken!».

På shoppingtur får hun visuelt sjokk: 

– Når jeg kommer ut fra butikken med handlevogn, ser Autobianchien ut som en knapt par år eldre storebror til vogna.

Hun parkerer alltid lengst mulig unna andre biler: 

– Den er så liten at jeg er redd enkelte rett og slett ikke får øye på den, og moser den. 

En svær målvakt fikk prøve italieneren. 

– For å gire måtte han flytte høyrebeinet over til passasjersiden.

Innimellom er størrelsen også skummel: 

– Spesielt i møte med trailere på veien. Og når det blåser. Bilens egenvekt på bare 490 kilo får den til å vingle fryktelig. I motvind i nedoverbakke tror jeg egentlig at den skal bli til et fly.

I vinter byttet hun og kjæresten fjæring og støtdempere. 

– Etterpå ble den skikkelig svær. Den hevet seg til en SUV, ler hun

Enkelte mener den ser ut som en radiobil – med gressklippermotor. 

– En venn fant en tilfeldig gummipakning på bakken, holdt den opp og utbrøt: «se, her er reservedekk til bilen din». 

Sunnmøringen ønsket seg opprinnelig en Ford Anglia. 

– Da jeg fant denne til salgs, synes jeg den minnet om Anglia – bare mer spesiell, og søtere.

Hun synes lite om at biler stadig blir større: 

– Det blir mye farligere for oss små! Og veien blir så smal. Ja til stadig mindre biler på norske veier! oppmuntrer Andersson.

Quiz:

Kan du noe om disse småbilene?

Klikk her for å møte hele gjengen av friske entusiaster vi har omtalt i denne spalten tidligere!