TØFF I TRYNET: Gjennom 1980-tallet gjorde Ford alt merket kunne for å forbedre Mustangs tynnslitte rykte. Her med sinnataggen Mustang SVO.

Vi med 1980-talls bilsmak:

40 år gamle biler som bare stiger i verdi

5 på topp: Her er USA-bilene som skinner mer intenst nå enn da. For noen ting blir bare bedre med årene.

Publisert Sist oppdatert

1980-tallets USA-biler

  • Sterk konkurranse fra japanske biler
  • Turbo og bensininnsprøytning erstattet stort slagvolum
  • Runde former måtte vike for rette
  • Sterk vekst i SUV-markedet
  • Comeback for muskelbiler

Hverdagslige ting fra 1980-tallet? 

Ta hva som helst som eksempel: Et whisky­glass. Et par spisse sko. En bøllete bil. 

Med årene blir enkelte former finere å hvile øynene på. 

Av ymse grunner skinner de sterkere denne sommeren, enn da de var nye. 

For en Ford Mustang, Chevrolet Monte Carlo eller en Imperial – som for 40 år siden kanskje fikk en lunken mottakelse – kan skape spinnvill interesse i 2025.

STJERNEKAMP: Imperial FS1 var utstyrt med chassis fra Chrysler-konsernets reservedelshyller, men fikk eget, ekstravagant karosseri. Artisten? Frank Sinatra.

Sinatra spesial

I 1981 bestemte Chrysler-konsernet seg for å gjenopplive prestisjemodellen Imperial. For sjette gang siden 1926. 

Nok en gang skulle luksusfenomenet gjøres til et eget merke – slik Imperial hadde fungert fra 1955 til 1975. 

Motorjournalister hyllet initiativet, men de fleste bilkjøperne brydde seg lite – og over 230.000 sjeler kjøpte isteden en Cadillac.

Chrysler-sjefen Lee Iacocca var kompis med entertaineren Frank Sinatra (1915–1998), og brukte superstjerne­vokalisten i markedsføringen. 

Argumentene sto i kø: «It’s time an American luxury car had electronics engineered in the lab that started the space program». 

Og: «It’s time an American luxury car was styled especially for America’s greatest song stylist». 

Fargenyansen Glacier Blue var et åpenbart nikk til Sinatras kallenavn, «Ol’ blue eyes».

PLYSJPALASS: Imperial FS fra 1981 var en «Frank Sinatra Special Edition», som solgte i under 300 eksemplarer.

På tre år bygget fabrikken 10.981 Imperialer. Noen vil mene antallet var puslete, mens andre vil minne om at særingen var Chrysler-konsernets dyreste. Av disse var kun 276 stykk «Frank Sinatra Special Edition». 

Startprisen på 18.000 dollar lå et par hakk over erkekonkurrenten Lincoln Continental. 

Nå kan Imperial bli din i bytte mot 90.000 til 100.000 kroner – om du klarer å oppdrive et pent eksemplar.

BRED OG KORT: Etter amerikanske mål var Ford Bronco sjokkerende kort. Her vist i en 1988-utgave.

O.J.-bilen

Fra 1966 til 1977 var modellnavnet «Bronco» ensbetydende med den ultrakorte billigutgaven av Fords store SUV-er. 

Med tiden har Bronco gått fra å være den stygge andungen til å nyte en storfugls respekt. Ford har til og med laget en moderne tolkning som selges i store antall i USA.

I 1994 ble stakkars Ford Bronco for alltid festet til TV-titternes pannebrask. Den tidligere så respekterte idrettsstjernen O. J. Simpson ble filmet i en lånt Bronco da han forsøkte å unnslippe politiet. Ekskona Nicole Brown Simpson og vennen Ronald Goldman var funnet drept. 

En grisete rettssak frifant Simpson for drapene. Bronco gir kanskje blodsmak i munnen, men er likevel blitt et massivt kultobjekt.

OPPTUR: I manges øyne ser Chevrolet Astro bedre ut nå i 2025, enn da denne utgaven var ny i 1987.

Fra kjedelig til eksotisk

Hele veien fra introduksjonen i 1985 til produksjonsslutt i 2005, var Chevrolet Astro regnet blant de minst attraktive av såkalte «minivans». Bare slått av den hjelpeløst nitriste Ford Aerostar (1986–1997). 

Der 1980-tallet fikk en bølge av romslige, plysjkledde kassebiler til familiebruk, framsto Astro fortsatt som en arbeidsbil.

HVER SIN LAST: Trekk-kapasiteten var blant Chevrolet Astros fortrinn i konkurransen mot Chrysler-konsernets ulike minivan-utgaver.

Astro var en enkel sjel, konstruert uten særlige anstrengelser. Skapningen var basert på lastebil­chassis med stivere fjæring enn minivan-suksessen fra Dodge, Plymouth og Chrysler. 

Bakstreversk bakhjulsdrift, og en viljeløs V6 på 4,3 liter, imponerte få eller ingen. 

Over 40 år etter introduksjonen er likevel en av USAs kjedeligste bilmodeller blitt eksotisk. Den snodige fasongen, den raust høye sitteposisjonen og det barske 1980-tallsinteriøret gir ny kjøpelyst.

COWBOYBILEN: Jeep Wagoneer ble kalt «pignose», på grunn av grillens oppstoppernese.

Tre-imitasjoner

Jeep Wagoneer (og senere Grand Wagoneer) er kremeksemplet på hvordan en latterliggjort farkost med tiden har blitt det tøffeste du kan ratte.

I 1980-årene ble frontpartiet ondskapsfullt omtalt som «grisenese», mest på grunn av grillens utstikkende midtparti. 

V8-motorene på 5,9 og 6,6 liter var tilårskomne arbeidshester. 

I 1979 byttet Wagoneer de runde hovedlysene med rektangulære frontlamper. Året som fulgte, falt salget likevel til 10.481 biler.

LANDYACHT: Båtvante vil føle seg hjemme ombord i Jeep Grand Wagoneers ustø kjøreopplevelse. Her med karslig bryggestemning fra en av brosjyrene.

Jeep begynte å bygge Wagoneer allerede på starten av 1960-årene. 

Toppmodellen ble verdens første firehjulstrekker med automatgir og uavhengig forhjuloppheng. Dette siste reduserte alene svingradiusen med 40 cm. 

Først i 1975 utstyrte Jeep karosserisidene med de typiske tre-imitasjonene. I kritikernes øyne fikk dekorasjonene den aldrende modellen til å se enda mer gammelmodig ut. 

I dag sikrer juksetreverket må-ha-faktoren.

DEN GAMLE SKOLEN: Jeep Grand Wagoneer er mer «old school» enn noe annet som ruller på veiene.

I 1983 feiret Jeep-forhandlerne Wagoneers 20 strake år i produksjon. Samtidig fikk modellen det tvilsomme kallenavnet «The big daddy».

I 1984 overtok nyheten Cherokee mye av Wagoneers tradisjonelle kundegruppe. Den seiglivede modellen fortsatte med utstyret til Limited-versjonen, som fra nå het Grand Wagoneer. 

Utstyrslisten inkluderte snacks som skinnkledd ratt og elektrisk betjening av bakdørens nedfellbare vindu. 

Produksjonen ebbet ut i 1991. Nå tar spesialistfirmaer i USA fett betalt for å selge deg fullrestaurerte eksemplarer. Prislapp på over to millioner overstiger datidens nybilpris med solid margin.

STORESLEM: Ford Mustang SVO var merkets tapre forsøk på å ta opp igjen arven fra 1960-tallets muskelbil-kultur. Her vises 1986-utgaven.

Fornyet ikon

Da Ford Mustang dukket opp i sidepeilet i 1964, ble verden aldri den samme igjen. 

Kultfaktoren ble raskt like høy som lyden fra V8-motorene. Hver ny årgang betydde oppgradert design, bedre ytelser og flere tilhengere. 

Mot midten av 1970-tallet kræsjet moroa. Oljekrise og bensinrasjonering betød slutten på sportsbiler. 

Ford svarte med en ny generasjon Mustang – med slapt design, kompakt chassis og en brøkdel av motorkraften.

TRIO MED TRØKK: Ford Mustangs fasong slektet på europeiske Ford Escort, bare med mer fryktinngytende oppsyn.

Fem år etter, i 1979, slapp Ford en ny tapning som skulle bøte på skadene. 

Silhuetten minnet om europeiske Ford Escort, og det tok tid før nyheten fikk et grep om markedet. Ford bygget toppversjonen Mustang SVO fra 1984 til 1986 i mindre enn 10.000 enheter.

Initialene SVO står for det litt veslevoksne «Special Vehicle Operations», som ikke er annet enn benevnelsen på merkets performance-avdeling. SVO fikk den tunge oppgaven med å erstatte krateret etter 1960-tallerts potente spesialversjoner. 

SVO når kanskje ikke opp til Shelby- og Boss-emblemer, men interessen er økende.

KRAFTINNSATS: Mustang i SVO-utgave var Fords forsøk på å flekse muskler.

1980-tallets misforståtte Mustang-serie øker i aktelse – spesielt blant voksne som husker bilene fra de var nye. 

Da får det bare være at Mustang-fans flest alltid vil sokne til modellene fra 1964 til 1974. 

1980-tallets hingst gir i det minste mulighet for et selvstendig bilhobby-valg. Verdien av å skille seg ut kan som kjent ikke overvurderes.