Er denne bilen tidenes mest solide Mercedes?

Hvor mange av oss har ramlet ut fra fest, fått øye på stjerna som sitter over Mercedes-grillen – og tenkt tanken på å røske pynten av, og ta med hjem?

En gang sto mange Mærsjer gatelangs, av typen som ble bygget fra 1976 til 1986. 

Salget her til lands har vært friskt, også takket være den intense interessen fra drosje­næringen. 

Parkert på gatehjørner og i oppkjørsler vekket de beundring, men også misunnelse. Om man ikke hadde råd til å kjøpe bilen, kunne man i det minste knerte den stående, sølvfargede sirkelen med stjerna?

De svære lysene i full bredde definerte utseendet. 50 år etter virker den fortsatt moderne, oppi alt det fornemme. Alt fra svenske Volvo (240) og russiske Volga kopierte looken, i godt selskap med en rekke amerikanere (sjekk Chrysler Aries).

Den viste seg så solid, at handelsreisende også la sin elsk på den. Den mest solgte avarten var da også dieseldroget 240D.

Et år etter introduksjonen, i 1977, slapp fabrikken tre nye varianter: En råvakker coupé, en staut stasjonsvogn og en forlenget sedan (+63 cm) med tre seterader.

Mærsje-nerder vet at frontlysene var ulike i starten: 

Basisversjonen hadde glass med tydelig tegning av fire runde lamper, mens de dyrere variantene hadde rektangulære, mettede lykteflater. 

I 1982 fikk alle modeller dette glatte ansiktsuttrykket, og dermed kunne tyskerne kalle det en «facelift».

Les om flere bilentusiaster her!

• 

  Vi som feirer «W123»:

  Er denne bilen tidenes mest solide Mercedes?

• 

  Vi som liker filmbiler:

  – Jeg fikk bakover­sveis da jeg så den

• 

  Vi som vil fryse i åpen bil:

  Her er målet å bli så kald som mulig

• 

  Vi med vinterbilmoro:

  Når bilen er plogen

• 

  Løp og kjøp:

  Her er entusiast­­bilene som stiger i pris

• 

  Vi som kritiserer nybiler:

  – Bedre enn Tesla på alt som betyr noe

• 

  Punktum satt:

  Porsche-entusiast fikk avslag fra Høyesterett

• 

  Vi med Porsche uten like:

  Farens gamle dressjakke ble Porsche-setetrekk

• 

  Vi som poserer med «ny» bil!

  Tatt på fersken? Nei, Opelen er til meg

• 

  Vi som «gillar» Volvo 164:

  Amerikansk glis? Nei, en grom Volvo

Bensinmotorene er en ufrivillig arv, fra forgjengeren W115 (1968–1976), som gjerne huskes for smale, stående frontlys. 

Eneste nykomling er den sekssylindrede 2,5-literen under panseret på varianten 250. 

Innstegsmodellene 200 og 230 nøyde seg med de gamle fire sylinderne, og toppversjonen 280 videreførte 2,8 liter rekkesekser med og uten elektronisk innsprøyting.

Lyden og lukta av diesel er likevel manges mektigste Mercedes-minne: 200D, 220D og 240D slet med fire sylindre, mens 300D huset fem. 

Allerede fra 1978 og videre inn i 1980-årene oppdaterte Mærsje-ingeniørene de gamle gampene, én etter én. I 1980 slapp fabrikken også et oppsiktsvekkende dyrt og deilig turbomatet diesel-lokomotiv, kort og brutalt kalt «300 Turbodiesel».

Fasongen? En sjelden kombinasjon av strikt, strengt og strakt formspråk med horisontale linjer som aldri slutter – og myke, avrunde kanter hele veien fra baugen til akter. 

Designoverhodets oppgave lød klart: «Vi ønsker en balansert, anti-aggressiv design».

Proporsjonene er fordømt perfekte, med forhjul helt i front og et elegant overheng med bagasjerom i bakkant. E-klasse følger layouten fra fortidens bilklassikere, der motoren sitter omtrent bak forakselen og kraften overføres til bakhjulene.

Modellen er sannsynligvis den Mercedesen gjennom tidene hvor flest eksemplarer har overlevd rust, juling, bulking og generelt mislighold. 

Mange har hatt både 10 og 20 ulike eiere, og ofte har entusiaster kjøpt sin gamle W123 tilbake. 

I norske hjem, kanskje på peishyller eller i pappkasser, troner stjålne stjerner som bevis på den solide populariteten disse fortsatt nyter.